Notater fra et helvete – Srebrenica

Jeg ruller videre til neste bok, «Srebrenica, Notater fra et helvete» av Emir Suljagić. Boken handler om livet i Srebrenica enklaven fra 1992 til 1995 og Srebrenica massakren. La meg fortelle deg om det.

15 oktober 1991, Bosnia erklærer uavhengiget fra Jugoslavia. I starten av april i 1992 blir Bosnia-Hercegovina annerkjent av EU og USA. En konflikt bryter løs. Serbere i det tidligere Jugoslavia og nå Bosnia-Hercegovina ønsker ikke at landet skal deles i to. Bosnijaker, serbere og kroatere begynner å kjempe om territorier. Serberene mener at Srebrenica-regionen er strategisk viktig og tidlig i 1992 tar de kontrollen over området. I mai 1992 tar bosniske styrker området tilbake. Srebrenica blir enklave. Enklave et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område. FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone». Begge parter bryter fra begynnelsen av avtalen. Bosnejaker i Srebrenica oppgir ikke sine våpen og serberene fortsetter å angripe enklaven.

Forfatteren, Emir Suljagić, flyktet fra den etniske rensningen av Drina dalen og ankom Srebrenica i 1992 der han fikk jobb som oversetter for FN. Det var dette som reddet livet hans. Han beskriver håpløshet, sult og hvordan menneskligheten til menneskene i enklaven forsvinner. Han beskriver hvordan frykten dominerer livet. Et eksempel, mars 1992 treffer et artelleriangrep byen og rundt hundre mennesker dør. Granatene treffer en fotballbane der en turnering pågår under en kort våpenhvile. Han forteller hvordan de lærer å kjenne igjen lydene, «zuuum», og sekunder etterpå kommer eksplosjonen. Lydene som ikke blir borte om natten og at han ikke lenger vet når lyden er ekte eller innbilt. Bygningene i byen er dekket granatsplinter og deler av døde mennesker. Det er blitt så vanlig at ingen legger merke til det lenger. Sult dominerer hverdagen og alt handler om det ene måltidet. Han skriver «Srebrenica, verdens største konsentrasjonsleir». Frykt, sult, apati.

Våren 1995 planlegger serbene angrepet på Srebrenica. «Direktiv 7» presiserte av SVR skulle «avslutte den fysiske splittingen av Srebrenica fra Žepa så fort som mulig, og forhindre kommunikasjon mellom personer i de to enklavene. Med planlagte og velutførte militære operasjoner, skape en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica.» 11 juli 2005 er overtakelsen komplett. Serberene møter liten motstand fra bosnejakene og lite internasjonale reaksjoner.

Tusenvis av bosnjakere flykter til Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen 11 juli er rundt 25000 bosnajkere samlet i leiren. Serbiske styrker går inn i leiren og samler opp menn i militær alder, noen gutter og eldre menn fra det som skulle ha vært en sikker FN sone. I dagene som følger  henretter de serbiske styrkene over 8000 mennesker.

Det internasjonale krigsforbryter tribunalet for det tidligere Jugoslavia har konkludert med at massakeren var et folkemord. Det største folkemordet i Europa siden andre verdenskrig. I år er det 20 år siden.

Det er derfor jeg leser denne boken igjen. For å ikke glemme.  Ikke glemme Srebrenica. Ikke glemme at dette skjer i dag. Ikke glemme meneskene som lever i frykt, sult og apati, som ikke føler seg som mennesker mer. Under total usikkerhet. Uten håp for overlevelse eller liv.

 

 

 

Land som ikke eksisterer lenger

Ny bok. «Fortellinger fra Bosnia», utvalgte noveller skrevet Ivo Andric. Iva Andric var jugoslavisk forfatter født og oppvokst nær Travnik, Bosnia. I 1961 ble han tildelt nobelprisen i litteratur. «I dette utvalget presenteres vi for gripende, ofte tragiske menneskeskjebner i tidligere tiders Bosnia. Den livsudugelige storskryteren, den nyrike sigøyneren, den tyranniske, utspekulerte tyrkiske vesiren.» står det skrevet bakpå boka.

Det fikk meg til å tenke på land som eksisterte når jeg ble født (1987) men ikke nå lenger.

Jugoslavia
1918-1992. I dag Slovenia, Krotia, Bosnia, Serbia, Makedonia, Montenegro og Kosovo.

Sovjetunionen
1922-1991. I dag Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Russland, Tadsjikistan, Turkemenistan, Ukraina og Usbekistan.

Tsjekkoslovakia.
1918-1992. I dag Tsjekkia og Slovakia.

To andre bøker som står på lese listen i nær fremtid i håp om å øke forståelsen for nyere europeisk historie er «Balkans historia : Jugoslaviens uppgång och fall» av Sanimir Resic og «The fall of Yugoslavia» av Misha Glenny. Heldigvis er det snart juleferie = tid til å lese.

europe_1990_400x360
Europa anno 1990.