Alt jeg klarer tenke på er ostepop

Jeg lukker øynene og prøver å være mer tilstede. Alt jeg klarer å tenke på er ostepop. Magen presser mot bukselinninga og kjennes tom. Jeg har med meg for lite mat. Pulten er overstrådd av gulelapper. Alt jeg ikke må glemme. Jeg husker ikke at jeg har skrevet noen av dem. Jeg husker ikke hvorfor de er viktige, men jeg tørr ikke kaste noen i tilfelle de er det.

For mange år siden kjøpte jeg en bærplukker på Europris. Meg i gummistøvler med bærplukker. Vi to sammen, i skogen. Det gikk to år, men vi plukket aldri bær. Den ble med i den nye leiligheta, du husker kanskje leiligheten, den rett ved skogen, men vi plukka aldri noen bær der heller. En dag skal vi plukke bær. Jeg liker ikke blåbær, men jeg veit du gjør det. Bærplukkeren ligger i boden og venter på å bli viktig. Den dagen vi plukker bær, vil den være midtpunktet.

Regn

Det har begynt å regne. Jeg søker opp steder på Yr for å se om det regner der også.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Hawaii. I Honolulu er det spådd regn i morra. I San Francisco regner det i dag, på tirsdag skal det regne i Istanbul. Det skal det på onsdag og torsdag også. Når jeg var i Istanbul var det sol. Sol, varmt og svett. Jeg spiste baklava hver dag. Tok båten frem og tilbake over Bosporusstredet. Tenkte på hvor mye jeg elsker vann. Men nå skal det altså snart regne der også. Regner det virkelig så mye i verden?

Neste uke skal det regne i Moskva, Miami, Barcelona, London, Roma og Los Angeles. Det skal regne på Maldivene og i Havana.

Der det ikke regner, brenner det tenker jeg. Der det ikke regner, gror det ingenting.

Svada

Mellom forelesningene prøver jeg å skrive. Jeg går igjennom teksta mi med svadadetektor. Jeg mistenker at mange skriver vanskelig, slik at den som leser ikke skal forstå at den som skriver sjøl ikke har forstått. Jeg vil ikke skrive vanskelig, jeg vil ikke at den som leser skal tenke at jeg ikke har forstått det jeg skriver om.

På internett finner jeg en svadagenerator.  Google translate oversetter svadaen til engelsk. «Assuming fact-based knowledge preparedness, interaction with regard to an equal public service offering is prioritized». Jeg synes jeg har sett den setningen før.

Januar

Det føles ut som det ikke har gjort anna enn å snø i januar. Sola gjemmer seg. Det er mørkt heile tida. Hver dag tar jeg på meg overtrekksbukse, tjukk jakke, lue, ullsokker, vintersko, klumpete hansker og bøff. Trekker alt godt ned over kroppen, oppover ansiktet, nedover øra. Dekker til munnen for å slippe å puste inn den kalde lufta når jeg sykler. Stoffet blir bløtt. Det kjennes ut som jeg gnur min egen blaute pust utover ansiktet mitt. Det må da finnes en bedre løsning.

Jeg tenker mye på sola og varmen. Det har jeg aldri gjort om vintern før. Tidligere har jeg bare taust akseptert at vintern er en del av året. Ikke til å unngå. Men det er ikke sant lenger. Det finnes mennesker som ikke lever med vintern på denne måten.

Det hjelper jo ikke meg at sola og varmen finnes et sted eller i ei anna tid. Jeg er jo her. Nå. Hva for et slags sutrete menneske har jeg blitt, tenker jeg. Må da være mulig å ta seg sammen. Jeg som har så mye jeg skulle ha gjort kan da ikke sitte her å sutre fordi det er mørkt og kaldt!

Før

I snart ti år har jeg hatt «En sjiraff på eventyr». I snart 20 år har jeg brettet ut meg sjøl på internett. Jeg satt i timesvis å pusset på CSS og html koder. Bygget design i Adobe. Feila og prøvde igjen. I de siste fem årene har jeg ikke engang endra utseendet på denne nettsiden.

Jeg tar meg ikke tid til å skrive lenger. Før skreiv jeg mye. Jeg skreiv dikt, jeg skreiv ei barnebok, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv noveller. Sist jeg skreiv gikk jeg Norge på tvers. Jeg lå i ei hytte langt ute i gokk i Trønderlag og skreiv om det å føle seg fremmed for alt. Det er tre år siden.

Jeg tar meg ikke tid til å male lenger. Før malte jeg mye. Jeg malte sauer, jeg malte ugler og gauper. Jeg tegnet mye også. Små skisser, små illustrasjoner. Jeg har ei mappe full. Det hender seg jeg tegner fortsatt. Alltid mens jeg ser på tv. Det blir så som så.

En gang broderte jeg to gauper og en bjørn. Jeg malte påskeegg og klippet ut barter jeg hengte på bildene av søstera mi. Jeg pugget spanske verb og hovedsteder. Fordi jeg hadde tid. Fordi jeg hadde lyst. Fordi det var akkurat det som ga mening. En gang fylte jeg ei sandkasse med sand fra stranda. Jeg spadde, fylte søppelsekker, kastet de i baggasjen på bilen. Det ble mange turer. Det året stjal jeg sokkene til søstera mi og sendte tilbake til henne i posten.

Jeg strikket skjerf til kosedyr og alle fikk håndlagde julekort. Jeg lagde julekalendere og bakte småkaker Jeg malte kjøkkenstolene og tv-bordet blå. Jeg tok bilder av badeendene mine. Jeg laget filmer med baderingsjiraffen min Ulf og jeg skreiv en sang om Batman.

 

Alle hjerters dag

Jeg gjemmer meg. Jeg er hekta på Supernatural. Det er Alle hjerters dag.

Jeg kjenner hjertet slå i kroppen. Innimellom når jeg er nervøs måler jeg pulsen på meg sjøl. To fingre under kjevebua. Slik sitter jeg å kjenner at pulsen banker hardt og fort i halsen. Noen ganger når jeg er ekstra nervøs ser jeg verden gjennom ei tåke. Jeg hører stemmen min, men jeg klarer ikke følge med på hva jeg sier. Jeg husker nesten ingenting etterpå. Det er ikke kødd, det kjennes ut som noen stikker hånda inn i kroppen og klemmer til rundt lungene.

Jeg ser på Supernatural og føler meg som den tredje Winchester. Jeg vil også være med. Slipp meg inn. Jeg griner med dem. Jeg ler med dem. Jeg mister fotfestet. Verden utafor får ikke komme inn lenger. Det er ikke plass til den.

Sofaen er en båt og jeg vil ikke svømme.

Men sakte kommer jeg tilbake. Jeg kan ikke sitte her å bare være meg. Jeg må ut å være alt det andre også.

supern

En åpenbaring

Da jeg leste «Ute av verden» satt jeg igjen med følelsen av at Knausgård hadde lest tankene mine. Så jeg sa det til søstera mi. «Det er som om han har skrivi tankene mine». «Det er mange som føler det slik» svarte hun. Så, (i min beste alder) år gammel, tenkte jeg for første gang at jeg kanskje ikke er så aleine i verden som jeg trodde. En mer ubehagelig tanke dukka også opp, jeg var heller ikke så spesiell. Men, på den andre siden kunne jeg nå bruke betydelig mindre tid og energi på å forsøke å oppføre meg normalt. For tross alt, hvis vi var like, var ikke jeg lenger rar. Der kunne jeg potensielt spare mye tid.

 

Frivill

I helga måtte jeg sove på sofaen fordi soverommet mitt hadde blitt innvadert av en frivill. Eller nattsvermer som det heter. Ikke bare bråka den fælt der den flapp flapp flapp rundt i rommet, men når den bestemte seg for å slå seg til ro i håret mitt var grensa nådd. Jeg veit ikke hva det er med meg og friviller.

I går tidlig hadde det satt seg en frivill på tannkremtuba. Sist uka flaksa det en frivill opp i ansiktet mitt mens jeg sto å snakka om brøk.

Og i sommer blei jeg angrepet av en frivill i bilen, den hadde sneket seg inn med posten.

Jeg liker ikke friviller. De minner meg om bittesmå fugler. Jeg liker ikke fugler heller. De skremmer vettet av meg. Bokstaveligtalt. En gang hoppet jeg nesten foran en lastebil i et forsøk på å komme meg unna en fugl på fortauet.

Innimellom tenker jeg på hva jeg skal gjøre hvis det kommer en fugl inn i leiligheten. Jeg tenker det er best å ha en slagplan, i tilfelle det skjer. Jeg kan bo med en frivill på soverommet. Men jeg kan ikke bo med en fugl der. Lurer på om brannvesenet jager fugler?