Lest i Mars

Menn som ingen treng – Frode Grytten (noveller)

Herreminhatt som novellesamlinga «Menn som ingen treng» tar meg med storm. For det første er det deilig å lese på nynorsk, nynorsk har en helt annen (og bedre) flyt og komposisjon enn bokmål. For det andre er Frode Grytten så utrolig god til å beskrive mennesker på en måte som lar deg komme tett innpå. «Menn som ingen treng» handler om menn på randen av sammenbrudd og Grytten skriver om det på en fin og nyansert måte. Favorittene er 1974 og Kokepunktet. Jeg leser ei novelle hver dag, tørr ikke lese mer i tilfelle jeg ikke skal få nok tid til å føle på hver enkelt av dem. Jeg føler umiddelbart et stort behov for å stikke ned på den lokale bokbutikken å hamstre mer Frode Grytten.
De kommer til å drukne i sine mødres tårer – Johannes Anyuru

En fredag på jobb jeg sitter å prokrastinerer og leser på VG.no snubler jeg over anmeldelsen av denne boka. Den har fått mengder av god kritikk.  Selvfølgelig sniker jeg meg innom bokbutikken for å plukke den opp senere samme dag.

Det føles surrealistisk å lese fascistisk dystopi samtidig som justisministeren fremmer tiltak for å svekke norsk rettstat og bruker sosiale medier for å fyre opp under polarisering i samfunnet. Jeg tar meg sjøl i å tenke at romanen ikke egentlig er fiksjon men et budskap fra fremtida. Den følelsen i seg sjøl drar litt underlige paralleller til romanen. I romanen blir vi nemlig kjent med ei jente som har vært med på et å gjennomføre et terrorangrep på en tegneseriebutikk som hevder hun kommer med et budskap om fremtiden, et fascistisk rettslaust Sverige 30 år frem i tid. For ei som elsker å bli subtilt slått i magen av bøker (hallo novellesamlinga til Frode Grytten) treffer ikke boka så godt som den burde. Som vanlig er jeg helt ute av stand til å sette fingeren på akkurat hvorfor, men en tanke som lusker i bakerst i hodet er at Anyuru forklarer meg litt for mye og lar meg føle litt for lite.

Her hos de levende – Levi Henriksen

Nok et bokfrø planta av litteratur-søster. Litteratur-søster leste «Her hos de levende» når vi var i Budapest, hun skulle bokbade Henriksen når hun kom hjem igjen. Frode Gryttens «Menn som ingen treng» var også det, et bokfrø planta sist sommer som jeg helt hadde glemt. «Her hos de levende» derimot lå ikke å vaka i underbevisstheten, men plaska på overflata. Det blei så store bølger at jeg til og med gikk innom biblioteket for å spørre om de hadde den inne. Det hadde de ikke. Vanligvis kjøper jeg bøker, men det føltes litt overflødig her. Ikke bare hadde litteratur-søster en kopi, men jeg ga også denne boka til fatter’n til jul. I påskeferien lånte jeg kopien til sistnevnte. Jeg likte boka, men synes den var tidvis ordrik og treig. Det er visst et ord for det, men det husker jeg ikke. Jeg har samme problemet med Nabokovs Lolita.
I «Her hos de levende» skriver Levi Henriksen historien til faren sin. Det er en vond og tung historie, faren vokste opp med en voldelig stefar. Hans egen far døde når han var ung. Det er på mange måter ei bok om det å vokse opp og være annerledes på bygda. Det er også ei bok om en mann som befinner seg i ei livskrise, og som i sin søken etter seg sjøl bosetter seg i det gamle huset til faren sin for å forsøker å forstå hans liv.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *