Lest i Mai og Juni

  • En spøk – Milan Kundera

Den første boka jeg leste av Milan Kundera var «Tilværelsenes uutholdelige letthet». Den boka greip kraftig tak i meg og Milan Kundera ble en av mine favorittforfattere. Men, Kundera begynner å bli gammel og har bare gitt ut ti bøker. Jeg må derfor begrense meg sjøl. For sjølom gode bøker kan leses igjen og igjen, kan de tross alt bare leses for første gang, en gang. «En spøk» er den første boka Milan Kundera skreiv. Jeg blir både oppslukt i boka og i opplevelsen av å lese boka. Det er slik leseglede føles, tenker jeg.

Handlinga er lagt til Tsjekkoslovakia på 50 tallet. En ung mann sender et postkort ei venninne der han tuller med et slagord for kommunismen På den tiden er Tsjekkoslovakia et kommunistisk diktatur og følger en streng stalinistisk politikk. Spøken blir oppdaga og konsekvensen av spøken endrer retninga i livet hans. Kundera briljerer som vanlig med sine gode menneskeportretter.

  • Ferskenen – Johan Harstad

fersken

«Hva er det der?» spør jeg litteratursøster og peker på «Ferskenen» av Johan Harstad. «Det er en samling korte krimnoveller, der detektiv Ferskenen alltid forbryteren på ferskenen.» svarer hun. Krimnovellene om Ferskenen er skrevet av den fiktive forfatteren Frode Brandeggen. Etter Brandeggens død mottar den like fiktive tyske annotatøren Bruno Aigner novellene i posten. Aigner bestemmer seg for å utgi novellene sammen med sine egne fotnoter som ender opp med å dekke hele 90 sider av boka.

Ferskenen ligger på stuebordet en stund. Innimellom plukker jeg den opp for å lese ei krimnovelle eller to, mens jeg blar frem og tilbake for å lese fotnoter. Etter å ha lest den innser jeg at det beste ved boka ikke er de korte banale krimnovellene, men alle fotnotene.

  • Dødevaskeren – Sara Omar

Det er onsdag og seksåringen skal på idrettsskole. I dag skal de spille tennis. Jeg bruker vanligvis å benytte denne timen til å sykle meg en tur, men i dag har jeg vondt i hodet og har ikke lyst. Det frister ikke å sitte å stirre på en gjeng seksåringer spille tennis heller. Jeg ender opp med å stikke innom bokhandelen å kjøpe «Dødevaskeren». Boka er lettlest og jeg leser den i løpet av kvelden.

Dødevaskeren har fått en del oppmerksomhet i media og blitt utropt til årets viktigste roman i Danmark. Årsaken er at den retter oppmerksomheten mot kvinnefiendtlig og kvinnefarlig islamsk kultur. Handlinga i boka er lagt til både Kurdistan (1980 tallet) og Danmark (nåtid), og handler om Fremsk. Faren til Fremsk ønsker seg ikke flere jentebarn og Fremsk vokser derfor opp sammen med sine besteforeldre.  Mormoren er dødevasker. Hun vasker kvinner drept i vanære og skam, slik at de kan gå videre med verdighet.

Det er viktig å sette søkelyset på barnevoldtekt, lemlestelse, tvangsgifte og æresdrap. Og kanskje er det urettferdig å dømme boka som roman, for her er nok tema viktigere en kvalitet. Men, som roman likte jeg ikke boka. Jeg savner refleksjon, og jeg irriterer meg bruken av sjokk som virkemiddel.

NRK sin anmeldelse av boka

  • Håndbok for vaskedamer – Lucia Berlin

vaskedame

Jeg leser ut «Håndbok for vaskedamer» på 17. mai. Vi har gått i tog, hoppa i sekk, spist pølser og kaker. Det er godt å komme hjem, få av seg bunaden. Som selvfølgelig i år også var litt trang. Bestefar ligger og sover på sofaen, seksåringen er ute og leker med en venn, og jeg sitter ute på balkongen og leser de siste novellene i «Håndbok for vaskedamer». Etterpå spiser vi taco, for det kan man vel gjøre sjølom det er 17. mai.

Berlin skriver nøkternt og virkelighetsnært om livet i arbeiderklassa i USA. Om abort, alkoholisme, sjukdom, barndom og arbeid. Det jeg blir mest overaska over når jeg leser boka er hvordan den gir meg skikkelig ro i sjela. For de er varme. Oppi alt det stygge og vanskelige, finnes varme.

  • Drapene i Baneheia – Bjørn Olav Jahr

Fritz Moen blei dømt for dobbeltdrap i 1970. Etter 18 år i fengsel blei han frikjent. En 67 år gammel mann tilsto nemlig begge drapene Moen blei dømt for på sitt dødsleie. Moen-saken er ikke det eneste justismordet i Norge. Vi snakker om det i påsken. Eller, litteratursøster snakker mest. Jeg hadde ikke hørt om Fritz Moen før. Samtala går over i nyhetsoppslaga rundt Bjørn Olav Jahrs nyeste bok om Baneheia-drapene der han påstår at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg kjenner jeg får en klump magen, skjer slikt fortsatt i Norge? Når påskeferien er over plukker jeg opp boka til Jahr.

Jahr gjør en god jobb i å overbevise leseren om at Viggo Kristiansen aldri skulle vært dømt for Baneheia-drapene. Etter å ha lest boka er jeg enig med Jahr om at Kristiansen bør få saken gjenopptatt. Jeg snakker en del om boka til de som gidder å høre på. Jeg snakker om saken, om hvordan det er en forskjell på å ikke bli dømt og det å være uskyldig. Jeg kjenner på at det er ubehagelig å mene det jeg mener etter å ha lest boka, og det helst er noe jeg ikke vil mene noe om. Jeg som mener noe om det meste.

  • Ingen skriver til obersten – Gabriel Garcia Marquez

oberstJeg begynner å lese «Ingen skriver til obersten» en lørdag vi er på sykkeltur i Drøbak. Vi har lagt oss på stranda. Med jevne mellomrom titter jeg opp på sønnen min som løper mellom håndkle og hav. Innimellom løper jeg også mellom håndkle og hav. Det er varmt i lufta, sanda brenner under føttene, men havet er iskaldt.

Márquez mener sjøl dette er den beste boka han har skrevet. Jeg er ikke enig. Jeg falt virkelig for «Hundre års ensomhet». Jeg koser meg veldig da oberst Aureliano Buendía dukker opp i ei gjesterolle i «Ingen skriver til obersten».  Obersten i boka kjempa i Tusendagerskrigen i Colombia og blei i etterkant lova en pensjon av myndighetene. 15 år har han venta på pensjonen sin. Hver uke oppsøker han postmannen i håp om å få nyheter om pensjonen, men ingen skriver til obersten.

  • Russland 1917 – Per Egil Hegge

Det er en halvtime til toget mitt går og jeg henger rundt på Oslo S. Jeg har kjøpt meg en kanelsnurr og snuser innom en av bokhandlene på Byporten. De har salg på bøker. Jeg plukker med meg «Russland 1917» og ei til. Det er lenge siden, syv måneder kanskje, jeg har lest ei bok om russisk historie. Det passer godt å lese ei nå. Jeg har med meg boka i veska da jeg skal på visumintervju på den amerikanske ambassaden. Når jeg går igjennom sikkerhetskontrollen må jeg ta ut alt innholdet i veska. Sikkerhetsvakten ler når han ser hvilken bok jeg har med meg. Jeg ler litt sjøl også.

Jeg liker boka, jeg liker den fordi Hegge skriver om et tema som interesserer meg. Tekstmessig føler jeg det er dårlig driv. Her må jeg jobbe meg igjennom sjøl, uten hjelp av forfatter. Den russiske revolusjon er et spennende tema og jeg synes det bør være mulig å skrive mer engasjerende om det en Hegge gjør.

Det nevnes at Lenin kanskje døde av kjønnsykdommen syfilis. Så det leser jeg selvfølgelig en del om i etterkant. Han er vil i såfall ikke være den første lederen i det området som gjør det.

  • Vente å fuglen – Frode Grytten

«Vente på fuglen» er ikke ei bok jeg hadde tenkt å kjøpe, men ender opp med å kjøpe allikevel. Sånt skjer. Jeg var på vei for å kjøpe en 800 sider lang bok om Romanov-dynastiet, da det viser seg at det er kjøp en få en til halvpris. Jeg kjøper Romanov-dynastiet og får Frode Gryttens bok til halvpris.

«Vente på fuglen» består av små Twitter-noveller, og der kunne de godt gjerne ha blitt. For i bokform rekker ikke de små fine tekstene å synke ordentlig inn.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *