Noreg, for faen

Dette er et innlegg om de norske skriftspråkene nynorsk og bokmål. Hvis du gidder å lese innlegget bør du vite at jeg kommer først til å slepe deg igjennom litt norsk språkhistorie, før jeg insisterer på at nynorsk er liv laga og at alle bør kunne bruke det (inkludert meg sjøl).

Så da starter vi med LITT NORSK SPRÅKHISTORIE

Den starta med urnordisk (runeinnskrifter i det eldre runealfabetet). Urnordisk utvikla seg til nørrønt i perioden 500 til 700 (du veit, vikingtida og middelalderen). Når svartedauden kom på midten av 1300-tallet døde (nesten) en heil generasjon av skrivekyndige. I åra etterpå, 1350-1525, forsvinner det norrøne skriftspråket og blir erstatta av dansk (1). Og sånn er det i over trehundre år før moderne norsk kommer på banen. Det er her det begynner å bli interessant og vi får to offisielt likeverdige målformer i Norge. Eller Noreg då, som det òg heiter.

Bokmål er utvikla fra dansk/dansk-norsk og påvirka av norsk talemål (2). Knud Knudsen, bokmålets far, ønska et skriftspråk basert på det uformelle talemålet til de høgere klassene (3). En slags fornorskning av det danske utgangspunktet. Først fikk det nye skriftspråket navnet riksmål, men 1929 ble det omdøpt til bokmål.

Nynorsk derimot er basert på talemålet i Norge, altså norske dialekter. Den første systematiske granskninga av nynorsk ble utført av Iver Aasen (du husker kanskje han?). Han reiste rundt i Norge på 1840-tallet og studerte de norske dialekta. Aasen utarbeida en fellesform for dialekta og utga ordbøker basert på det. Først fikk det skriftspråket navnet landsmål og 1929 ble det omdøpt til nynorsk.

KVA SKAL VI MED SIDEMÅL?

Så nå skal jeg legge ut om et par av poenga i boka «Kva skal vi med sidemål?«. For argumentasjonen er dagens lov lagt til grunn. Diskusjon rundt eventuell endring i den kan vi ta en annen gang. (Å argumentere for å fjerne sidemål blir for meg det samme som å argumentere for ett, ikke to, skriftspråk i Norge. Jeg synes det er logisk hva som da må bort. Bokmål.) Et utdrag: «I lov om målbruk i offentleg teneste står det at «bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune» (4). 

  • Sidemål bør være valgfritt. Jeg kommer ikke til å få bruk for nynorsk. Jeg trenger ikke lære å skrive nynorsk.

Nei. Du får kanskje heller ikke bruk for mye annet du lærer på skolen. Om vi skulle tatt ut akkurat det du og alle andre kanskje ikke får bruk for blir det slunkent. Noen får bruk for sidemål. Noen bosetter seg i nynorsk kommuner. Noen jobber i det offentlige. Tenåringer bør ikke settes i en posisjon der de sjøl må bestemme hva de får og ikke får bruk for resten ta livet. (Når jeg var tenåring var det eneste jeg mente jeg hadde bruk for penger til røyk.)

  • Det er vanskelig nok å lære et språk ordentlig.

Som boka poengterer, internasjonal forskning viser at jo fleir språk du lærer jo bedre blir du i språk. Norsk forskning viser også at elever som behersker sidemålet sitt godt behersker hovedmålet sitt bedre enn andre (se på Sogn og Fjordane). Å være tospråklig gir mange fordeler. For eksempel viser studier i den katalanske regionen i Spania at elevene der, som lærer både katalansk og kastiljansk, også lærer fremmedspråk lettere.

  • Nynorsk er i ferd med å dø ut. Trenger ikke lære det da.

Det er ikke sant. Nynorsk er ikke i ferd med å dø ut. (Har du ikke hørt om Carl Frode Tiller?)

OG NÅ DA? Jeg har bokmål som hovedmål og har aldri lært meg å skrive ordentlig nynorsk. Det må bli et av måla fremover, og endelig i en alder av 29 år, lære meg å bruke begge skriftspråka. Neste gang noen henvender seg til meg på nynorsk skal jeg, på rein trass, knote meg igjennom ordboka til jeg får skrevet ned et svar på nynorsk. De allerede sekshundretusen brukera skal få en bruker til, men det kommer til å ta litt tid.