Norge på tvers

Jeg vil på tur. Jeg vil på tur å lukte på fjell. Puste. Dra luft ned i lunga,  slippe den ut. Sikkelige åndedrag som det bare er mulig å ta ute. Lese bok. Høre på musikk. Jeg vil gå. Traske. Tenke. Tenke alle tankene jeg ikke har tid til å tenke på til vanlig. Alene er jeg bare meg, tenker jeg. Hvor j*vli befriende det er. Å bare eksistere.

Så jeg gikk Norge på tvers fra fjell til fjord. Jeg fulgte «Norge på tvers, Sylan Expedition» ruta. Jeg gikk fra grensa og til Stjørdal. Jeg la inn en ekstra dag for å gå Storsylen. Jeg gikk alene.

  • 6. juli: Stugudal Landhandel – Nedalshytta (16 km)

Etter å ha tatt buss fra Trondheim til Stugudal gikk jeg anleggveien opp til Nedalshytta. Kollektivtrafikken fra og til Stugudal er ikke noe å skryte av. Det går en buss til og en buss fra hver dag. Og det er det.

Turen tok litt over tre timer. Jeg sang Tina Turner og skremte en harepus.

  • 7. juli: Nedalshytta – Storsylen – Nedalshytta (22 km)

Jeg la inn en ekstra dag for å gå topptur til Storsylen, som med sine 1762 meter er den høgeste toppen i Sylmassivet i Sylan. Jeg hadde uflaks med været. Tåke og regn. De siste 1,5 kilometera hadde en stigning på litt over 700 høgdemeter.  Jeg klorer meg opp steinrøysa. Dårlig med utsikt fra toppen. Kjenner jeg blir litt sur.

Veien til Storsylen er godt merket.

Vegen til Storsylen er godt merka.

Pust i bakken.

Pust i bakken.

Vær er vær.

Vær er vær. Hva får en gjort med det?

Grensevarden nær toppen.

Grensevarden nær toppen.

På kvelden, når jeg ligger i senga, husker jeg at jeg har glemt å ta med meg termos. I sekken ligger blant annet tre tjukke bøker og en pose ostepop. Men ingen termos. Kaffe. Livslinja min er kutta. Heldigvis har jeg akkurat begynt på ei kjempegod bok av Michel Houellebecq (Kartet og terrenget). Motivasjonen til å eksistere består, såvidt.

  • 8. juli: Nedalshytta – Grensen – Storerikvollen (11 km + 23 km)

Været er fint. Jeg spiser to brødskiver til frokost. Klasker på meg sekken. Legger avgårde mot grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Riksgrense Sverige!

Riksgrense Sverige!

Jeg slår sammen to etapper og kvelden blir sein. Jeg går altfor langt. Det er lagt mye plank (over myr) mellom Nedalshytta og Storerikvollen så etappa er lett å gå, men jeg kjenner det er vanskelig å kose seg med den fine utsikten når enn går på tolvte timen. Kjenner også på at jeg nå har vært i overkant mye sur på tur. Blir enda surere når jeg tenker på hvor sur jeg er. Det topper seg da jeg rundt ni på kvelden tråkker over, snubler og tryner i myra.  Jeg blir liggende litt. Vurderer alternativa. Reiser meg opp. Kan ikke sove her. Hinker videre. (Ei smule overdrevet, men når jeg trasket rundt der følte jeg meg også en smule dramatisk)

På vei til Storerikvollen fra Nedalshytta.

På vei til Storerikvollen.

Flott utsikt på vei til Storerikvollen.

Flott utsikt. Ganske flatt terreng. Rett frem. Hiv og hoi!

Mye plank..

Mye plank den siste biten.

  • 9. juli: Storerikvollen – Ramsjøhytta (18 km)

Jeg spiser frokost og drikker kaffe til utsikten av Sylmassivet. Jeg er ikke sur lenger. Jeg er i ravende raslende godt humør! For en fin plass. For en fin dag. For en usedvanlig digg kopp med kaffe. For et fantastisk liv.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta. Kaller meg sjøl for geitekongen og ler av mine egne vitser.

Varierende terreng, mye grønt.

Varierende terreng, mye grønt. Kan skimte Fongen i det fjerne.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Når jeg kommer frem til Ramsjøhytta spiser jeg nesten halve posen med ostepop og leser ut Houellebecq. Kjenner meg litt trist. Jeg har ikke mer Houllebecq igjen. Starter på Mo Yan. Det viser seg at Mo Yan like bra som Houellebecq. Jeg fatter nytt mot. Også sovner jeg.

  • 10. juli: Ramsjøhytta – Schulzhytta (16 km)

Beina føles normale igjen. Turen gjennom Ramskaret er fin og luftig. Fongen er flott å se på. Jeg har god tid. Tar meg lange pauser der jeg ligger rett ut på stein og tenker at ting er ganske greit.

Pause. Knekkebrød med Nugatti.

Pause et eller annet sted i Ramskaret. Knekkebrød med Nugatti. Ta en sjølert. Ta litt fleir da den første blei dårlig. Ser så svett ut.

Grønt. Grønt. Grønt. Ned på Schulzhytta.

Grønt. Grønt. Grønt. På vei ned til Schulzhytta.

Kommer fram, dusjer, spiser, puster. Mo Yan og jeg koser oss i sola. Jeg har med meg ei skrivebok og skriver mye. Jeg sitter å tenker på hva andre tenker, om vi tenker det samme, hva det sier om oss, om meg, om verden. Om det er bare meg, eller om vi alle er sånn. Endelig litt tenking, tenker jeg. Jeg som skulle på tur å tenke, har tenkt veldig lite.

  • 11. juli: Schulzhytta – Prestøyhytta (16 km)

På Schulzhytta har de hjemmebakt brød. Jeg glefser i meg et par skiver og tømmer nedpå et par kopper kaffe. Det er overskya.

Over elv etter elv.

Over elv etter elv. Innimellom finnes det ei bru (som her).

Ja

Fugler flakser overalt. En eller annen skogshøne flakser opp foran ansiktet mitt i det jeg holder på å tråkke på den der den ligger midt i stien. Nærmeste jeg noengang har vært å se Gud.

Jeg har begynt å snakke med meg sjøl. De første timene forteller jeg meg sjøl historier fra livet mitt. Historier jeg nesten har glemt. Det er hyggelig. Så begynner det å regne mens jeg er midt i myra. Jeg trur det gjenstår et kvarter til Prestøyhytta, det viser seg å være nærmere en time. Jeg blir blaut.

  • 12. jul: Prestøyhytta – Kvitfjellhytta (13 km)

Den korteste etappa. Bare kos. Jeg våkner opp, starter dagen med et glis. Jeg snakker med sauene, meg sjøl og et par andre turgåere jeg møter på stien. Jeg er blitt pratsom.

Sau. Sau er kult.

Sau. Sau er kult.

Kommer tidlig frem til Kvitfjellhytta. Vasker meg bak hytta, koker kakao, henter vann, tenner fyr i peisen, legger meg på sofaen og venter på at det skal renne inn med turgåere som går Norge på tvers fra andre kanten. Sovner.

  • 13. juli: Kvitfjellhytta – Stjørdal (ca 35 km)

Overnatting på Hembre gård eller Øfstivollen deler denne etappa i to (les mer her). Den første delen går igjennom myr og var tung i øsepøse regnværet. Flaks at humøret var på topp. Etter jeg kommer ut av myra setter jeg meg ned under ei treklynge for å få litt skydd i fra regnet mens jeg spiser og skifter. Turen derifra, inn mot Stjørdal, er lang og kjedelig. Over 20 kilometer på veg er tungt for fotblada. Jeg går som en robot. Kommer etterhvert frem. Jeg har nå gått fra fjell til fjord, men det oppleves som litt antiklimaks å avslutte på asfalt. Jeg tar bussen tilbake til Trondheim.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra. Myr etter myr. Regn på regn.

Totalt: ca 170 km, gjennomsnittlig 21,25 km hver dag. Antall kilometer er oppgitt som cirka tall. Noen ganger avviker antall kilometer oppgitt på skilt mellom de forskjellige stedene med hva som er oppgitt på internett. I tillegg gikk jeg da altså feil, surrete som jeg er. Gauk på tur.

 

 

Paris, september 2015

Fem dager, fire netter, #yolo mini-ferie i Paris i starten av semesteret. Hjemme ligger jobb, pensum, øvinger, bøker å venter sammen med støv og sagflis. De setter inn nytt kjøkken mens vi er borte og tørker ikke av seg på skoene før de gjør det. Vi kommer hjem rundt midnatt og når vi står opp neste morgen vasker jeg. Vasker hyller, benkeplater, skap, gulv og klær. Nei, nok om det. Mer om Paris!

Når vi etter ni timer med tog, tog, buss, fly, buss, metro, metro slenger oss ned på hver vår hotell seng i utkanten av Paris lurer jeg på hva jeg har gjort. Har jeg virkelig slept med meg guttungen hele den veien hit? For hva? Jeg vet ikke. Men nå er vi her. Vi besøker parker, sklir, leser bøker, spiser, spiser, spiser is, jager fugler, husker, aker karuseller, besøker Disneyland, hilser på Aristokatter og Aladdin, high-five’r med pirater, ser på gaupe-katter og krokodiller, klager litt, kjefter litt, koser litt, rekker tunge, tar metro, cruiser langs Seinen, ser på Notre Dame og Eiffel tårnet sammen med tante. Tante som bor i Paris. Tante som bor her sammen med Aristokattene og Edgar. Nei sier jeg, ikke med Edgar. Edgar ble sendt til Timbuktu. Han tenker litt og nikker. Edgar er i Timbuktu. Men hvor er Timbuktu?

Vi går gatelangs. Jeg kjenner ei lita hånd som i blinde søker seg inn i min. Han er ikke så stor ennå. Ikke for stor til det. Ikke for stor til å på instinkt lete etter hånda mi når vi går på fremmede plasser med fremmede mennesker som snakker fremmede språk. Sliten, glad, begeistret, sur, grinete, sint, oppgitt, tilfreds, sliten, trygg, lykkelig, trøtt. Innimellom er det mye å tenke og føle på på engang både for store og små. Hjertet mitt som smelter når fireåringen redd og modig strekker hånda ut for å gi piraten i Disneyland-paraden en high-five.

Det blir mye crossainter og koser. Jeg liker crossainter og koser. Crossainter, koser (og geiping) i Paris. Det ble en fin tur!

11856676_1240559359303586_34127254_n
Vi cruiser langs Seinen og får  med oss turist-attraksjonene på den måten.

11887128_1612113662371243_1486059047_n
For små/store gutter er det mer spennende med store drager og lange sklier.

11925855_743448859099346_927276475_n
En selfie før vi kjører tog i Disneyland.

Og:

Jeg rekker nesten å lese ut en Knausgård på turen (tog, tog, buss, fly, buss, metro, metro). «Ute av verden» er ei ubehagelig bok. Et eller annet sted før 1997 satt Knausgård å satte ord på følelser jeg helst ikke vil ved kjenne at jeg har, det ubehagelige skamfulle mennesklige ved meg har han spredt utover i ord. Jeg føler meg utlevert. Jeg nevner dette til min søster og hun forteller meg at mange har reagert på samme måt på Knausgårds bøker. Jeg følte meg nesten snurt. Ikke bare sitter Knausgård å hamrer ned meg i ord,, han hamrer ned andre også. Ikke en gang min egen mennesklighet skal jeg få ha for meg selv.

I tilegg snuser vi raskt innom Shakespear and Company. Hadde ikke guttungen vært med kunne jeg blitt der i timer. Ei bok får bli med hjem. «Stories from holocaust».

 

 

 

Frankrike dag 1: Paris


5. mars: Etter å ha brukt nesten to timer på å finne igjen bagasjen på Orly, der de av en eller annen mystisk grunn hadde låst den inne på bagasjebånd fire – var det kjekt at bussen til Montparnasse bare sto fin fin å ventet utenfor glassdøra.


Isbjørnen, Is-B eller Apollo som han heter var selvfølgelig med til Frankrike.


Letteste måten å finne frem til hotellet på var å studere kartet på nært hold syntes Siri.


Det er greit med gode sko når man skal sprade opp og ned Maine Avenue i  Montparnasse for å lete etter et hotell som identifiserer seg selv med kun en dør.


Da vi fant det hotellet tilbød ikke gentlemannen i resepsjonen seg å hjelpe til med å slepe en sekk, en bag, en koffert, og tre-fire mindre vesker opp trappen til rommet. Vi bodde på Hotell Aviantic, gammeldags og billig. Anbefales til alle som synes det er greit med lav standard og lav pris.


Knurrende mager. Sol. Og menyer fra Café Rubis, dog på engelsk siden undertegnede ikke forstår et kvekk fransk (og synes fransk ligner mistenkelig på kvekking.)


Hot chocolate i Frankrike er akkurat det. Vi fikk tilogmed blande den smeltede sjokoladen med den varme melken selv.


Åh Gud, verdens beste franske løksuppe. Jeg prøvde å slikke bollen, men fikk ikke plass til hodet..


Apollo stikker snuten opp fra veska i håp om å få litt farge på pelsen. Funket dårlig.


Siri (min søsters) trofaste Kanin-Lanin gaflet i seg restene av salaten.


Jeg måtte til Paris for å oppdage at Jo Nesbø har sluppet en ny bok.


Hvis du tenker det samme som meg nå, «Aha! En turrute til Eiffel tårnet» tar du skammelig feil. Tour er tårn på fransk.


Siri insisterte på å ha på seg en påskeguljakke sånn at jeg ikke rotet bort henne i mengden.


Også fant hun en ny bestevenn. Like firkantete som henne selv.


Yeah, jeg er kulere en Eiffeltårnet..


Jeg synes Paris virkelig burde vurdere isbjørner som postkort motiv.


Siri og Kanin Lanin leker turister foran Tour Eiffel.


Fersk frukt i haugevis.


Å dra på tur handler om å spise masse digg, og ostekake er alltid digg. Denne ostekaken var faktisk verdens diggeste.


Apollo ble overlykkelig når han fant ut at det var ingen aldersgrense  på alkoholholdigdrikke for isbjørner i Paris.


Siri og Apollo koste seg likesågodt med hver sin supersterke Irish Coffee.


En meter lange baguetter er ikke så lett å frakte med seg, plutselig brakk den.


Siden flyet vårt gikk klokken 07.05 om morgenen var det helt OK å ta en tidlig kveld synes Apollo.


Alle sammen: Vi kjøpte masse Eiffeltårn nøkkelring souvernirer til dere, men den dusten som stjal bagasjen min stjal disse også. (Og den fine isbjørnpysjen min..)

6. mars finner dere meg her

Disneyland, Paris. For å  være helt ærlig er det vel bare flaks om jeg i det hele tatt gidder komme tilbake. Hvorfor ikke bosette seg i ekte Disney slott og spise sukkerspinn til frokost hver morgen?
Kjære søster, finn deg i at du muligens må dra meg hylende ut av parken ved stengetid. Uansett, planen er klar det blir fem fin fine dager i Frankrike i mars.

Amsterdam – dag 3 (15/1)

Etter å ha spist frokost på verdens med knadde lunsjbar med overpriset mat og treig betjening, var ikke humøret helt på topp. Lørdag skulle være kunstmuseumenes store dag for oss, så vi bega oss til Museumsplein i stiv kuling og regn for å finne ut at køen var så lang at vi måtte stå ute i regnet en evighet å vente. – Dessa gamle maleria er der til neste år å, sa Siri og da var saken avgjort.


Kvelden startet vi med 1 1/2 times kanalcruise og Heineken. Det anbefales på det varmeste og er et MUST hvis du noen gang skal til Amsterdam.


I deler av Amsterdam er ikke underlaget like fast, derfor er noen av husene skeive. Akkurat disse husene har fått tilnavnet «The Gay Houses» siden de er så skeive.


Etter cruise var jeg sulten og bestilte meg hofferetellerannet pannekaker. Isbjørnen så også ganske sulten ut, så han måtte jo selvfølgelig også smake.


Det ble mye øl.. Koslige barer, billige priser og godt øl er skyld i det.


De fleste litt mindre barene i Amsterdam har utrolig hyggelig betjening! (I forhold til Oslo, der alle er sure halvparten av tiden møtte vi bare smilende bartendere i Amsterdam.) Her prøver Siri og isbjørnen seg på en av bartenderens spesialiteter.


Leidesplein by night. Til tross for at Amsterdam er en storby, der blant annet softdrugs og prositiusjon er 100% lovlig er det en trygg og god by. Vi tuslet mye rundt i smug fordi vi gikk oss bort og følte oss ikke utrygge en eneste gang.


Til slutt et bilde av doggyn og oss på Hotel V der vi bodde. Fornøyde etter tre dager i Amsterdam.

Amsterdam – dag 2 (14/1)


Etter en velfortjent sovemorgen gikk vi glipp av hotellfrokosten, fant derimot et søtt like bakeri og knadde i oss typisk nederlandsk frokost. (To speil egg på tre skiver loff med ost..)


På vei til Jødisk Historisk Museum i Waterlooplein måtte vi krysse Amstel, elva som hele byen er bygd opp rundt. Amsterdam har et stort nettverk av kanaler som ble brukt til å frakte varer i gamle dager.


Museumet var delt opp i to deler Den Gamle Synagogen (frem til 1900) og Den Nye Synagogen (1900 – til i dag). Museumet var interessant, men isbjørnen spøkefull som han er insisterte på å kysse ene maleriet.


Siri laget kunst på kindermuseum i Jødisk Historisk Museum, et pent bilde av reisefølget vårt.. Hun, jeg og isbjørn (nei, det er ingen gris..)


Etter Jødisk Historisk Museum, og en tur på bruktmarkedet i Waterlooplein havnet vi her. Bibelsk museum, der de blant annet hadde en ustilling fra det gamle Egypt.


Der hadde de masse fine bilder syntes Siri.

Etter det var det bare å kaste i seg litt meksikansk middag og begi seg ut i nattelivet igjen i denne syndens by.

Amsterdam – dag 1 (13/1)


Godt påkledd isbjørn klar til avreise tidlig torsdag den 13. januar.


I stedet for å bruke penger på taxi bestemte vi oss for å manøvrere til hotellet på egenhånd via tog og trikk (kalles tram i Amsterdam). Tog fra Schipol flyplass å inn til byen tar ca 15 minutter og koster litt under 4 EURO. Vi bestemte oss for å kjøpe det som kalles I AMsterdam kort som gir gratis trikk og buss, gratis inngang på en del museumer, tilbud og avslag forskjellige steder. (Vi betalte 59 EURO for 72 timer).


Etter å ha kastet fra oss bagasjen på Hotel V i Fredriksplein bestemte vi oss for å finne et sted å spise, til fots selvsagt. Amsterdam er knadd av sykler, de har rødt/grønt lys og det er større sjanse for å bli overkjørt av en syklist en av bil i denne byen.


Første stopp ble lunsj på Amsterdam Pancake Bakery. Gigantiske pannekaker med is, krem og sjokolade/karamellsaus og sjokolademelk som drikke. Siri illustrerer her hvor fornøyde vi var med porsjonsstørrelsen.


Etter å ha vært i Anne Franks Hus trengte både jeg, min søster og isbjørnen en kaffepause. Bestiller man kaffe i Amsterdam får man med en interessant kake som heter vaffelstrudel et eller annet. Gode greier.


Siden isbjørnen var kartleser var det kanskje ikke så rart vi gikk oss bort litt? Vi fant ihvertfall frem til Dam Square og siden det var torsdag var alle butikker oppe til 21.00. En tur gjennom Red Light District fikk vi også med oss, det er akkurat som du leser i forskjellige reiseguider og egentlig mest vits i å se bare for å ha sett det. (Man fotograferer ikke i Red Light Distrikt utifra respekt for jentene som har dette som arbeidsplass. I Amsterdam er prostitusjon et legetimt yrke man skatter av.)

Kvelden ble selvsagt avsluttet med lokalt øl på en brun pub, men siden det var legge tid for isbjørnen lenge før den tid ble kameraet igjen hjemme. Isbjørnen er nemlig den mest fotogene av oss.

Ut på tur, aldri sur

Isbjørnen har skaffet seg pass, for nå skal vi ut på tur sammen med Siri B. Jeg har aldri tatt fly med såpass lite bagasje at jeg klarer bære det selv før så dette blir spennende, jeg ser fram til å slappe av på en flyplass i stedet for å pese meg ihjel svett og sliten.

Til du der ute som kanskje kunne våget å antydet at jeg har et unaturlig forhold til isbjørner, tull på deg.