#favorittfakta: Det første, andre og tredje Roma

Romerriket, et av historiens mektigste imperier.
Slik er Roma er det første Roma. Det eldste Roma, det orginale Roma.
For i Romerriket fører alle veier til Rom.
Men det splittes i to. Øst og vest.
Kaos i vest. Ingen sterk leder i vest. Vestromerriket mister sin betydning.

Men Østromerriket er sterkt.
Det bysantiske rike,
med Konstantinopel som hovedstad.
Slik blir Konstantinopel det andre Roma. Det nye Roma.
Men det nye Roma faller i henda på ottomanene,
og Konstantinopel bytter navn til Istanbul.

Da sier munken Filofeij fra det hellige Russland,
«Ivan den grusomme er den eneste rettmessige kristne hersker.
Moskva er det tredje Roma.
For nå har to Roma er falt, men det tredje består og et fjerde vil det aldri bli»

Her er et kart over Øst- og Vestromerriket:

 

Kina og Mo Yans «Store bryster og brede hofter»

Mo Yan. Mo Yan er et kunsterpseudonym for Guan Moye som er en kinesisk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2012. Han betegner seg som en forfatter av historisk skjønnlitteratur, en beskrivelse som passer godt til boka «Store bryster og brede hofter».

Kina, jeg vet ikke så mye om Kina. Generelt, bortsett fra Midt Østen, har jeg lite peiling på asiatisk historie. Kinesisk historie er ikke noe jeg kan lese meg igjennom på en time i sommersola. Men jeg skal prøve å gi en rask innføring i nyere kinesisk historie før jeg forteller mer om boka.

LITT HISTORIE: Kina

(Jeg driter i resten og starter i 1912. Cirka tolv år etter boka starter.) I 1912 ble den kinesiske republikk oppretta. Før det var landet styrt av en rekke dynastier (Qing, Ming, Song også videre). Den nasjonalistiske partiet «Guomindang» og det kommunistiske partiet kjempa om makta i den kinesiske republikk i mange år. I 1937 braut det ut krig mellom Kina og Japan og de to partene bestemte seg for å ta ei pause. I 1945 vant Kina krigen og en borgerkrig mellom det nasjonalistiske og kommunistiske partiet, som kostet 12 millioner mennesker livet, starta Mao Zedong og kommunistpartiet vant krigen og etablerte i 1949 folkerepublikken Kina . Tilhengere av det nasjonalistiske partiet bosatte seg på øya Taiwan og danna republikken Kina. Amerikanerene ga si støtte til Taiwan og Kina utvikla et nært forhold til Sovjetunionen. Forholdet forfalt etter Josef Stalins død da Sovjetunionen fjerne seg fra den gudelignende dyrkelsen av statsledere (noe Kina ikke var like gira på).

Maos død i 1976 førte til et oppgjør med de mer radikale elementa i kommunismen. To fraksjoner, den ideologiske maoistiske og den pragamatiske, kjempa om makta. Den siste fraksjonen vant.

I dag er Kina en sosialistisk, enhetsstatlig folkerepublikk styrt av kommunistpartiet. Kommunistpartiet har ingen reell opposisjon.

BOKA: Store bryster og brede hofter

En tjukk halvmurstein på over 500 sider. Boka er en slags slektsroman. Den følger livet til kvinna Shangguan Lü gjennom slutten på Qing dynastiet, krigen med Japan, borgerkrigen, Maos død og tida etterpå. Boka starter rundt 1900 da foreldra til Shangguan Lü blir drept av tyske inntrengere. Shangguan Lü vokser opp hos tanta og blir gifta bort til en inkompetent steril smed. Hu får, ved hjelp av andre menn, åtte døtre og en sønn. Sønnen, Jintong er fortelleren i boka. Jintong, som blir amma til han er i tenåra, er bortskjemt og unaturlig opphengt i bryster. Hans personlige vekst stagnerer og han klarer ikke fungere i samfunnet. Mo Yan maler altså et lite smigrende portrett av sin mannlige hovedperson. Som kontrast er både hans mor og hans søstere sterke stolte handlekraftige kvinner.

Om boka har Mo Yan sjøl sagt «Om du vil, kan du hoppe over mine andre romaner, men du må lese Store bryster og brede hofter. I den skriver jeg om historie, krig, politikk sult, religion, kjærlighet og sex»

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

HVA JEG MENER: Boka er interessant, godt skrevet, morsom, alvorlig, fengende og gripende. Den er rik på gode leseropplevelser og gir et vindu inn til Kina.

Kilder: Wikipedia, Globalis og Store norske leksikon.

2015

Språk. Overdrevent språk. Overdrevent mange ord. Overdrevne beskrivelser. Klynger med klisjeer. Samme gamle trøtte tema. Trist tema. Tafatt tema. Tøft tema. Vi-tror-det-er-på-kanten tema.

Det er populært å si det er tøft å være mamma. Det er inn å ha shoppe-stopp, i det minste si at julegaver ikke er så viktig lenger. Tenk på alle som har mindre enn oss. Det er greit å snakke litt om musa si. Aktivitetsadventskalender. Barn trenger bare kjærlighet og klem. Tips til gaver til henne fra Nivea. Ønskeliste til far. Heite gaver til kjæresten. Alle er fruer. Pilotfruer, fotballfruer, bussjåførfruer, elektrikkerfruer. Kjærligheten er viktigst. Vi er enten mot innvandring eller for. Nyt tiden! Ta vare på deg selv. Still i fitness. Klimaavtale. Facebook tar over livet ditt. Vi må stå sammen mot kroppspress, se på dette naturlige nakne mennesket.

Når det er politisk korrekt å være upolitisk korrekt på den korrekte måten. Feminist, feminist som hater feminister, feminist som hater feminist som hater feminister. Myke menn, harde menn, harde pakker.

Og nå er det snart 2016 og vi har muligheten til å bli en bedre versjon av oss selv. Aldri gi opp. Beistmodus. Goaldiggers 2016. Never give up.

Hva har vi glemt i 2015?
Hvem har vi glemt i 2015?
Hva vil ble glemt i 2016?
Hvem vil bli glemt i 2016?
Og, hva er ikke innafor?
Hva er helt utafor?

Enden på visa for Romerriket

Boka jeg leser for øyeblikket (Balkans historia) inneholder en kjapp (20 siders) gjennomgang av Romerrikets historie. Det fikk meg til å tenke på en venn av meg som sa at han inntil nylig ikke visste at Det bysantinske rike og østromerriket var samme greia, og at det riket eksisterte jo mye mye lenger! 

Jeg starter på begynnelsen, det romerske keiserriket ble grunnlagt en gang mellom 31 f.Kr og 27 f.Kr av Augustus. Fra år 0 til år 200 opplever keiserrikets sin storhetstid. Etter det begynner en lang periode med trøbbel og nedgang. Hopp hundre år til frem i tid til slutten av det tredje århundre og det er kaos.

Så etter hundre år med borgerkrig innfører keiser Diokletian en rekke reformer rettet mot å skape en mer effektiv måte å styre det enorme riket på. Romerriket blir delt i to, øst og vest, med en keiser i hver. Etter at Diokletian og hans medkeiser går av begynner systemet å falle sammen og det resulterer i ny borgerkrig. I år 324 samler Konstantin den store hele riket under seg og flytter hovedstaden fra Roma til byen Bysants. Han døper den nye Roma. Det slår aldri helt an og på folkemunne blir byen hetende Konstantinopel.

Den endelige delingen av Romerriket kommer i år 395 når keiseren Theodosius dør og riket blir delt mellom hans to sønner. Det vestromerske riket med Roma som hovedstad og det østromerske riket med Konstantinopel som hovedstad.

Det vestomerske riket faller raskt i fra hverandre. I år 476 blir Roma erobret av visigoterne og Det vestromeriske riket er historie.

Østromerriket, bedre kjent som bysantiske rike, består frem til år 1453 da Konstantinopel blir erobret av tyrkere og erstattet med Det osmanske riket.

Det osmanske riket består helt frem til første verdenskrig. Der havner de på feil side.  Fredsbetingelsene er så ydmykende at det utløser er opprør som fører til rikets fall. I 1923 blir republikken Tyrkia opprettet. I 1930 bytter Konstantinopel offisielt navn til Istanbul.

(Grekerene brukte å referere til Konstantinopel som «byen». Istanbul kommer fra det greske uttrykket «i byen», «istimbolin».

Så. Da vet du det.

1314353_orig

Kilde. Det var ikke småsaker det romerske keiserriket.

 

Notater fra et helvete – Srebrenica

Jeg ruller videre til neste bok, «Srebrenica, Notater fra et helvete» av Emir Suljagić. Boken handler om livet i Srebrenica enklaven fra 1992 til 1995 og Srebrenica massakren. La meg fortelle deg om det.

15 oktober 1991, Bosnia erklærer uavhengiget fra Jugoslavia. I starten av april i 1992 blir Bosnia-Hercegovina annerkjent av EU og USA. En konflikt bryter løs. Serbere i det tidligere Jugoslavia og nå Bosnia-Hercegovina ønsker ikke at landet skal deles i to. Bosnijaker, serbere og kroatere begynner å kjempe om territorier. Serberene mener at Srebrenica-regionen er strategisk viktig og tidlig i 1992 tar de kontrollen over området. I mai 1992 tar bosniske styrker området tilbake. Srebrenica blir enklave. Enklave et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område. FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone». Begge parter bryter fra begynnelsen av avtalen. Bosnejaker i Srebrenica oppgir ikke sine våpen og serberene fortsetter å angripe enklaven.

Forfatteren, Emir Suljagić, flyktet fra den etniske rensningen av Drina dalen og ankom Srebrenica i 1992 der han fikk jobb som oversetter for FN. Det var dette som reddet livet hans. Han beskriver håpløshet, sult og hvordan menneskligheten til menneskene i enklaven forsvinner. Han beskriver hvordan frykten dominerer livet. Et eksempel, mars 1992 treffer et artelleriangrep byen og rundt hundre mennesker dør. Granatene treffer en fotballbane der en turnering pågår under en kort våpenhvile. Han forteller hvordan de lærer å kjenne igjen lydene, «zuuum», og sekunder etterpå kommer eksplosjonen. Lydene som ikke blir borte om natten og at han ikke lenger vet når lyden er ekte eller innbilt. Bygningene i byen er dekket granatsplinter og deler av døde mennesker. Det er blitt så vanlig at ingen legger merke til det lenger. Sult dominerer hverdagen og alt handler om det ene måltidet. Han skriver «Srebrenica, verdens største konsentrasjonsleir». Frykt, sult, apati.

Våren 1995 planlegger serbene angrepet på Srebrenica. «Direktiv 7» presiserte av SVR skulle «avslutte den fysiske splittingen av Srebrenica fra Žepa så fort som mulig, og forhindre kommunikasjon mellom personer i de to enklavene. Med planlagte og velutførte militære operasjoner, skape en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica.» 11 juli 2005 er overtakelsen komplett. Serberene møter liten motstand fra bosnejakene og lite internasjonale reaksjoner.

Tusenvis av bosnjakere flykter til Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen 11 juli er rundt 25000 bosnajkere samlet i leiren. Serbiske styrker går inn i leiren og samler opp menn i militær alder, noen gutter og eldre menn fra det som skulle ha vært en sikker FN sone. I dagene som følger  henretter de serbiske styrkene over 8000 mennesker.

Det internasjonale krigsforbryter tribunalet for det tidligere Jugoslavia har konkludert med at massakeren var et folkemord. Det største folkemordet i Europa siden andre verdenskrig. I år er det 20 år siden.

Det er derfor jeg leser denne boken igjen. For å ikke glemme.  Ikke glemme Srebrenica. Ikke glemme at dette skjer i dag. Ikke glemme meneskene som lever i frykt, sult og apati, som ikke føler seg som mennesker mer. Under total usikkerhet. Uten håp for overlevelse eller liv.

 

 

 

Land som ikke eksisterer lenger

Ny bok. «Fortellinger fra Bosnia», utvalgte noveller skrevet Ivo Andric. Iva Andric var jugoslavisk forfatter født og oppvokst nær Travnik, Bosnia. I 1961 ble han tildelt nobelprisen i litteratur. «I dette utvalget presenteres vi for gripende, ofte tragiske menneskeskjebner i tidligere tiders Bosnia. Den livsudugelige storskryteren, den nyrike sigøyneren, den tyranniske, utspekulerte tyrkiske vesiren.» står det skrevet bakpå boka.

Det fikk meg til å tenke på land som eksisterte når jeg ble født (1987) men ikke nå lenger.

Jugoslavia
1918-1992. I dag Slovenia, Krotia, Bosnia, Serbia, Makedonia, Montenegro og Kosovo.

Sovjetunionen
1922-1991. I dag Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Russland, Tadsjikistan, Turkemenistan, Ukraina og Usbekistan.

Tsjekkoslovakia.
1918-1992. I dag Tsjekkia og Slovakia.

To andre bøker som står på lese listen i nær fremtid i håp om å øke forståelsen for nyere europeisk historie er «Balkans historia : Jugoslaviens uppgång och fall» av Sanimir Resic og «The fall of Yugoslavia» av Misha Glenny. Heldigvis er det snart juleferie = tid til å lese.

europe_1990_400x360
Europa anno 1990.

Den store boka og hovedsteder i Sentral Asia

Det er tirsdag. Jeg leser om Turkmenistan og kjenner på en gryende begeistring for bøker om Sentral Asia (heldigivs har jeg et par kolosser i bokhylle om nettopp den regionen). Jeg sitter å den gråbrune sofen i en halvmørk studentleilighet. Hvis ikke gulvet også var grått burde jeg ha støvsugd. Jeg føyer Turkmenistan mentalt til listen over steder jeg vil se. Asjgabat. AshGAbaT. TURKmenIstan. Så husker jeg hvordan jeg pugger hovedstaden til Turkmenistan for et og et halvt år siden (ja jeg pugget alle hovedstedene på gøy, sånn er jeg). Ashgabat. Ash-bat. The turk hit the ball with the ash-bat. Også husket jeg at Asjgabat er hovedstaden i Turkmenistan. Boken jeg leser heter «Sovjetistan» og er skrevet av Erika Fatland.

Den første presidenten i Turkmenistan, Turkmanbasji, skrev en bok som het Ruhnama.( Turkmanbasji het ikke alltid Turkmanbasji som forøvrig betyr Turkmenernes Leder). Ruhnama var et forsøk på å sammenfatte Turkmenistans historie (på en oppfinnsom måte, turkmenerene fant opp både hjulet og den mekaniske roboten) og være en manual for alle ting turkmenstanisk. Ikke bare måtte førsteklassinger lære å lese ved hjelp av Ruhnama men Ruhnama var en obligatorisk del av kjøreopplæringen. I 2005 sendte turkmenerene en kopi av boken opp i verdensrommet og en turkmensk avis skrev følgende «Boken som har erobret millioner av hjerter på jorden, erborer nå verdensrommet».

Turkmenbasji fikk laget en kjempeutgave av Ruhnama i Asjgabat som i Turkmenbasji’s tid åpnet seg på et bestemt tidspunkt hver kveld mens en stemme over høytaleren leste et par linjer fra verket. Det gjør den ikke nå lenger. Turkmenistan har en ny president, men Turkmenistan er like totalitær og lukket.

turkmen5.jpg.CROP.promo-large2

 Ruhnama i Asjgabat. (Kilde)

Sovjetistan er på nesten 500 sider og Fatland skriver ikke bare om Turkmenistan. Hun skriver om Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgistan og Usbekistan også. De glemte tidligere Sovjet Stanene. Jeg har forøyeblikket ikke kommet lenger en til Kasakhstan. I tilegg til Turk’s ash-bat hadde jeg følgende huskeregler for Stanene (og deres hovedsteder):

Kasakhstan – Astana, Astana, stan stan stan.
Tajikistan – Dushanbe, Tajik is a douche.
Kirgisistan – Bisjkek, Beefcakes in Kirgisistan.
Usbekistan – Tasjkent, Tasjkent has a UZI.

En annen favoritt (og dens hovedsteds-minne) er: Mali (Afrika) – Bamako, Miley Cyrus and Barack Obama

 

 

 

«Konflikt og stormaktspolitikk i Midt Østen» – Hvorfor du bør lese boken

Æsj. Jeg er ingen trollmann med ord. På skolen hender det seg jo at jeg må hoste ut noen setninger (ofte på engelsk) nesten alltid sammen med en eller annen ligning jeg (av en eller annen grunn) er superbegeistret over. Som oftest prøver å jeg å skrive minst mulig jeg, da blir det mest mulig rett for ja det minimerer jo hvor mye som faktisk kan være feil. Min søster derimot har alltid vært (i mine øyne) en trollmann med ord og som oftest når jeg leser noe hun har skrevet klør jeg meg i hodet å lurer på hvordan i all verden et menneske klarer å utrykke seg på den måten. Dama kan skrive, dama kan synge. Jeg kan ingen av delene. Nå har jeg også klart å skrevet meg bort fra tema. Jeg har jo ikke skrevet hva tema er ennå engang.

Jeg har lest ei bok jeg likte veldig godt. Jeg synes også du burde lese denne boken og planen var å bruke innlegget til å forsøke å liste opp grunner til at du også skal lese denne boken uten å bli altfor politisk. Boka (som du bør lese) heter «Konflikt og stormaktspolitikk i Midt Østen» og er skrevet av Hilde Henriksen Waage. Hilde Henriksen Waage er professor i historie ved Universitetet i Oslo og senior forsker ved instutt for fredsforskning. Er det noe som er viktig når en prøver å få oversikt over et tema, som min motivasjon for å lese denne boken var, er at boken mest mulig objektiv og bygger på fakta (og ikke synsing). Her kommer altså KILDEKRITIKK inn. Nok om det.

9788202408312

Hvorfor bør du lese denne boken?

Først og fremst synes jeg det er viktig å vite hva som skjer i verden. Det er ikke alltid du får gjort så mye med det men ved «å vite» stiller du deg ihvertfall ikke indifferent eller ignorant til hva som skjer med andre mennesker andre steder i verden. Innimellom er det alt vi får gjort. Boka passer godt for deg som ikke vil være brødhue og synes samfunn, politikk og historie er interessant.

Andre gode grunner til å lese boken:

  • Du får en innføring i Midt Østens historie (sabla spennende, synes nå jeg)
  • Du får et innblikk i hvordan Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og USA har bidratt til konflikten i Midt Østen.
  • Du forstår at alt ikke kanskje var så enkelt som du trodde.
  • Du får økt forståelse for hva Israel-Palestina konflikten er og hvorfor.
  • Den kan gi deg svar på hvorfor situasjonen i resten av Midt Østen er som den er i dag.
  • Du skjønner hva de skriver om i media (kjekt å henge med).
  • Den er lettlest og godt skrevet.
  • Fordi konfliktene i Midt Østen pågår i dag og fortjener å bli lagt merke til.

Det var vel det. Å ja, boka finner du sikkert på nærmeste bibliotek! (Det gjorde jeg)

Nothing to envy: Nord Korea – mørkets rike.

«Nothing to Envy: Ordinary Lives in North Korea».

Den engelske tittelen er hentet fra et nord-koreansk slagord «We have nothing to envy in the world». På norsk heter boken  «Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea». Tittelen har en dobbelt betydning. I Nord Korea er strøm mangelvare og hele landet (bortsett fra hovedstaden Pyongyang) ligger i stummende mørke etter solnedgang. Nord Korea er også en totalitær stat preget av konsentrasjonsleirer, sult, frykt og kultdyrkelse av lederen Kim Jung-un.

NK

Satelittbilde av den koreanske halvøya.

Så, hvordan er livet til en nord-koreaner?

Denne boken kan svare på hvordan livet til seks nord-koreanere fra Chongjin var i 15 år før de flyktet til Sør-Korea. Boken er basert på mange intervjuer med seks avhoppere som journalist Barbara Demick gjorde mens hun arbeidet i Sør-Korea.

I boken kan du lese om den unge jenta Mi-Ran med dårlig «songbun» (nederst i kastesystemet) som har en hemmelig kjæreste, utdanner seg til lærer og ser elevene sine dø av sult mens hun selv kan spise seg mett. Den hemmelige kjæresten Jun-Sang, en av få studenter ved universitetet i Pyongyang som etterhvert begynner å stille spørsmål ved regimet. Oak-Hee som gifter seg med en voldelig mann og ikke klarer å skaffe nok mat til barna sine. Mrs Song, moren henes, som ser opp til og forguder Kim Jung-un ogl mister ektemannen og sønnen i hungersnøden. Dr. Kim en kvinnelig lege som må utøve yrket sitt uten utstyr og medisiner. Kim Hyuck som blir en kotjebi (et navn brukt om hjemløse barn i Nord Korea) etter at faren hans dør.

Det gjør vondt å lese om hungersnøden som varte fra 1994 til 1998 Det er antatt at det døde et sted mellom 800000 og 1,5 millioner nord-koreanere av sult eller sult-relatert sykdom. WHO rapoorterte at dødsraten blant barn var 9,3%. Vi har ikke hatt hungersnød i Norge på 200 år. Nordmenn har ikke problemer med sult. Jeg har aldri vært ordentlig sulten.

Det er derfor det er viktig å lese bøker som «Mørkets rike». Det er ikke en del av min hverdag, men det er en del av min verden.

 

 

 

Flukten fra leir 14 – en beretning fra Nord-Korea

I går fant når det gikk opp for meg hvor mye tekst (semesteroppgaver) jeg må produserer dette halvåret fikk jeg litt panikk. Jeg har ikke skrevet noe særlig på over fem år! Så jeg googlet det (hvordan skrive). Og der sto det svart på skjerm at man må «øve, øve og øve». Greit. Så her er en bokanmeldelse aktig sak av den siste boken jeg leste. Siden man må «øve, øve og øve» og ikke bare «øve» kommer det sikkert fler etterhvert som jeg konsumerer flere bøker.

Boka heter «Flukten fra leir 14» – en beretning fra Nord Korea og er skrevet av journalist Blaine Harden.


Litt om Nord-Korea

Nord-Korea er et av verdens mest lukkede land. Landet er styrt av diktatoren Kim Jong-Un som har arvet makten gjennom to generasjoner. Nord-Korea betegnes som et totalitert og stalinistisk diktatur med enorm dyrking og personkult rundt Kim-familien. I fler tiår har landet nektet for at de har store konsentasjonesleire. I 2011 publiserte Amnesty International en rapport med satelittbilder og vitneutsang som bidro til å kaste lys over Nord-Koreas konsentrasjonsleirer og forholdene som rår der. Det antas at mellom 150000-200000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleirer. Det er vanlig å straffe og fengsle familiemedlemmer i opptil tre generasjoner – de regnes som «skyldige ved assosiasjon».

Tilbake til boka.

Journalisten Blaine Harden forteller i boka «Flukten fra leir 14» om Shin som er født og oppvokst i leir 14 i Nord Korea. Shin er et resultat av et belønningsekteskap i leiren. Han bor sammen med moren sin. Han er alltid sulten og spiser ofte opp morens porsjoner når hun er på arbeid. Moren slår ham. Shin oppdager at moren og broren planlegger å rømme. Han angir dem i håp om å få noe mer å spise. Moren og broren henges. Shin tortureres. Shin er sulten og har vært sulten hele livet sitt. Den gjenspeiles i hans egen motivasjonen til å rømme når han blir eldre – kjøtt.

Shin vokser opp helt skjermet for verden utenfor, han vet ikke engang at den eksisterer. I leiren eksisterer det ikke noe håp eller mennesklighet. Etter jeg har lest boken er det en tanke som kverner igjen i hodet mitt – «Er dette et menneske?».  Jeg har lest flere memoarer fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig der forfatteren beskriver hvordan fangene strippes for menneskelighet. Hvordan kan Shin som har levd under lignende omstendigheter fra fødsel til voksen hatt mulighet til å utvikle menneskelighet? Boken følger historien til Shin årene etter flukten og indikerer at det er et gjentakende problem.

Boken er skrevet basert på samtaler med Shin. Boken har et enkelt språk. Den filosoferer ikke rundt historien. Den er etter min mening for lettlest og stimulerer ikke til reel ettertanke selvom historien byr på mange grusomheter.

Denne historien og andre historier om menneskeskjebner i Nord-Korea er ikke unike. I dag spør vi oss selv hvorfor ikke USA eller Storbrittania ikke grep inn tidligere for å bistå fangene i tyske konsentrasjonsleirer. Om 20 år kanskje vi stiller det sammer spørsmålet om Nord-Korea. Hvis du ønsker å lære vite mer om Nord-Korea anbefaler jeg deg å se dokumentarene  «Inside North Korea» og «Secret state of North Korea». Den siste inneholder filmsnutter som er smugfilmet også smuglet ut av landet. Anbefales.

Synes jeg du bør lese boka?

Ja! Jeg vil at du (og alle andre) skal vite hva som skjer i verden (mer spesifikt i dette tilfellet) Nord Korea og jeg vil at du ikke skal være likegyldig til det!

(Er du på leting etter memoarer fra en konsentrasjonsleir som treffer deg i magen anbefaler jeg Primo Levi’s «Hvis dette er et menneske» som er et memoar fra Auschwitz).