Lest i April

Det første jeg leste denne måneden var «Kunsten å sykle USA på tvers» av Gunnar Kagge. Etter valget i USA var jeg fanga i mi ega boble, ute av stand til å forstå hvorfor noen ville stemme på Trump. Den første boka jeg leste i et forsøk på å forstå var «Hillbillyens klagesang» av J. D. Vance. «Hillbillyens klagesang» er ei interessant bok om døende samfunn og klassereise, men den ga meg ikke den innsikta jeg håpa på. I «Kunsten å sykle USA på tvers» oppdager Gunnar Kagge at menneskene han snakker med under sykkelturen sjeldent blir spurt om politikk, at de føler det å velge mellom Trump og Clinton er som å velge mellom pest og kolera, og at distansen mellom yrkespolitikere og de vanlige folka er for stor. Et problem vi har i Norge også. For hva veit egentlig de norske yrkespolitikere om utfordringa den norske arbeiderklassa står ovenfor og, ikke minst, hvordan det oppleves?

Jeg har alltid hatt en ganske stor interesse for historie, og spesielt folkemord, etnisk rensning og politisk forfølgelse. Når jeg gikk på barneskola måtte mutter’n være med meg på det lokale biblioteket for å låne bøker om andre verdenskrig. Den besettelsen bare steig med åra og etterhvert hadde jeg lest ut det meste de hadde. I dag har jeg ei halv bokhylle med bøker om andre verdenskrig, med hovedfokus på Holocaust. En mengde øyenvitneberetninger, men også bøker av typen «The Holocaust Encyclopedia», «Narrating the Holocaust» (et litterært studie av øyenvitneberetninger) og Hannah Arendt «Den banale ondskapen». Litt under står det bøker om GULag, Srebrenica, Irak, Kurdistan og en murstein som heter «Folkemordenes svarte bok».

I påsken så mutter’n og jeg «Hotel Rwanda», som trigga en lesebølge om folkemordet i Rwanda. Rwanda består av tre folkegrupper; hutuer, tutsier og twa. I løpet av knappe 100 dager i 1994, mens verden satt å så på, blei mellom 800 000 og en million tutsier og moderate hutuer drept i Rwanda. Det var to ekstreme militser, dannet av helt vanlige hutuer, som tok på seg oppgava å rydde landet for tutsier. Oppmuntra av ekstremistiske propaganda radioprogram, som sa ting som «Gravene er ennå ikke fulle», satte de i gang å slakte naboer, venner, mødre, fedre og barn.

På biblioteket plukket jeg opp tegneserien «Deogratias: A Tale of Rwanda» av Jean-Philippe Stassen. Jeg likte «Maus» (tegneserie av Art Spiegelman om hvordan Arts far overlevde andre verdenskrig og Holocaust som polsk jøde) godt og håpa at Deogratias skulle være noe liknende. Den var om mulig enda sterkere. Subtil, skremmende, treffer rett i magen. Den setter finger’n på noe av det som kanskje er mest vanskelig å forstå når et folkemord skjer, hvordan og hvorfor deltar helt vanlige folk i folkemord. Den tar også opp hvordan livet er etterpå når partene skal sameksistere igjen. Tegneserien er en blanding av nåtid og tilbakeblikk til livet før og under folkemordet. Deogratias er en vanlig hutu tenåringsgutt, forelsket og rampete, som trekkes inn i hendelsene som foregår 1994 og er delaktig i blant annet drapet på jentene han er forelsket i. Livet etterpå er ikke lett for Deogratias. Han forvandles til en hund om natta mens han gjemsøkes av hvordan hundene spiste de døde kroppene. Det eneste som kan hindre forvandlingen er bananøl.

Som en veldig naturlig fortsettelse etter å ha lest «Deogratias» svippa jeg innom den lokale bokhandelen og bestilte «Folkemord. Rwanda» av Steingrímur Njálsson. Den visste seg å ikke være av den lettleste typen, men det gjør ikke så mye. Boka er et forsøk på forstå hva som skjedde og hvorfor. Jeg kunne sikkert ha skrevet flere sider om folkemorder i Rwanda, men skal forsøke å være kort. Etter å ha lest boka er det klart at folkemordet i Rwanda er ikke uforståelig. Når Belgia i 1920 fikk ansvaret for å styre Rwanda og Burundi (Ruanda-Urundi) satte de minoritetsgruppa tutsiene til å styre landet. Gjennom denne favoriseringa blei det skapt et veldig tydelig skille mellom de to gruppene, blant annet sto det i identitetspapirene hvilken gruppe du hørte til i. Det var på den måten at det var mulig under folkemordet å finne ut hvem som var hutu og hvem som var tutsi, for de to gruppene har ikke lenger noen tydelige fysiske skilletegn og de deler samme språk. Etterhvert når Belgia trakk seg ut delte Ruanda-Urundi seg i to. Hutuene fikk etterhvert makta i Rwanda. I nabolandet Burundi fortsatte tutsiene å sitte med makta. Før 1994 opplevede Burundi to folkemord, et i 1972 utført av tutsier mot hutuer og et i 1993 utført av hutuer mot tutsier. I 1990 angrep angrep den tutsi-dominerte Rwandas patriotiske front (RPF) Rwanda og høsten 1993 underskrev Rwandas president en fredsavtale med RPF. På grunn av det undertrykkende tutsi-regimet i Burundi og det tidligere undertrykkende tutsi-regimet i Rwanda opplevde mange hutuer, ikke uten grunn, fredsavtalen som en stor trussel. Flyet til Rwandas president (Habyarimana) blei skutt ned våren 1994. Kort tid etter startet folkemordet. Boka har også en detaljert gjennomgang av andre elementer, sånn som den mangefulle dekningen av folkemordet i vestlige medie og hvorfor Rwanda var ekstremt sårbar for ekstremistisk radiopropaganda.

Den siste boka jeg leste om Rwanda denne måneden var The Shadow of Imana: Travels in the Heart of Rwanda av Véronique Tadjo. Tadjo reiser til Rwanda i 1998, fire år etter folkemordet. Hun snakker med overlevende, drapsmenn, de som flyktet, de som ble, tutsier og hutuer. Tadjo presenterer meg for en rekke forskjellige, smertefulle og vanskelige, menneskeskjebner. Hun reiser til åsteder for massakre, der blodet fortsatt dekker veggene og lukta av død ikke har blitt borte ennå. Og hun skriver om det på en poetisk vond måte. «The Shadow of Imana» er en helt annerledes bok om Rwanda og gir et unikt innblikk.

En digresjon: Til vanlig leser jeg som oftest enten i senga, på sofaen, på toget, mens jeg venter på toget eller mens jeg venter på sønnen min. Denne måneden leste jeg mest på danskebåten.

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *