Høst

I høst skal jeg ikke gjøre så mye.
Mest sitte på kontoret og fokusere på det jeg skal gjøre.
Doktorgradsgreier.

Men..
Kanskje jeg skulle ha undervist litt i matematikk?
Eller statistikk?
Eller organisere et kurs i Stata?
Delta i et utvalg?
Søke på en vinterskole i Sveits?
Begynne å trene mot triathlon?
Sy min egne bukser? (Har ikke gitt opp den ennå..)
Begynne å se på GoT?

Ja.

2017, litt på etterskudd

Oi. Det er mars. Jeg hadde tenkt til å skrive ei liste over hva jeg vil gjøre mer av i 2017. Det har tatt meg to måneder. Kortversjonen er slik:

  • Fjell
  • Bøker
  • Ostepop
  • Kos

Jeg synes det er en passende oppsummering. Jeg har også tenkt meg en tur i operaen, kanskje ake zipline ned Holmenkolen, komme ned i spagaten, lære å lage gode supper og sykle litt mer i skogen. Skulle gjerne også pugga litt spansk grammatikk. Men jeg veit med meg sjøl, hvis det blir for spesifikt blir det bare rot i hue. Der er det nok rot fra før av.

Jeg har ihvertfall ostepop delen under kontroll.

En åpenbaring

Da jeg leste «Ute av verden» satt jeg igjen med følelsen av at Knausgård hadde lest tankene mine. Så jeg sa det til søstera mi. «Det er som om han har skrivi tankene mine». «Det er mange som føler det slik» svarte hun. Så, (i min beste alder) år gammel, tenkte jeg for første gang at jeg kanskje ikke er så aleine i verden som jeg trodde. En mer ubehagelig tanke dukka også opp, jeg var heller ikke så spesiell. Men, på den andre siden kunne jeg nå bruke betydelig mindre tid og energi på å forsøke å oppføre meg normalt. For tross alt, hvis vi var like, var ikke jeg lenger rar. Der kunne jeg potensielt spare mye tid.

 

Slike ting

I fem år har jeg klart å holde i liv i en gutt og tre planter.
På stuebordet ligger det ei Darth Vader maske og en kortstokk med elg på.
Jeg ligger på sofaen å klør meg i hodet.

Jeg har veldig lyst på å spise honningmelon med skje.
Bare skjære den i to og grave meg ned i den.
Men jeg finner ikke honningmelon noe sted.

Ikke finner jeg gløgg heller.

 

Kakemonster

Jeg er på vei til Finland og har pakket med meg den nye Kakemonster (aka Cookiefather) t-skjorta mi på turen. Jeg får ikke bestemt meg om jeg synes Kakemonsteret er imponerende konsekvent, fordi han spiser alt, eller om han ikke er konsekvent nok, fordi han ikke bare spiser kaker. Han heter tross alt Kakemonster. Men på den andre siden sitter ikke jeg på definisjosnretten på hva ei kake er og ikke er for et kakemonster. (Jeg sitter ikke på definisjosnretten på noen ting bortsett fra hva noe er for meg, og det synes jeg alle andre bør erkjenne at de ikke gjør heller.)

Jupp, her er den!

Jupp, her er den!

Her er ei liste over noen ting Kakemonsteret spiser, som ikke er kaker:

  1. Månen
  2. En safe
  3. En kokebok
  4. En VW Boble
  5. En pøsebod
  6. En murvegg
  7. En postkasse
  8. En koffert
  9. Ei falsk nese
  10. En støvsuger
  11. Ei steikepanne
  12. En liksom kake
  13. En maderass
  14. Et dikt om kaker
  15. En sykkel
  16. Fanbrev

Kilde

Jeg liker innstillinga. Den finnes. Den er her. Hvorfor ikke spise den?

August

Facebook: Kine Josefine, vi bryr oss om deg og minnene du deler her. Vi tenkte at du kanskje ville se tilbake på dette Instagram-innlegget fra 1 år siden.

*bilde av en Daim Balltop is*

Jeg klikker inn for å se hva jeg har skrevet som bildetekst til isen.

Kine (anno august 2015): Valgkampen har startet (med stands, ballonger og vafler) –> ‪#‎HvaErViktig‬? Is? Menneskeverd? Miljø? Velferd? Og ennå vanskeligere .. ‪#‎HvemErViktig‬? Alle? Meg? Deg? Naboen fra Palestina?

Facebook spør om jeg vil se fler minner. Ja takk. Et bilde av meg med ei dyne rundt meg med bildeteksten «ting jeg liker som slutter på pop». Jeg leser videre.

Kine (anno 2012, rundt 07.00): .. for en prøvelse i selvdisiplin det er å skrape seg selv ut av senga på dette tidspunktet.

Det er fortsatt en prøvelse, fire år etterpå. Det finnes ikke håp for at det noen gang skal bli kult. Sjøl etter fire år med øvelse er det kjipere enn MASH sesong 4.

Kine (anno 2010): ser på at Siri leker med sokken sin.

Siri er søstera mi, som i 2010 var 20 år gammel. Kine, som var 23 det året, følte en stor trang for å dele det på Facebook.

Jeg veit ikke jeg, men der ser ut til at august er en treig måned for meg. Bortsett fra at Kine anno 2016 bestilte seg denne helt fantastiske t-skjorta i år:

 

The Cookiefather

The Cookiefather

#schpaa altså, skal spise masse kake i den. Jeg lover.

Sommer

Sløve sommerkvelder og bustete gauper.

  • Sove ute. Våkne opp og lukte bål. Alle skal lukte bål.
  • Bade, ligge i sola, spise is. Samtidig. Må kjøpe flytemadrass. Og tau sånn at jeg ikke reiser avgårde i elva.
  • Sitte ute i sola bak huset toppløs og lese bøker. Ligge inne når det regner under teppet og lese bøker. Uansett vær, lese bøker.
  • Spise bursdagskake. Noen blir 29 år. Noen er meg. Noen skal også kanskje drikke like mange øl for å feire det. Noen er fortsatt meg. Noen kommer til å svette fælt dagen etterpå.
  • Pugge spanske verb. Igjen. Jeg har glemt de fleste. No hablo español.
  • Stjele ostepop fra søstera mi når hun ikke ser. Slå samme søster i Yatzy, fordi strategisk Yatzy er best. Yatzy er alt i Yatzy. #yatzy
  • Glede meg til høsten. Grue meg til høsten. Og fortelle det til alle som gidder høre på.
  • Algebra. Alltid.
  • Løpe opp bakken. Løpe ned bakken. Kanskje også løpe rundt bakken. Høre på fin løpemusikk.
  • Klemme folk. Å ja. Klemming er fint. Ekstra masse klemmer til blonde snart femåringer.
  • Planlegge fremtiden.
  • Springe etter guttungen med hageslangen. Skrike høyt når han gjør det samme.

og masse mer.

Så det var 2015

Jeg har akkurat lest Uvitenheten av Milan Kundera. «Tilbakekomst heter på gresk nostos. Algos betyr lidelse. Nostalgi er altså den lidelsen som skyldes et utilfredsstilt begjær etter å komme tilbake.» Hjem dit jeg er oppvokst kan jeg alltid dra. Der står tiden stille. Til en hverdag i hverdagen som ikke forandrer seg.

Jeg har alltid tenkt på nostalgi som lengsel etter fortid. En fortid som består av øyeblikk. Begjæret og lengselen etter å få oppleve noen av disse øyeblikkene igjen, til tross for at jeg vet at minnene mine lurer meg og at disse øyeblikkene var uviktige når jeg opplevde dem, men allikevel nå, i dag, er de blitt viktige, og jeg lengter etter dem.

Det finnes ingen logikk i det.

Jeg tenker på alle øyeblikkene jeg lengter tilbake til fra 2015. Øyeblikk av frihet, lykke, forståelse, begjær og mangel på pust.

Det er ikke mer å si om 2015 nå. Jeg har ikke mer jeg vil si. Enda et år, enda en byggekloss i det som en dag kanskje blir et liv, et menneske, men som i dette øyeblikket bare er meg.

Lomper

Jeg spiser lomper med julepølse og sennep på. Også går vi tom for pølser mens det fortsatt er en lompe igjen. Det hele føles meningsløst. Hva gjør jeg med den siste lompa? Jeg kan kjøpe mer julepølse tenker jeg. Men nå er jeg lei julepølse. Jeg vil ikke ha mer julepølse nå.

Den siste lompa som jeg ikke vil kaste og ikke vil spise, men som bare blir liggende der til jeg glemmer hele lompa og kaster den en dag allikevel fordi en er gammel

Slik har vi råd til å leve, tenker jeg.