Elbrus 2017

Nå har jeg skrivi på dette innlegget en måned. Jeg tenker det får være nok. Så her er det. Elbrus 2017.

Det de fleste gjør når de reiser til Elbrus er å bestige fjellet fra sørsida. Det har sine fordeler.  Sørsida er et gammalt, men funksjonelt skisted. Her finnes skiheiser, blekkbokshytter, snøscootere, øl og masse folk. Sjølve plassen er ikke spesielt pen, den er møkkete og lite tiltalende. Men, du har utsikt over heile Kaukasus fjellkjeden. Den utsikten, den er ganske fantastisk. På nordsiden ser du lite til Kaukasus, men du slipper folk. Det er lite infrastruktur, vakker natur, stille, fredelig og fint. Slik jeg liker det. På sørsiden kan du kaste bagasjen på skiheisen og reise opp til high camp (3800 m). Derifra kan du bestille en snøkatt opp til 4800 meter. Fra 4800 meter er det ikke så veldig langt til toppen, det er snakk om 500 høydemeter. På nordsida må du pent bære tinga dine sjøl. Du starter toppstøtet fra high camp på 3800 meter. Det er et drøyt toppstøt på 1500 høydemeter. Det tar tid, men du blir godt akklimatisert og du slipper å bli zombie på vei mot toppen.

Hvordan veit jeg det?

Jo, fordi jeg gikk opp nord, over fjellet, ned sør. Også opp igjen fra sør. All akklimatiseringa blei unnagjort på nordsida. Den opprinnelige planen var å bestige fjellet fra nord også gjøre en travers over til sør. På toppdagen kom vi oss bare til sadelen på 5300 meter før været sa stopp. Der måtte vi sitte i to timer før vi gikk ned igjen på sørsida som planlagt. Litt spontant, under 48 timer seinere, gikk vi igjen mot toppen. Denne gangen fra sør. Og kom opp. Heldigvis. Nedenfor er ei mer detaljert fremstilling av hendelsesforløpet.

Dag 1.
Vi ankommer base camp på nordsida og går en rolig akklimatiseringstur i området. Fint terreng, ikke noe behov for fjellsko. (Jeg er veldig opptatt av å få slippe å gå i tunge sko). Vi smaker på det lokale kildevannet som visstnok skal være ladern min på hotellet. Bortsett i fra det mislykka toppstøtet, er det dette som irriterer meg mest på turen.

DSC00502 – Kopi

Alternativ skyss over elva.

DSC00535

Base camp, nordsida av Elbrus

Dag 2.
Fortsatt i base camp. Akklimatiseringstur til Mushroom Rocks på 3100 m. Fint terreng, ikke noe behov for fjellsko. Jepp, mer sko prat! Jeg er ikke så glad i fjellsko. Jeg elsker lette sko terreng/løpesko uten dempning med skikkelig vid tåboks og det bruker jeg her også. Jeg er den eneste. Jeg tenker at de tenker jeg er sær nordmann.

Mushroom rocks, 3100 m

Mushroom rocks, 3100 m

Dag 3.
Bæredag til high camp. Pakka ned cirka halvparten av utstyret og satte i vei. Opp til high camp og ned igjen til base camp. Den siste timen før high camp gikk vi over ei steinrøys og her bytta jeg om til fjellsko. High camp har fin utsikt til toppen av fjellet.

På vei til high camp.

På vei til high camp (her ser du også mitt valg av fottøy..)

DSC00503

Og etter ei pause… opp opp opp.

Dag 4.
Igjen, bæredag til high camp. Men i dag blir vi her. Vi sover tolv stykker i ei hytte. Den stinker av kroppslukt og sure sokker. Men maten er god. Det oppblåsbare liggeunderlaget mitt lager så mye lyder at jeg er sikker på at jeg holder folk våkne.

DSC00527

Utsikt til toppen fra high camp. Det ser så nærme ut.. men ekke det.

Dag 5.
Akklimatiseringstur til Lenz Rocks. Endelig snø tenker jeg. På med stegjern, klatresele og isøks. Jeg er mentalt forberedt på at det kommer til å gå trått og smått. Etter to timer blir jeg ganske dårlig. Det kan være høyden, det kan være den steikende sola, det kan være begge deler. Vi kommer oss til sånn cirka 4600 meter. Men, i frykt for at formen skulle være like ille på toppstøtet bestemmer jeg meg for å leie sovepose på andre siden og sende min ned, slik at jeg får letta litt på vekta i sekken. På traversen må alt av personlig utstyr bæres opp til sadelen på 5300 meter.

DSC00540

Alltid like kul på tur.

DSC00549

Spisepause før vi går ned igjen fra midten av Lenz rock (cirka 4600? meter)

Dag 6.
Hviledag. Eller vaskedag. Jeg finner meg ei diger tønne med vann og skrubber ned hver eneste del av kroppen. Også setter jeg på meg ei bukse jeg ikke har vaska på seks dager.

DSC00572

Fra high camp.

Dag 7.
Toppstøtet starter 01.00 om natta. Jeg spiser det jeg orker og lager meg en liter med te. Det er alt av drikke jeg tar med meg opp. Det er poengløst å tvinge ned mer væske enn jeg har mage til. Det er også poengløst å måtte styre med tissepauser. Rundt halv fire kommer sola opp. Tidligere har jeg ikke likt å gå i mørket, men denne gangen setter jeg pris på det. Jeg finner ei god rytme med pusting og telling. Lyden av stegjern mot snø. Mørket. Det er beroligende. Jeg føler meg veldig bra. Jeg har god fart. På vei opp den siste biten mot sadelen begynner vi å oppleve ganske kraftige vindkast. Vind, vind er greit. Du kan lene deg mot den, bøye hodet, brøyte deg fremover. Det er værre når den med ujevne mellomrom kaster seg over deg. Jeg blir nervøs. Jeg blir redd for å falle, skli. Vi går fire og fire i tau sammen. Alle har isøks. Men, jeg er fortsatt nervøs. Det blir ikke bedre en time seinere når vi når sadelen. Vi kan ikke se noen ting. Klærne mine er dekt av frost. Og jeg skjønner at vi ikke får gå videre mot toppen her i fra. Da har det gått ni timer siden vi gikk fra high camp. Jeg er i god form og det er frustrende at det er været, og ikke kroppen, som sier stopp. Vi blir sendt inn i ei nødbu der vi sitter sammen med noen andre som kom frem til sadelen litt før oss. Der sitter vi i to timer, fryser, sover, diskuterer muligheten for å gå opp igjen et par dager seinere. Så går vi ned igjen på sørsida. Fire og fire i tau. Jeg ser fortsatt ikke lenger enn mine egne bein. Heile kroppen er tom og sliten. Men den går. Den går nedover. Mekanisk.

DSC00587

Toppen er i sikte (ish, det er den til høyre). Men fortsatt fleire timer unna.

DSC00592

Nødbu..

12-13 timer etter vi gikk fra high camp på nordsida kommer vi ned til high camp på sørsida. Vi kom oss ihvertfall over fjellet tenker jeg. Det er da noe. Det er da noe. Vi blir enige om å fortsette nedover til hotellet nede i dalen. Kinnene mine brenner. De er solbrente og litt frostbitte på samme tid. Jeg orker knapt gå, beina er fulle av gnagsår. Ved middagen diskuterer noen av oss muligheten for å forsøke å nå toppen igjen kvelden etter. Men jeg orker ikke.

DSC00598

Fra Baksan Valley, der hotellet lå.

DSC00593

Jeg ligger i hotellsenga å synes synd på meg sjøl og føttene mine.

Dag 8.
Jeg våkner opp klokka sju og har i søvne bestemt meg for å forsøke å nå toppen igjen samme kveld. Jeg maser på guiden og de andre. Det ordner seg utrolig nok med forsøk nummer to. Siden vi allerede er på sørsida, blir det fra sør denne gangen. Det blir for langt fra nord, jeg har ikke tid eller energi. Pakker sammen, reiser opp igjen til high camp på sørsida. Pakker en dagssekk til toppstøtet, spiser middag, forsøker å sove litt.

DSC00600

På vei opp til high camp på sørsida

DSC00603

Utsikt på Kaukasus fra high camp på sørsida

DSC00606

Snu deg 180 grader fra den flotte utsikten og du ser dette..

Dag 9.

Står opp klokka 01.00 og begynner et nytt forsøk på å nå toppen. Klokka 07.00 er vi på plass på toppen av Europa! 5642 meter! Det er litt antiklimaks, men jeg er fornøyd. Vi veiver med flagg, tar bilder, noen push-ups og drikker vodka. Også går vi ned igjen. Siden jeg var godt akklimatisert fra forrige toppstøt gikk turen veldig greit. Jeg sleit litt med kvalme, men ikke av den typen jeg bruker å oppleve i høyden. Mer av typen kroppen er så jævli sliten. Vi er nede igjen i high camp klokka 10.00. Vi er så raske at vi er den andre gruppa på toppen. Vi møter den dårlig akklimatiserte sørside zombie-gjengen på vei ned igjen. Det føles så deilig å være tidlig ute, tidlig nede og i god form!

DSC00621

Utsikt til nødbua vi satt i (oransj dott)

DSC00632

På vei mot toppen fra sadelen.

DSC00635

Fremme! Elbrus 5642 meter, Europas høyeste fjell.

DSC00642

Et forsøk på å fange den fantastiske utsikten, men det var vanskelig.

Også bærer det avgårde tilbake til Kislovodsk.

Om det skulle være av interesse for noen så reiste jeg med Elbrustours. Jeg er kjempe fornøyd! Vi fikk verdens beste guide Ksenia. Turen var godt organisert. Jeg anbefaler også å gå for nordruta. Bedre akklimatisering, finere rute. Og ikke undervurder Elbrus, det er ingen søndagstur.

Norge på tvers

Jeg vil på tur. Jeg vil på tur å lukte på fjell. Puste. Dra luft ned i lunga,  slippe den ut. Sikkelige åndedrag som det bare er mulig å ta ute. Lese bok. Høre på musikk. Jeg vil gå. Traske. Tenke. Tenke alle tankene jeg ikke har tid til å tenke på til vanlig. Alene er jeg bare meg, tenker jeg. Hvor j*vli befriende det er. Å bare eksistere.

Så jeg gikk Norge på tvers fra fjell til fjord. Jeg fulgte «Norge på tvers, Sylan Expedition» ruta. Jeg gikk fra grensa og til Stjørdal. Jeg la inn en ekstra dag for å gå Storsylen. Jeg gikk alene.

  • 6. juli: Stugudal Landhandel – Nedalshytta (16 km)

Etter å ha tatt buss fra Trondheim til Stugudal gikk jeg anleggveien opp til Nedalshytta. Kollektivtrafikken fra og til Stugudal er ikke noe å skryte av. Det går en buss til og en buss fra hver dag. Og det er det.

Turen tok litt over tre timer. Jeg sang Tina Turner og skremte en harepus.

  • 7. juli: Nedalshytta – Storsylen – Nedalshytta (22 km)

Jeg la inn en ekstra dag for å gå topptur til Storsylen, som med sine 1762 meter er den høgeste toppen i Sylmassivet i Sylan. Jeg hadde uflaks med været. Tåke og regn. De siste 1,5 kilometera hadde en stigning på litt over 700 høgdemeter.  Jeg klorer meg opp steinrøysa. Dårlig med utsikt fra toppen. Kjenner jeg blir litt sur.

Veien til Storsylen er godt merket.

Vegen til Storsylen er godt merka.

Pust i bakken.

Pust i bakken.

Vær er vær.

Vær er vær. Hva får en gjort med det?

Grensevarden nær toppen.

Grensevarden nær toppen.

På kvelden, når jeg ligger i senga, husker jeg at jeg har glemt å ta med meg termos. I sekken ligger blant annet tre tjukke bøker og en pose ostepop. Men ingen termos. Kaffe. Livslinja min er kutta. Heldigvis har jeg akkurat begynt på ei kjempegod bok av Michel Houellebecq (Kartet og terrenget). Motivasjonen til å eksistere består, såvidt.

  • 8. juli: Nedalshytta – Grensen – Storerikvollen (11 km + 23 km)

Været er fint. Jeg spiser to brødskiver til frokost. Klasker på meg sekken. Legger avgårde mot grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Riksgrense Sverige!

Riksgrense Sverige!

Jeg slår sammen to etapper og kvelden blir sein. Jeg går altfor langt. Det er lagt mye plank (over myr) mellom Nedalshytta og Storerikvollen så etappa er lett å gå, men jeg kjenner det er vanskelig å kose seg med den fine utsikten når enn går på tolvte timen. Kjenner også på at jeg nå har vært i overkant mye sur på tur. Blir enda surere når jeg tenker på hvor sur jeg er. Det topper seg da jeg rundt ni på kvelden tråkker over, snubler og tryner i myra.  Jeg blir liggende litt. Vurderer alternativa. Reiser meg opp. Kan ikke sove her. Hinker videre. (Ei smule overdrevet, men når jeg trasket rundt der følte jeg meg også en smule dramatisk)

På vei til Storerikvollen fra Nedalshytta.

På vei til Storerikvollen.

Flott utsikt på vei til Storerikvollen.

Flott utsikt. Ganske flatt terreng. Rett frem. Hiv og hoi!

Mye plank..

Mye plank den siste biten.

  • 9. juli: Storerikvollen – Ramsjøhytta (18 km)

Jeg spiser frokost og drikker kaffe til utsikten av Sylmassivet. Jeg er ikke sur lenger. Jeg er i ravende raslende godt humør! For en fin plass. For en fin dag. For en usedvanlig digg kopp med kaffe. For et fantastisk liv.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta. Kaller meg sjøl for geitekongen og ler av mine egne vitser.

Varierende terreng, mye grønt.

Varierende terreng, mye grønt. Kan skimte Fongen i det fjerne.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Når jeg kommer frem til Ramsjøhytta spiser jeg nesten halve posen med ostepop og leser ut Houellebecq. Kjenner meg litt trist. Jeg har ikke mer Houllebecq igjen. Starter på Mo Yan. Det viser seg at Mo Yan like bra som Houellebecq. Jeg fatter nytt mot. Også sovner jeg.

  • 10. juli: Ramsjøhytta – Schulzhytta (16 km)

Beina føles normale igjen. Turen gjennom Ramskaret er fin og luftig. Fongen er flott å se på. Jeg har god tid. Tar meg lange pauser der jeg ligger rett ut på stein og tenker at ting er ganske greit.

Pause. Knekkebrød med Nugatti.

Pause et eller annet sted i Ramskaret. Knekkebrød med Nugatti. Ta en sjølert. Ta litt fleir da den første blei dårlig. Ser så svett ut.

Grønt. Grønt. Grønt. Ned på Schulzhytta.

Grønt. Grønt. Grønt. På vei ned til Schulzhytta.

Kommer fram, dusjer, spiser, puster. Mo Yan og jeg koser oss i sola. Jeg har med meg ei skrivebok og skriver mye. Jeg sitter å tenker på hva andre tenker, om vi tenker det samme, hva det sier om oss, om meg, om verden. Om det er bare meg, eller om vi alle er sånn. Endelig litt tenking, tenker jeg. Jeg som skulle på tur å tenke, har tenkt veldig lite.

  • 11. juli: Schulzhytta – Prestøyhytta (16 km)

På Schulzhytta har de hjemmebakt brød. Jeg glefser i meg et par skiver og tømmer nedpå et par kopper kaffe. Det er overskya.

Over elv etter elv.

Over elv etter elv. Innimellom finnes det ei bru (som her).

Ja

Fugler flakser overalt. En eller annen skogshøne flakser opp foran ansiktet mitt i det jeg holder på å tråkke på den der den ligger midt i stien. Nærmeste jeg noengang har vært å se Gud.

Jeg har begynt å snakke med meg sjøl. De første timene forteller jeg meg sjøl historier fra livet mitt. Historier jeg nesten har glemt. Det er hyggelig. Så begynner det å regne mens jeg er midt i myra. Jeg trur det gjenstår et kvarter til Prestøyhytta, det viser seg å være nærmere en time. Jeg blir blaut.

  • 12. jul: Prestøyhytta – Kvitfjellhytta (13 km)

Den korteste etappa. Bare kos. Jeg våkner opp, starter dagen med et glis. Jeg snakker med sauene, meg sjøl og et par andre turgåere jeg møter på stien. Jeg er blitt pratsom.

Sau. Sau er kult.

Sau. Sau er kult.

Kommer tidlig frem til Kvitfjellhytta. Vasker meg bak hytta, koker kakao, henter vann, tenner fyr i peisen, legger meg på sofaen og venter på at det skal renne inn med turgåere som går Norge på tvers fra andre kanten. Sovner.

  • 13. juli: Kvitfjellhytta – Stjørdal (ca 35 km)

Overnatting på Hembre gård eller Øfstivollen deler denne etappa i to (les mer her). Den første delen går igjennom myr og var tung i øsepøse regnværet. Flaks at humøret var på topp. Etter jeg kommer ut av myra setter jeg meg ned under ei treklynge for å få litt skydd i fra regnet mens jeg spiser og skifter. Turen derifra, inn mot Stjørdal, er lang og kjedelig. Over 20 kilometer på veg er tungt for fotblada. Jeg går som en robot. Kommer etterhvert frem. Jeg har nå gått fra fjell til fjord, men det oppleves som litt antiklimaks å avslutte på asfalt. Jeg tar bussen tilbake til Trondheim.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra. Myr etter myr. Regn på regn.

Totalt: ca 170 km, gjennomsnittlig 21,25 km hver dag. Antall kilometer er oppgitt som cirka tall. Noen ganger avviker antall kilometer oppgitt på skilt mellom de forskjellige stedene med hva som er oppgitt på internett. I tillegg gikk jeg da altså feil, surrete som jeg er. Gauk på tur.

 

 

Paris, september 2015

Fem dager, fire netter, #yolo mini-ferie i Paris i starten av semesteret. Hjemme ligger jobb, pensum, øvinger, bøker å venter sammen med støv og sagflis. De setter inn nytt kjøkken mens vi er borte og tørker ikke av seg på skoene før de gjør det. Vi kommer hjem rundt midnatt og når vi står opp neste morgen vasker jeg. Vasker hyller, benkeplater, skap, gulv og klær. Nei, nok om det. Mer om Paris!

Når vi etter ni timer med tog, tog, buss, fly, buss, metro, metro slenger oss ned på hver vår hotell seng i utkanten av Paris lurer jeg på hva jeg har gjort. Har jeg virkelig slept med meg guttungen hele den veien hit? For hva? Jeg vet ikke. Men nå er vi her. Vi besøker parker, sklir, leser bøker, spiser, spiser, spiser is, jager fugler, husker, aker karuseller, besøker Disneyland, hilser på Aristokatter og Aladdin, high-five’r med pirater, ser på gaupe-katter og krokodiller, klager litt, kjefter litt, koser litt, rekker tunge, tar metro, cruiser langs Seinen, ser på Notre Dame og Eiffel tårnet sammen med tante. Tante som bor i Paris. Tante som bor her sammen med Aristokattene og Edgar. Nei sier jeg, ikke med Edgar. Edgar ble sendt til Timbuktu. Han tenker litt og nikker. Edgar er i Timbuktu. Men hvor er Timbuktu?

Vi går gatelangs. Jeg kjenner ei lita hånd som i blinde søker seg inn i min. Han er ikke så stor ennå. Ikke for stor til det. Ikke for stor til å på instinkt lete etter hånda mi når vi går på fremmede plasser med fremmede mennesker som snakker fremmede språk. Sliten, glad, begeistret, sur, grinete, sint, oppgitt, tilfreds, sliten, trygg, lykkelig, trøtt. Innimellom er det mye å tenke og føle på på engang både for store og små. Hjertet mitt som smelter når fireåringen redd og modig strekker hånda ut for å gi piraten i Disneyland-paraden en high-five.

Det blir mye crossainter og koser. Jeg liker crossainter og koser. Crossainter, koser (og geiping) i Paris. Det ble en fin tur!

11856676_1240559359303586_34127254_n
Vi cruiser langs Seinen og får  med oss turist-attraksjonene på den måten.

11887128_1612113662371243_1486059047_n
For små/store gutter er det mer spennende med store drager og lange sklier.

11925855_743448859099346_927276475_n
En selfie før vi kjører tog i Disneyland.

Og:

Jeg rekker nesten å lese ut en Knausgård på turen (tog, tog, buss, fly, buss, metro, metro). «Ute av verden» er ei ubehagelig bok. Et eller annet sted før 1997 satt Knausgård å satte ord på følelser jeg helst ikke vil ved kjenne at jeg har, det ubehagelige skamfulle mennesklige ved meg har han spredt utover i ord. Jeg føler meg utlevert. Jeg nevner dette til min søster og hun forteller meg at mange har reagert på samme måt på Knausgårds bøker. Jeg følte meg nesten snurt. Ikke bare sitter Knausgård å hamrer ned meg i ord,, han hamrer ned andre også. Ikke en gang min egen mennesklighet skal jeg få ha for meg selv.

I tilegg snuser vi raskt innom Shakespear and Company. Hadde ikke guttungen vært med kunne jeg blitt der i timer. Ei bok får bli med hjem. «Stories from holocaust».

 

 

 

Istanbul, Tyrkia

DSC00212

Utsikt fra Galata tårnet.

DSC00206

Galata tårnet.

DSC00227

Salg av malerier på gaten Istiklal Caddesi.

DSC00226

Istiklal Caddesi.

DSC00152

Fergeleiet Eminonu (Europa).

DSC00145

Utsikt fra cruise på Bosporus.

DSC00139

T-skjorte marked i en av sidegatene til Istiklal Caddesi.

DSC00161

Utsikt fra Bosporus-cruise.

DSC00207

Utsikt fra Galata tårnet.

DSC00088

En av mange moskeer i Istanbul (rett ved Eminonu).

DSC00091

Ferge, et offentlig transportmiddel med fantastisk utsikt!

DSC00103

Fra Topkapi Palace.

DSC00138

Istiklal Caddesi.

DSC00131

Grand Bazar med sine over 3000 butikker.

DSC00129

Den blå moskeen.

DSC00121

I bakgrunn Sofia Hagia.

 

DSC00118

Plassen mellom Sofia Hagia og Den Blå Moskeen.

Istanbul (Tyrkia) deles i to av Bosporus street, en del ligger i Asia den andre i Europa. Byen har rundt 20 millioner innbyggere.

Jeg satte spesielt stor pris på å benytte meg av ferge som offentlig transport (hvor en jeg skulle, selvom fergene ikke alltid gikk det jeg hadde tenkt meg), nyte utsikten over Bosporus, pasere igjennom Grand Bazar, spise Baklava (oi oi oi) og selvfølgelig alle de historiske stedene!

Jeg hadde mine første erfaringer med Couchsurfing. Positive erfaringer som ga mersmak. Jeg kommer til å benytte meg mer av Couchsurfing i fremtiden!

Mount Ararat og Doğubeyazıt, Kurdistan (Tyrkia)

Jeg er så takknemlig for muligheten til å reise. Nye opplevelser. Nye kulturer. Nye mennesker. Nye venner.  Tusen takk!

fjell

I år gikk sommerferien til Kurdistan (Tyrkia), byen Doğubeyazıt og vulkanen Ararat (5137 meter). (Etterfulgt av en tur til Istanbul.) Jeg fløy til Van, reise derifra til Doğubeyazıt og dagen etterpå startet vi turen opp Ararat,

DSC00062

Mount Ararat. Et lite stykke etter startpunktet.

DSC00011

Camp 1.

DSC00014

Camp 1

DSC00016

Hest i Camp 1.

DSC00020

På vei til Camp 2.

DSC00061

Utsikt Camp 2.

DSC00026

Trøtt. Camp 2.

DSC00037

Toppen, 5137 meter.

Ararat er et bratt fjell og turen opp var tung. Spesielt siste delen med stegjern. Ikke bare måtte jeg (som alltid) løfte beinet og flytte det fremover, men jeg måtte nappe det opp fra snøen (også løfte, flytte fremover og gjenta). På 5000 meter er det tungt. På 5000 meter er alt tungt. Sliten, trøtt og syk.

På toppen reiv vinden så fælt at jeg var virkelig bekymret for å bli blåst overende, skli ned 4-500 meter og brase inn i steinrøysa nedenfor.

Av en eller annen grunn er alt det irrelevant. Turen og toppen var fantastisk! Og jeg kan ikke vente med å komme meg avgårde til høye fjell igjen! Selvom jeg store deler av toppstøtet bannet for meg selv og lurte på hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?!

DSC00044

På vei ned fra toppen.

DSC00052

Siste morgen, Camp 2.

1

Etter Ararat tilbragte jeg et par dager i Doğubeyazıt. Drakk te, spiste kebab og besøkte blant annet Ishak Pasha Palace og Noas Ark(?).

2

Ishak Pasha Palace, Doğubeyazıt.

Tanker om Kilimanjaro i ettertid

Jeg brukte fem dager på å nå toppen og to dager på å komme ned igjen. Av disse syv dagene tilbragte jeg 15 minutter på toppen. Det er rundt regnet 0,15% av turen. Å nå toppen var gøy. Det var målet når jeg startet, men ikke det jeg husker best etterpå. Selve turen opp Kilimanjaro besto av en mengde andre opplevelser også som jeg satte stor pris på.

Hele turen bød på en fantastisk utsikt. Fra regnskogen med hvite aper som kastet seg mellom trærne til den enorme vulkanske steinen Lawa Tower som raget 50 meter opp fra bakken. Skyene som dannet et teppe av bomullsdotter under oss. Støv, stein og enda mer støv. Isbreene som klynger seg til toppen. Snøen i Afrika som motiverte Ernest Hemingway.

Mer eller mindre isolert fra alt annet flere tusen meter over havet uten mobilforhold er det ikke særlig mye mas eller stress. Bare meg og det jeg skal gjøre. Gå, spise, sove, lese litt i bøkene jeg har med meg og skravle med folk vi møter på. Ei hel uke uten regninger, pensum, Facebook og tv. Jeg er helt fri.

Kroppen som brukes til det kroppen er laget for. Bevegelse. Rolig. Steg for steg. Oppover og oppover. Noen ganger bratt. Noen ganger nedover. Noen ganger river høyden tak i en og pusten blir tyngre og raskere. Henger over stavene og peser. Enkel, god mat som gir kroppen en energi. Avocado, kylling, fisk, grønnsaker, korn og poteter. Ikke et eneste speil. Ikke en eneste tanke om hvordan jeg ser ut. Det spiller ingen rolle akkurat der og da.

Alle de forskjellige menneskene. Interessante mennesker fra blant annet USA, Australia, New Zealand, Canada, store deler av Europa og selvfølgelig Tanzania. Jeg blir møtt av en positiv og sosial kultur.

Til slutt vil jeg bare si hvor glad jeg er for at jeg dro alene. Når du drar sammen med andre er det veldig lett å bli i sin egne komfortable gruppe boble. Hadde jeg gjort det ville jeg ikke møtt så mange forskjellige mennesker eller opplevd den mestringsfølelsen jeg gjør i etterkant. Det er sjelden det skjer noe spennende innenfor din egen komfortsone og er du trygg på deg selv er det sjeldent det er et problem å bevege seg utenfor.

 

 

For spesielt interesserte: Pakkeliste Kilimanjaro

Bekledning

GoreTex skalljakke
GoreTex skallbukse
Gamasjer
1 ullgenser
1 fleecebukse
1 sett ullundertøy
2 sett superundertøy
2 tekniske t-skjorter
1 vindbukse
1 foret løpetights
1 shorts
3 sportsbh’r
9 truser
2 par tekniske sokker
1 par tekniske ullsokker
1 par tjukke ullsokker
1 par goretex sykkelhansker
1 par ull fingervotter
1 par tykke vanntette votter til å ha utenpå
1 Buff
1 lue
1 solhatt
1 hodebånd
1 par solbriller
1 par fjellsko
Til bruk om kvelden når vi hadde kommer frem:
1 par terreng joggesko
1 singlett
1 joggebukse
1 skjorte
2 par vanlige sokker

Annet utstyr
Dagstursekk
Drikkeflaske (vannet fryser i camelback på toppnatten)
Drikkesystem (camelback)
Staver
Hodelykt
Kikkert
Ekstra liggeunderlag
Sovepose

Spisbart
Nøtter
Proteinbarer
Halspastiller
Tyggegummi

Førstehjelp/medisiner
Compeed
Vanlig plaster
Sportsteip
Antibac
Smertestillende
Imodium
Eurax
Myggspray
Diamox (ble ikke brukt)
Malaria medisin (til bruk på nedturen)
Masse våtservietter
Solkrem
Lebomade med solfaktor
Mikrofiber håndkle
Varmepads til hender og føtter

Annet
Kamera
MP3 spiller
Mobiltelefon (selv om vi knapt hadde forhold..)
Booster til mobilbatteri
Bøker
Skrivebok
Blyant
Ekstra batteri
Apollo!
Pass
Forsikringsdokumenter (i tilfelle)

Umiddelbare tanker om pakking:

  • Det blir kaldt på toppnatten. Pakk med deg nok varme klær.
  • Ta med deg masse snacks. Jo mer næring du får i deg, jo bedre. Sjokolade er gull.
  • Gode sokker. Gode sokker.
  • Varmepads var utrolig deilig å ha i sko og votter under toppstøtet.
  • Compeed og sportsteip. Teip opp før du begynner å gå for å slippe gnagsår.
  • Skoskift når du kommer frem til camp på ettermiddagen for å gi føttene litt variasjon.
  • Det er helt greit å gå i de samme buksene hele turen.
  • Du trenger pass-nummeret ditt for å registrere deg når du kommer til nasjonalparken.

Trenger man masse fancy shit for å bestige Kilimanjaro? Nei. Men det sier seg selv at en syv dagers tur opp Afrikas høyeste fjell er kjipt med gnagsår i vonde sko, hvis du blir våt tvers igjennom, fryser, ikke spiser nok eller får diare og har glemt å ta med det Imodium. Trenger ikke gjøre det værre en det allerede kommer til å bli. For tungt blir det lell.

Sånn, det tror jeg var alt.

Til toppen av Kilimanjaro og ned igjen

Dag 1.
Kjører fra hotellet til Machame gate på 1800 meter. Etter litt om og men kommer vi oss av gårde rundt 11. Turen går gjennom regnskogen og opp til Machame Hut på 3000 meter. Turen tar oss 5-6 timer. To uttrykk man blir godt kjent med etterhvert er «pole pole» og «hakuna mata». Det betyr «sakte sakte» og «det er ingen bekymringer». For å akklimatisere best mulig er det viktig å bevege seg sakte oppover.  Bekymringer, det har ingenting her oppe å gjøre.
Vi får servert middag og sover i telt. Det er ganske kaldt allerede første natten, temperaturen ligger rundt 0. «Dette er jo ikke så ille» tenker jeg.

IMG_9486
Camp på Machame Hut.

Dag 2

Opp klokka seks for å pakke, vaske seg og spise. Klokka syv forlater vi Machame Hut og går mot Shira Hut på 3840 meter. Turen opp er bratt og går igjennom  ei lynghei. Utsikten er fantastisk og det tar godt i låra på vei opp. Rundt 13.00 kommer vi frem til Shira Hut. En i gruppa mi begynner å merke høyden, han er kvalm, vondt i hodet og mangler appetitt.
Jeg tar meg en formiddagslur og går rundt å titter i huler. Middagen serveres klokken seks og alle tar en tidlig kveld.

Dag 3

Opp klokka seks og i vei klokka syv. I dag skal vi gå fra Shira på 3840 meter til Lava Tower 4600 meter også ned igjen til Barranco Hut 3950 meter. Rundt 4300 meter begynner det å gå tungt. Hodet dunker. Pusten henger ikke med. Det er varmt. Solsteik. Beina beveger seg som sirup. Jeg henger over stavene når vi endelig kommer frem til Lava Tower for å spise lunsj.

Formen blir bedre på vei ned igjen, men jeg er ganske fornøyd når vi endelig kommer frem til Barranco Hut ved fem tiden. Det begynner virkelig å bli kaldt i soveposen om natta nå. Jeg sover fullt påkledd og lurer litt på hva det er jeg driver med.

IMG_9556
Jeg synes det begynner å bli kaldt.

Dag 4

Opp tidlig. I dag skal vi klatre opp Barranco Wall. En nesten vertikal vegg som går opp til en høyde på 4200 meter. Formen er på topp. Den lille høydesyken jeg følte i går er som blåst bort. Høydeskrekken når du klorer deg fast til fjellveggen i Barranco Wall derimot er absolutt til stede, men vi kommer oss opp. Alle sammen. I natt skal vi sove i Karranga Valley, ca 3900 meter og turen i dag tar bare fire timer.
Ut over ettermiddagen blåser det opp. Vinden river med seg et telt eller to. Etter sola har gått ned er det ingen som våger seg ut av teltet mer, et kraftig vindkast eller to er alt som skal til for at du får god fart ned dalen. Alt i teltet er blitt støvete. Håret mitt ligner en oppvaskkost og hendene mine nekter å vaskes rene.

IMG_9532
Gira på toppen av Baranco Wall.

IMG_9546
Camp i Karranga Valley. Kjipt å bli tatt av vinden her..

IMG_9549
Toppen av fjellet virker ikke lenger så langt unna.

Dag 5
I dag går vi mot det de kaller «basecamp» – Barafu Hut på 4600 meter. Turen tar litt under fem timer. Vi er fremme rundt tolv og får servert varm lunsj. Klokka 23.30 i kveld er det klart for toppstøt. Jeg snakker med to tyskere som akkurat har vært på toppen i natt. Det var visst ganske tungt. Jeg er så gira på å komme meg opp og ned at jeg ikke klarer sove.

IMG_9557
På vei til Barafu. Omgivelsene er .. tørre.

IMG_9561*
Barafu Hut camp.

Dag 6
Vi begynner å gå 23.30. Jeg har tatt på meg fem lag meg klær på overkroppen og fire på underkroppen. Det er varmt. Jeg tenker for meg selv at jeg har tatt på meg FOR MYE klær. En time senere er det så kaldt at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få kroppen til å bevege seg. Tre timer inn i toppstøtet begynner jeg å få problemer med å puste. Oksygennivået er på rundt 50% av havnivå og gammelt. Jeg puster og peser. Hodepinen sniker seg innpå og jeg er kvalm. Ting begynner å bli kjipt. Veldig kjipt. Å begynne å gå ned er like ille så å gå opp, det er bekmørkt, bratt og kaldt uansett. Pausene er bortimot ikke eksisterende på grunn av temperaturen som ligger på 20- og mangelen på blodsirkulasjon som det lave oksygennivået forårsaker.
Ca fire timer senere står solen opp. «Et steg av gangen» har på et eller annet vis klart å blitt til fire timer sagte gange og vi nærmer oss Stella Point. Jeg er så glad når vi kommer opp dit at jeg faller ned på knærne og gråter litt.

IMG_9598
Apollo og meg på Stella Point.
Fra Stella Point er det en time til Uhuru Peak som er Kilimanjaros høyeste punkt. Formen tok seg opp med sola og jeg føler meg uforskammet pigg igjen. Det er gøy og kaldt å nå toppen. Vi knipser noen bilder og går ned igjen.

IMG_9639
Flott her oppe.

IMG_9603
Skyer så langt man kan se..

IMG_9640
Og litt folk og isbre. Snøen i Afrika.

IMG_9607
Apollo og meg på toppen av Afrika.

Vi brukte 8 1/2 time opp. Jeg brukte 1 1/2 time ned igjen. Formen er såpass bra at jeg springer hele veien ned til Barafu Hut igjen. Joho!

Vi får et par timers hvile i Barafu før ved tolv tiden begir oss på den fem timers lange turen ned mot Mweka Hut på 3000 meter.  Der spiser vi middag og slokner som et lys for natta. Trøtt. Har ikke sovet på 24 timer.

IMG_9654
Sånn ser man alltså ut etter nesten ei uke på Afrikas høyeste fjell.

Dag 7
Vi går fra Mweka Hut ned til Mweka Gate. Fra Mweka Gate drar vi tilbake til hotellet. En dusj, ja takk! Ei senga, oh yeah! Slippe å fryse om natta? Uberdigg. En øl! Jippi!

IMG_9659
Hele gjengen med turgåere, guider og bærere.

En uke etterpå:
Alt er glemt og jeg hadde gjort det igjen. Planlegger neste tur.

 

Til toppen av Afrika 2013

Jeg våknet opp en dag for litt over et år siden med en ubeskrivelig trang til å begynne å bestige fjell. Høye fjell. Så hvorfor ikke gjøre nettopp det? Bestige høye fjell? Samle på seire og opplevelser? Utfordre seg selv?

Kilimanjaro er det høyeste fjellet i Afrika og en av de «seven Summits» (de høyeste punktene på vært kontinent). Det er også det høyeste frittstående fjellet i verden med sine 5895 meter. Kilimanjaro ligger nordøst i Tanzania og er en av verdens største vulkaner.

Og den 11. juli 2013 reiser jeg hit for å bestige dette herlige fjellet med påfølgende safari etterpå! Jeg har bare ett ord for det, awesome!

Smærfine elefanter med Afrikas høyeste fjell i bakgrunnen.

Uhuru Peak, det høyeste punktet i Afrika med sine 5895 meter.

 

Frankrike dag 6: På tide å dra hjem


10.  mars: På tide å komme seg hjem å si farvel til båter, vår og grønt gress.


Bryggen i Paimpol.


Blått er hott i Paimpol.


Proviant til den lange togturen. Bamsekjeks med sjokolade på.


Fin fint nytt hoppetau med bjørner på.


Og fin fine postkort kjøpt på en kunstbutikk i Paimpol.

Reisen foregikk omtrent sånn: Tusle rundt i Paimpol, kjøpe fint hoppetau i Paimpol, laaaang togtur, Paris, finne den norske ambassaden, ordne med nytt pass, finne riktig metro til Gare Montparnasse, lete etter riktig buss, lete enda mer etter riktig buss, busstur til flyplassen, gå seg vill på flyplassen, finne riktig gate, fly hjem, vente på flytog, sovne på flytog, våkne rett før flytog stopper på Hamar.