Alle hjerters dag

Jeg gjemmer meg. Jeg er hekta på Supernatural. Det er Alle hjerters dag.

Jeg kjenner hjertet slå i kroppen. Innimellom når jeg er nervøs måler jeg pulsen på meg sjøl. To fingre under kjevebua. Slik sitter jeg å kjenner at pulsen banker hardt og fort i halsen. Noen ganger når jeg er ekstra nervøs ser jeg verden gjennom ei tåke. Jeg hører stemmen min, men jeg klarer ikke følge med på hva jeg sier. Jeg husker nesten ingenting etterpå. Det er ikke kødd, det kjennes ut som noen stikker hånda inn i kroppen og klemmer til rundt lungene.

Jeg ser på Supernatural og føler meg som den tredje Winchester. Jeg vil også være med. Slipp meg inn. Jeg griner med dem. Jeg ler med dem. Jeg mister fotfestet. Verden utafor får ikke komme inn lenger. Det er ikke plass til den.

Sofaen er en båt og jeg vil ikke svømme.

Men sakte kommer jeg tilbake. Jeg kan ikke sitte her å bare være meg. Jeg må ut å være alt det andre også.

supern

En åpenbaring

Da jeg leste «Ute av verden» satt jeg igjen med følelsen av at Knausgård hadde lest tankene mine. Så jeg sa det til søstera mi. «Det er som om han har skrivi tankene mine». «Det er mange som føler det slik» svarte hun. Så, (i min beste alder) år gammel, tenkte jeg for første gang at jeg kanskje ikke er så aleine i verden som jeg trodde. En mer ubehagelig tanke dukka også opp, jeg var heller ikke så spesiell. Men, på den andre siden kunne jeg nå bruke betydelig mindre tid og energi på å forsøke å oppføre meg normalt. For tross alt, hvis vi var like, var ikke jeg lenger rar. Der kunne jeg potensielt spare mye tid.

 

Frivill

I helga måtte jeg sove på sofaen fordi soverommet mitt hadde blitt innvadert av en frivill. Eller nattsvermer som det heter. Ikke bare bråka den fælt der den flapp flapp flapp rundt i rommet, men når den bestemte seg for å slå seg til ro i håret mitt var grensa nådd. Jeg veit ikke hva det er med meg og friviller.

I går tidlig hadde det satt seg en frivill på tannkremtuba. Sist uka flaksa det en frivill opp i ansiktet mitt mens jeg sto å snakka om brøk.

Og i sommer blei jeg angrepet av en frivill i bilen, den hadde sneket seg inn med posten.

Jeg liker ikke friviller. De minner meg om bittesmå fugler. Jeg liker ikke fugler heller. De skremmer vettet av meg. Bokstaveligtalt. En gang hoppet jeg nesten foran en lastebil i et forsøk på å komme meg unna en fugl på fortauet.

Innimellom tenker jeg på hva jeg skal gjøre hvis det kommer en fugl inn i leiligheten. Jeg tenker det er best å ha en slagplan, i tilfelle det skjer. Jeg kan bo med en frivill på soverommet. Men jeg kan ikke bo med en fugl der. Lurer på om brannvesenet jager fugler?

 

 

 

 

Rolig nå

Du store, vakre, vene. Kom hit til oss. Bli her. Vi skal ta godt vare på deg. Finn et hjem her. Dø her.

«Jeg skal holde kjeft, jeg fikk det jeg ville» sier jeg.
«Ja.»

Jeg. Hun. Legger hodet i hendene. Jeg forsøker å sortere tankene våre. Ikke noe å bry seg om. Noe å bry seg om. Legg det fra deg. Legg det fra deg. Vi må legge det fra oss.

Det gjør vondt. For en av oss. For alle av oss. Vi må gjøre noe med det. Dempe det. At vi ikke orker dette. Allerede. Det er for mye for oss. Steng av! Steng av!

Den sugende følelsen av panikk. Angst. Frustrasjon. Jeg kjenner den igjen. Vi kjenner den igjen. Vi søker tilbake til drømmene for å finne igjen freden. Jeg lurer på om noe noen gang er greit for noen? Er de andre like skrullete som meg?

Jeg føler meg så fjern fra menneskeheten at jeg på mine beste dager knapt er et menneske, så fremmed og aleine blant andre. Så gjenkjennelig som noe annet, sjøl i forkledning. Jeg mister holdepunktet. Roligheten tar knekken på oss. Alt eskalerer.

«Ser du det?» spør jeg.
«Hva mener du?»

Bust

Grining. Snubler, tryner, griner.
Hopper, spretter, tryner, griner.
Som en potetsekk. Bare bustete. Og tullete.
Alt er bare rot. Så masse rot. Så masse rot på en plass.

Nede for telling et lite øyeblikk. Hva er det egentlig som skjer?

Også litt grining.
Det bare renner. Fosser. Strømmer. Renner.

Driter i at håret er bustete.

Sånn er det innimellom.
For innimellom blir det litt grining.
Så slipper jeg taket og begynner på nytt.

Flaks

Flaks. Positivt utfall som skyldes tilfeldigheter.
Kausalitet. Årsak og virkning.
Hvor viktig er flaks?

Positivt utfall. Min skyld. Ikke flaks.
Negativt utfall. Din skyld. Uflaks.

Alle fugler flakser med vingene og flyr
bortsett fra pingvinen
og da er flaks veldig viktig.

Flaks. Flaks. Flaks avsted.

(Nå har jeg skrevet flaks så mange ganger at ordet har mistet meningen og ser ut som cornflakes. F-l-a-k-e-s og flaks.)

 

 

Så det var 2015

Jeg har akkurat lest Uvitenheten av Milan Kundera. «Tilbakekomst heter på gresk nostos. Algos betyr lidelse. Nostalgi er altså den lidelsen som skyldes et utilfredsstilt begjær etter å komme tilbake.» Hjem dit jeg er oppvokst kan jeg alltid dra. Der står tiden stille. Til en hverdag i hverdagen som ikke forandrer seg.

Jeg har alltid tenkt på nostalgi som lengsel etter fortid. En fortid som består av øyeblikk. Begjæret og lengselen etter å få oppleve noen av disse øyeblikkene igjen, til tross for at jeg vet at minnene mine lurer meg og at disse øyeblikkene var uviktige når jeg opplevde dem, men allikevel nå, i dag, er de blitt viktige, og jeg lengter etter dem.

Det finnes ingen logikk i det.

Jeg tenker på alle øyeblikkene jeg lengter tilbake til fra 2015. Øyeblikk av frihet, lykke, forståelse, begjær og mangel på pust.

Det er ikke mer å si om 2015 nå. Jeg har ikke mer jeg vil si. Enda et år, enda en byggekloss i det som en dag kanskje blir et liv, et menneske, men som i dette øyeblikket bare er meg.