Rolig nå

Du store, vakre, vene. Kom hit til oss. Bli her. Vi skal ta godt vare på deg. Finn et hjem her. Dø her.

«Jeg skal holde kjeft, jeg fikk det jeg ville» sier jeg.
«Ja.»

Jeg. Hun. Legger hodet i hendene. Jeg forsøker å sortere tankene våre. Ikke noe å bry seg om. Noe å bry seg om. Legg det fra deg. Legg det fra deg. Vi må legge det fra oss.

Det gjør vondt. For en av oss. For alle av oss. Vi må gjøre noe med det. Dempe det. At vi ikke orker dette. Allerede. Det er for mye for oss. Steng av! Steng av!

Den sugende følelsen av panikk. Angst. Frustrasjon. Jeg kjenner den igjen. Vi kjenner den igjen. Vi søker tilbake til drømmene for å finne igjen freden. Jeg lurer på om noe noen gang er greit for noen? Er de andre like skrullete som meg?

Jeg føler meg så fjern fra menneskeheten at jeg på mine beste dager knapt er et menneske, så fremmed og aleine blant andre. Så gjenkjennelig som noe annet, sjøl i forkledning. Jeg mister holdepunktet. Roligheten tar knekken på oss. Alt eskalerer.

«Ser du det?» spør jeg.
«Hva mener du?»

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *