Noreg, for faen

Dette er et innlegg om de norske skriftspråkene nynorsk og bokmål. Hvis du gidder å lese innlegget bør du vite at jeg kommer først til å slepe deg igjennom litt norsk språkhistorie, før jeg insisterer på at nynorsk er liv laga og at alle bør kunne bruke det (inkludert meg sjøl).

Så da starter vi med LITT NORSK SPRÅKHISTORIE

Den starta med urnordisk (runeinnskrifter i det eldre runealfabetet). Urnordisk utvikla seg til nørrønt i perioden 500 til 700 (du veit, vikingtida og middelalderen). Når svartedauden kom på midten av 1300-tallet døde (nesten) en heil generasjon av skrivekyndige. I åra etterpå, 1350-1525, forsvinner det norrøne skriftspråket og blir erstatta av dansk (1). Og sånn er det i over trehundre år før moderne norsk kommer på banen. Det er her det begynner å bli interessant og vi får to offisielt likeverdige målformer i Norge. Eller Noreg då, som det òg heiter.

Bokmål er utvikla fra dansk/dansk-norsk og påvirka av norsk talemål (2). Knud Knudsen, bokmålets far, ønska et skriftspråk basert på det uformelle talemålet til de høgere klassene (3). En slags fornorskning av det danske utgangspunktet. Først fikk det nye skriftspråket navnet riksmål, men 1929 ble det omdøpt til bokmål.

Nynorsk derimot er basert på talemålet i Norge, altså norske dialekter. Den første systematiske granskninga av nynorsk ble utført av Iver Aasen (du husker kanskje han?). Han reiste rundt i Norge på 1840-tallet og studerte de norske dialekta. Aasen utarbeida en fellesform for dialekta og utga ordbøker basert på det. Først fikk det skriftspråket navnet landsmål og 1929 ble det omdøpt til nynorsk.

KVA SKAL VI MED SIDEMÅL?

Så nå skal jeg legge ut om et par av poenga i boka «Kva skal vi med sidemål?«. For argumentasjonen er dagens lov lagt til grunn. Diskusjon rundt eventuell endring i den kan vi ta en annen gang. (Å argumentere for å fjerne sidemål blir for meg det samme som å argumentere for ett, ikke to, skriftspråk i Norge. Jeg synes det er logisk hva som da må bort. Bokmål.) Et utdrag: «I lov om målbruk i offentleg teneste står det at «bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune» (4). 

  • Sidemål bør være valgfritt. Jeg kommer ikke til å få bruk for nynorsk. Jeg trenger ikke lære å skrive nynorsk.

Nei. Du får kanskje heller ikke bruk for mye annet du lærer på skolen. Om vi skulle tatt ut akkurat det du og alle andre kanskje ikke får bruk for blir det slunkent. Noen får bruk for sidemål. Noen bosetter seg i nynorsk kommuner. Noen jobber i det offentlige. Tenåringer bør ikke settes i en posisjon der de sjøl må bestemme hva de får og ikke får bruk for resten ta livet. (Når jeg var tenåring var det eneste jeg mente jeg hadde bruk for penger til røyk.)

  • Det er vanskelig nok å lære et språk ordentlig.

Som boka poengterer, internasjonal forskning viser at jo fleir språk du lærer jo bedre blir du i språk. Norsk forskning viser også at elever som behersker sidemålet sitt godt behersker hovedmålet sitt bedre enn andre (se på Sogn og Fjordane). Å være tospråklig gir mange fordeler. For eksempel viser studier i den katalanske regionen i Spania at elevene der, som lærer både katalansk og kastiljansk, også lærer fremmedspråk lettere.

  • Nynorsk er i ferd med å dø ut. Trenger ikke lære det da.

Det er ikke sant. Nynorsk er ikke i ferd med å dø ut. (Har du ikke hørt om Carl Frode Tiller?)

OG NÅ DA? Jeg har bokmål som hovedmål og har aldri lært meg å skrive ordentlig nynorsk. Det må bli et av måla fremover, og endelig i en alder av 29 år, lære meg å bruke begge skriftspråka. Neste gang noen henvender seg til meg på nynorsk skal jeg, på rein trass, knote meg igjennom ordboka til jeg får skrevet ned et svar på nynorsk. De allerede sekshundretusen brukera skal få en bruker til, men det kommer til å ta litt tid.

 

Norge på tvers

Jeg vil på tur. Jeg vil på tur å lukte på fjell. Puste. Dra luft ned i lunga,  slippe den ut. Sikkelige åndedrag som det bare er mulig å ta ute. Lese bok. Høre på musikk. Jeg vil gå. Traske. Tenke. Tenke alle tankene jeg ikke har tid til å tenke på til vanlig. Alene er jeg bare meg, tenker jeg. Hvor j*vli befriende det er. Å bare eksistere.

Så jeg gikk Norge på tvers fra fjell til fjord. Jeg fulgte «Norge på tvers, Sylan Expedition» ruta. Jeg gikk fra grensa og til Stjørdal. Jeg la inn en ekstra dag for å gå Storsylen. Jeg gikk alene.

  • 6. juli: Stugudal Landhandel – Nedalshytta (16 km)

Etter å ha tatt buss fra Trondheim til Stugudal gikk jeg anleggveien opp til Nedalshytta. Kollektivtrafikken fra og til Stugudal er ikke noe å skryte av. Det går en buss til og en buss fra hver dag. Og det er det.

Turen tok litt over tre timer. Jeg sang Tina Turner og skremte en harepus.

  • 7. juli: Nedalshytta – Storsylen – Nedalshytta (22 km)

Jeg la inn en ekstra dag for å gå topptur til Storsylen, som med sine 1762 meter er den høgeste toppen i Sylmassivet i Sylan. Jeg hadde uflaks med været. Tåke og regn. De siste 1,5 kilometera hadde en stigning på litt over 700 høgdemeter.  Jeg klorer meg opp steinrøysa. Dårlig med utsikt fra toppen. Kjenner jeg blir litt sur.

Veien til Storsylen er godt merket.

Vegen til Storsylen er godt merka.

Pust i bakken.

Pust i bakken.

Vær er vær.

Vær er vær. Hva får en gjort med det?

Grensevarden nær toppen.

Grensevarden nær toppen.

På kvelden, når jeg ligger i senga, husker jeg at jeg har glemt å ta med meg termos. I sekken ligger blant annet tre tjukke bøker og en pose ostepop. Men ingen termos. Kaffe. Livslinja min er kutta. Heldigvis har jeg akkurat begynt på ei kjempegod bok av Michel Houellebecq (Kartet og terrenget). Motivasjonen til å eksistere består, såvidt.

  • 8. juli: Nedalshytta – Grensen – Storerikvollen (11 km + 23 km)

Været er fint. Jeg spiser to brødskiver til frokost. Klasker på meg sekken. Legger avgårde mot grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Riksgrense Sverige!

Riksgrense Sverige!

Jeg slår sammen to etapper og kvelden blir sein. Jeg går altfor langt. Det er lagt mye plank (over myr) mellom Nedalshytta og Storerikvollen så etappa er lett å gå, men jeg kjenner det er vanskelig å kose seg med den fine utsikten når enn går på tolvte timen. Kjenner også på at jeg nå har vært i overkant mye sur på tur. Blir enda surere når jeg tenker på hvor sur jeg er. Det topper seg da jeg rundt ni på kvelden tråkker over, snubler og tryner i myra.  Jeg blir liggende litt. Vurderer alternativa. Reiser meg opp. Kan ikke sove her. Hinker videre. (Ei smule overdrevet, men når jeg trasket rundt der følte jeg meg også en smule dramatisk)

På vei til Storerikvollen fra Nedalshytta.

På vei til Storerikvollen.

Flott utsikt på vei til Storerikvollen.

Flott utsikt. Ganske flatt terreng. Rett frem. Hiv og hoi!

Mye plank..

Mye plank den siste biten.

  • 9. juli: Storerikvollen – Ramsjøhytta (18 km)

Jeg spiser frokost og drikker kaffe til utsikten av Sylmassivet. Jeg er ikke sur lenger. Jeg er i ravende raslende godt humør! For en fin plass. For en fin dag. For en usedvanlig digg kopp med kaffe. For et fantastisk liv.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta. Kaller meg sjøl for geitekongen og ler av mine egne vitser.

Varierende terreng, mye grønt.

Varierende terreng, mye grønt. Kan skimte Fongen i det fjerne.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Når jeg kommer frem til Ramsjøhytta spiser jeg nesten halve posen med ostepop og leser ut Houellebecq. Kjenner meg litt trist. Jeg har ikke mer Houllebecq igjen. Starter på Mo Yan. Det viser seg at Mo Yan like bra som Houellebecq. Jeg fatter nytt mot. Også sovner jeg.

  • 10. juli: Ramsjøhytta – Schulzhytta (16 km)

Beina føles normale igjen. Turen gjennom Ramskaret er fin og luftig. Fongen er flott å se på. Jeg har god tid. Tar meg lange pauser der jeg ligger rett ut på stein og tenker at ting er ganske greit.

Pause. Knekkebrød med Nugatti.

Pause et eller annet sted i Ramskaret. Knekkebrød med Nugatti. Ta en sjølert. Ta litt fleir da den første blei dårlig. Ser så svett ut.

Grønt. Grønt. Grønt. Ned på Schulzhytta.

Grønt. Grønt. Grønt. På vei ned til Schulzhytta.

Kommer fram, dusjer, spiser, puster. Mo Yan og jeg koser oss i sola. Jeg har med meg ei skrivebok og skriver mye. Jeg sitter å tenker på hva andre tenker, om vi tenker det samme, hva det sier om oss, om meg, om verden. Om det er bare meg, eller om vi alle er sånn. Endelig litt tenking, tenker jeg. Jeg som skulle på tur å tenke, har tenkt veldig lite.

  • 11. juli: Schulzhytta – Prestøyhytta (16 km)

På Schulzhytta har de hjemmebakt brød. Jeg glefser i meg et par skiver og tømmer nedpå et par kopper kaffe. Det er overskya.

Over elv etter elv.

Over elv etter elv. Innimellom finnes det ei bru (som her).

Ja

Fugler flakser overalt. En eller annen skogshøne flakser opp foran ansiktet mitt i det jeg holder på å tråkke på den der den ligger midt i stien. Nærmeste jeg noengang har vært å se Gud.

Jeg har begynt å snakke med meg sjøl. De første timene forteller jeg meg sjøl historier fra livet mitt. Historier jeg nesten har glemt. Det er hyggelig. Så begynner det å regne mens jeg er midt i myra. Jeg trur det gjenstår et kvarter til Prestøyhytta, det viser seg å være nærmere en time. Jeg blir blaut.

  • 12. jul: Prestøyhytta – Kvitfjellhytta (13 km)

Den korteste etappa. Bare kos. Jeg våkner opp, starter dagen med et glis. Jeg snakker med sauene, meg sjøl og et par andre turgåere jeg møter på stien. Jeg er blitt pratsom.

Sau. Sau er kult.

Sau. Sau er kult.

Kommer tidlig frem til Kvitfjellhytta. Vasker meg bak hytta, koker kakao, henter vann, tenner fyr i peisen, legger meg på sofaen og venter på at det skal renne inn med turgåere som går Norge på tvers fra andre kanten. Sovner.

  • 13. juli: Kvitfjellhytta – Stjørdal (ca 35 km)

Overnatting på Hembre gård eller Øfstivollen deler denne etappa i to (les mer her). Den første delen går igjennom myr og var tung i øsepøse regnværet. Flaks at humøret var på topp. Etter jeg kommer ut av myra setter jeg meg ned under ei treklynge for å få litt skydd i fra regnet mens jeg spiser og skifter. Turen derifra, inn mot Stjørdal, er lang og kjedelig. Over 20 kilometer på veg er tungt for fotblada. Jeg går som en robot. Kommer etterhvert frem. Jeg har nå gått fra fjell til fjord, men det oppleves som litt antiklimaks å avslutte på asfalt. Jeg tar bussen tilbake til Trondheim.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra. Myr etter myr. Regn på regn.

Totalt: ca 170 km, gjennomsnittlig 21,25 km hver dag. Antall kilometer er oppgitt som cirka tall. Noen ganger avviker antall kilometer oppgitt på skilt mellom de forskjellige stedene med hva som er oppgitt på internett. I tillegg gikk jeg da altså feil, surrete som jeg er. Gauk på tur.