Mount Ararat og Doğubeyazıt, Kurdistan (Tyrkia)

Jeg er så takknemlig for muligheten til å reise. Nye opplevelser. Nye kulturer. Nye mennesker. Nye venner.  Tusen takk!

fjell

I år gikk sommerferien til Kurdistan (Tyrkia), byen Doğubeyazıt og vulkanen Ararat (5137 meter). (Etterfulgt av en tur til Istanbul.) Jeg fløy til Van, reise derifra til Doğubeyazıt og dagen etterpå startet vi turen opp Ararat,

DSC00062

Mount Ararat. Et lite stykke etter startpunktet.

DSC00011

Camp 1.

DSC00014

Camp 1

DSC00016

Hest i Camp 1.

DSC00020

På vei til Camp 2.

DSC00061

Utsikt Camp 2.

DSC00026

Trøtt. Camp 2.

DSC00037

Toppen, 5137 meter.

Ararat er et bratt fjell og turen opp var tung. Spesielt siste delen med stegjern. Ikke bare måtte jeg (som alltid) løfte beinet og flytte det fremover, men jeg måtte nappe det opp fra snøen (også løfte, flytte fremover og gjenta). På 5000 meter er det tungt. På 5000 meter er alt tungt. Sliten, trøtt og syk.

På toppen reiv vinden så fælt at jeg var virkelig bekymret for å bli blåst overende, skli ned 4-500 meter og brase inn i steinrøysa nedenfor.

Av en eller annen grunn er alt det irrelevant. Turen og toppen var fantastisk! Og jeg kan ikke vente med å komme meg avgårde til høye fjell igjen! Selvom jeg store deler av toppstøtet bannet for meg selv og lurte på hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?!

DSC00044

På vei ned fra toppen.

DSC00052

Siste morgen, Camp 2.

1

Etter Ararat tilbragte jeg et par dager i Doğubeyazıt. Drakk te, spiste kebab og besøkte blant annet Ishak Pasha Palace og Noas Ark(?).

2

Ishak Pasha Palace, Doğubeyazıt.

Tanker om Kilimanjaro i ettertid

Jeg brukte fem dager på å nå toppen og to dager på å komme ned igjen. Av disse syv dagene tilbragte jeg 15 minutter på toppen. Det er rundt regnet 0,15% av turen. Å nå toppen var gøy. Det var målet når jeg startet, men ikke det jeg husker best etterpå. Selve turen opp Kilimanjaro besto av en mengde andre opplevelser også som jeg satte stor pris på.

Hele turen bød på en fantastisk utsikt. Fra regnskogen med hvite aper som kastet seg mellom trærne til den enorme vulkanske steinen Lawa Tower som raget 50 meter opp fra bakken. Skyene som dannet et teppe av bomullsdotter under oss. Støv, stein og enda mer støv. Isbreene som klynger seg til toppen. Snøen i Afrika som motiverte Ernest Hemingway.

Mer eller mindre isolert fra alt annet flere tusen meter over havet uten mobilforhold er det ikke særlig mye mas eller stress. Bare meg og det jeg skal gjøre. Gå, spise, sove, lese litt i bøkene jeg har med meg og skravle med folk vi møter på. Ei hel uke uten regninger, pensum, Facebook og tv. Jeg er helt fri.

Kroppen som brukes til det kroppen er laget for. Bevegelse. Rolig. Steg for steg. Oppover og oppover. Noen ganger bratt. Noen ganger nedover. Noen ganger river høyden tak i en og pusten blir tyngre og raskere. Henger over stavene og peser. Enkel, god mat som gir kroppen en energi. Avocado, kylling, fisk, grønnsaker, korn og poteter. Ikke et eneste speil. Ikke en eneste tanke om hvordan jeg ser ut. Det spiller ingen rolle akkurat der og da.

Alle de forskjellige menneskene. Interessante mennesker fra blant annet USA, Australia, New Zealand, Canada, store deler av Europa og selvfølgelig Tanzania. Jeg blir møtt av en positiv og sosial kultur.

Til slutt vil jeg bare si hvor glad jeg er for at jeg dro alene. Når du drar sammen med andre er det veldig lett å bli i sin egne komfortable gruppe boble. Hadde jeg gjort det ville jeg ikke møtt så mange forskjellige mennesker eller opplevd den mestringsfølelsen jeg gjør i etterkant. Det er sjelden det skjer noe spennende innenfor din egen komfortsone og er du trygg på deg selv er det sjeldent det er et problem å bevege seg utenfor.

 

 

Til toppen av Kilimanjaro og ned igjen

Dag 1.
Kjører fra hotellet til Machame gate på 1800 meter. Etter litt om og men kommer vi oss av gårde rundt 11. Turen går gjennom regnskogen og opp til Machame Hut på 3000 meter. Turen tar oss 5-6 timer. To uttrykk man blir godt kjent med etterhvert er «pole pole» og «hakuna mata». Det betyr «sakte sakte» og «det er ingen bekymringer». For å akklimatisere best mulig er det viktig å bevege seg sakte oppover.  Bekymringer, det har ingenting her oppe å gjøre.
Vi får servert middag og sover i telt. Det er ganske kaldt allerede første natten, temperaturen ligger rundt 0. «Dette er jo ikke så ille» tenker jeg.

IMG_9486
Camp på Machame Hut.

Dag 2

Opp klokka seks for å pakke, vaske seg og spise. Klokka syv forlater vi Machame Hut og går mot Shira Hut på 3840 meter. Turen opp er bratt og går igjennom  ei lynghei. Utsikten er fantastisk og det tar godt i låra på vei opp. Rundt 13.00 kommer vi frem til Shira Hut. En i gruppa mi begynner å merke høyden, han er kvalm, vondt i hodet og mangler appetitt.
Jeg tar meg en formiddagslur og går rundt å titter i huler. Middagen serveres klokken seks og alle tar en tidlig kveld.

Dag 3

Opp klokka seks og i vei klokka syv. I dag skal vi gå fra Shira på 3840 meter til Lava Tower 4600 meter også ned igjen til Barranco Hut 3950 meter. Rundt 4300 meter begynner det å gå tungt. Hodet dunker. Pusten henger ikke med. Det er varmt. Solsteik. Beina beveger seg som sirup. Jeg henger over stavene når vi endelig kommer frem til Lava Tower for å spise lunsj.

Formen blir bedre på vei ned igjen, men jeg er ganske fornøyd når vi endelig kommer frem til Barranco Hut ved fem tiden. Det begynner virkelig å bli kaldt i soveposen om natta nå. Jeg sover fullt påkledd og lurer litt på hva det er jeg driver med.

IMG_9556
Jeg synes det begynner å bli kaldt.

Dag 4

Opp tidlig. I dag skal vi klatre opp Barranco Wall. En nesten vertikal vegg som går opp til en høyde på 4200 meter. Formen er på topp. Den lille høydesyken jeg følte i går er som blåst bort. Høydeskrekken når du klorer deg fast til fjellveggen i Barranco Wall derimot er absolutt til stede, men vi kommer oss opp. Alle sammen. I natt skal vi sove i Karranga Valley, ca 3900 meter og turen i dag tar bare fire timer.
Ut over ettermiddagen blåser det opp. Vinden river med seg et telt eller to. Etter sola har gått ned er det ingen som våger seg ut av teltet mer, et kraftig vindkast eller to er alt som skal til for at du får god fart ned dalen. Alt i teltet er blitt støvete. Håret mitt ligner en oppvaskkost og hendene mine nekter å vaskes rene.

IMG_9532
Gira på toppen av Baranco Wall.

IMG_9546
Camp i Karranga Valley. Kjipt å bli tatt av vinden her..

IMG_9549
Toppen av fjellet virker ikke lenger så langt unna.

Dag 5
I dag går vi mot det de kaller «basecamp» – Barafu Hut på 4600 meter. Turen tar litt under fem timer. Vi er fremme rundt tolv og får servert varm lunsj. Klokka 23.30 i kveld er det klart for toppstøt. Jeg snakker med to tyskere som akkurat har vært på toppen i natt. Det var visst ganske tungt. Jeg er så gira på å komme meg opp og ned at jeg ikke klarer sove.

IMG_9557
På vei til Barafu. Omgivelsene er .. tørre.

IMG_9561*
Barafu Hut camp.

Dag 6
Vi begynner å gå 23.30. Jeg har tatt på meg fem lag meg klær på overkroppen og fire på underkroppen. Det er varmt. Jeg tenker for meg selv at jeg har tatt på meg FOR MYE klær. En time senere er det så kaldt at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få kroppen til å bevege seg. Tre timer inn i toppstøtet begynner jeg å få problemer med å puste. Oksygennivået er på rundt 50% av havnivå og gammelt. Jeg puster og peser. Hodepinen sniker seg innpå og jeg er kvalm. Ting begynner å bli kjipt. Veldig kjipt. Å begynne å gå ned er like ille så å gå opp, det er bekmørkt, bratt og kaldt uansett. Pausene er bortimot ikke eksisterende på grunn av temperaturen som ligger på 20- og mangelen på blodsirkulasjon som det lave oksygennivået forårsaker.
Ca fire timer senere står solen opp. «Et steg av gangen» har på et eller annet vis klart å blitt til fire timer sagte gange og vi nærmer oss Stella Point. Jeg er så glad når vi kommer opp dit at jeg faller ned på knærne og gråter litt.

IMG_9598
Apollo og meg på Stella Point.
Fra Stella Point er det en time til Uhuru Peak som er Kilimanjaros høyeste punkt. Formen tok seg opp med sola og jeg føler meg uforskammet pigg igjen. Det er gøy og kaldt å nå toppen. Vi knipser noen bilder og går ned igjen.

IMG_9639
Flott her oppe.

IMG_9603
Skyer så langt man kan se..

IMG_9640
Og litt folk og isbre. Snøen i Afrika.

IMG_9607
Apollo og meg på toppen av Afrika.

Vi brukte 8 1/2 time opp. Jeg brukte 1 1/2 time ned igjen. Formen er såpass bra at jeg springer hele veien ned til Barafu Hut igjen. Joho!

Vi får et par timers hvile i Barafu før ved tolv tiden begir oss på den fem timers lange turen ned mot Mweka Hut på 3000 meter.  Der spiser vi middag og slokner som et lys for natta. Trøtt. Har ikke sovet på 24 timer.

IMG_9654
Sånn ser man alltså ut etter nesten ei uke på Afrikas høyeste fjell.

Dag 7
Vi går fra Mweka Hut ned til Mweka Gate. Fra Mweka Gate drar vi tilbake til hotellet. En dusj, ja takk! Ei senga, oh yeah! Slippe å fryse om natta? Uberdigg. En øl! Jippi!

IMG_9659
Hele gjengen med turgåere, guider og bærere.

En uke etterpå:
Alt er glemt og jeg hadde gjort det igjen. Planlegger neste tur.