Lest i April

Det første jeg leste denne måneden var «Kunsten å sykle USA på tvers» av Gunnar Kagge. Etter valget i USA var jeg fanga i mi ega boble, ute av stand til å forstå hvorfor noen ville stemme på Trump. Den første boka jeg leste i et forsøk på å forstå var «Hillbillyens klagesang» av J. D. Vance. «Hillbillyens klagesang» er ei interessant bok om døende samfunn og klassereise, men den ga meg ikke den innsikta jeg håpa på. I «Kunsten å sykle USA på tvers» oppdager Gunnar Kagge at menneskene han snakker med under sykkelturen sjeldent blir spurt om politikk, at de føler det å velge mellom Trump og Clinton er som å velge mellom pest og kolera, og at distansen mellom yrkespolitikere og de vanlige folka er for stor. Et problem vi har i Norge også. For hva veit egentlig de norske yrkespolitikere om utfordringa den norske arbeiderklassa står ovenfor og, ikke minst, hvordan det oppleves?

Jeg har alltid hatt en ganske stor interesse for historie, og spesielt folkemord, etnisk rensning og politisk forfølgelse. Når jeg gikk på barneskola måtte mutter’n være med meg på det lokale biblioteket for å låne bøker om andre verdenskrig. Den besettelsen bare steig med åra og etterhvert hadde jeg lest ut det meste de hadde. I dag har jeg ei halv bokhylle med bøker om andre verdenskrig, med hovedfokus på Holocaust. En mengde øyenvitneberetninger, men også bøker av typen «The Holocaust Encyclopedia», «Narrating the Holocaust» (et litterært studie av øyenvitneberetninger) og Hannah Arendt «Den banale ondskapen». Litt under står det bøker om GULag, Srebrenica, Irak, Kurdistan og en murstein som heter «Folkemordenes svarte bok».

I påsken så mutter’n og jeg «Hotel Rwanda», som trigga en lesebølge om folkemordet i Rwanda. Rwanda består av tre folkegrupper; hutuer, tutsier og twa. I løpet av knappe 100 dager i 1994, mens verden satt å så på, blei mellom 800 000 og en million tutsier og moderate hutuer drept i Rwanda. Det var to ekstreme militser, dannet av helt vanlige hutuer, som tok på seg oppgava å rydde landet for tutsier. Oppmuntra av ekstremistiske propaganda radioprogram, som sa ting som «Gravene er ennå ikke fulle», satte de i gang å slakte naboer, venner, mødre, fedre og barn.

På biblioteket plukket jeg opp tegneserien «Deogratias: A Tale of Rwanda» av Jean-Philippe Stassen. Jeg likte «Maus» (tegneserie av Art Spiegelman om hvordan Arts far overlevde andre verdenskrig og Holocaust som polsk jøde) godt og håpa at Deogratias skulle være noe liknende. Den var om mulig enda sterkere. Subtil, skremmende, treffer rett i magen. Den setter finger’n på noe av det som kanskje er mest vanskelig å forstå når et folkemord skjer, hvordan og hvorfor deltar helt vanlige folk i folkemord. Den tar også opp hvordan livet er etterpå når partene skal sameksistere igjen. Tegneserien er en blanding av nåtid og tilbakeblikk til livet før og under folkemordet. Deogratias er en vanlig hutu tenåringsgutt, forelsket og rampete, som trekkes inn i hendelsene som foregår 1994 og er delaktig i blant annet drapet på jentene han er forelsket i. Livet etterpå er ikke lett for Deogratias. Han forvandles til en hund om natta mens han gjemsøkes av hvordan hundene spiste de døde kroppene. Det eneste som kan hindre forvandlingen er bananøl.

Som en veldig naturlig fortsettelse etter å ha lest «Deogratias» svippa jeg innom den lokale bokhandelen og bestilte «Folkemord. Rwanda» av Steingrímur Njálsson. Den visste seg å ikke være av den lettleste typen, men det gjør ikke så mye. Boka er et forsøk på forstå hva som skjedde og hvorfor. Jeg kunne sikkert ha skrevet flere sider om folkemorder i Rwanda, men skal forsøke å være kort. Etter å ha lest boka er det klart at folkemordet i Rwanda er ikke uforståelig. Når Belgia i 1920 fikk ansvaret for å styre Rwanda og Burundi (Ruanda-Urundi) satte de minoritetsgruppa tutsiene til å styre landet. Gjennom denne favoriseringa blei det skapt et veldig tydelig skille mellom de to gruppene, blant annet sto det i identitetspapirene hvilken gruppe du hørte til i. Det var på den måten at det var mulig under folkemordet å finne ut hvem som var hutu og hvem som var tutsi, for de to gruppene har ikke lenger noen tydelige fysiske skilletegn og de deler samme språk. Etterhvert når Belgia trakk seg ut delte Ruanda-Urundi seg i to. Hutuene fikk etterhvert makta i Rwanda. I nabolandet Burundi fortsatte tutsiene å sitte med makta. Før 1994 opplevede Burundi to folkemord, et i 1972 utført av tutsier mot hutuer og et i 1993 utført av hutuer mot tutsier. I 1990 angrep angrep den tutsi-dominerte Rwandas patriotiske front (RPF) Rwanda og høsten 1993 underskrev Rwandas president en fredsavtale med RPF. På grunn av det undertrykkende tutsi-regimet i Burundi og det tidligere undertrykkende tutsi-regimet i Rwanda opplevde mange hutuer, ikke uten grunn, fredsavtalen som en stor trussel. Flyet til Rwandas president (Habyarimana) blei skutt ned våren 1994. Kort tid etter startet folkemordet. Boka har også en detaljert gjennomgang av andre elementer, sånn som den mangefulle dekningen av folkemordet i vestlige medie og hvorfor Rwanda var ekstremt sårbar for ekstremistisk radiopropaganda.

Den siste boka jeg leste om Rwanda denne måneden var The Shadow of Imana: Travels in the Heart of Rwanda av Véronique Tadjo. Tadjo reiser til Rwanda i 1998, fire år etter folkemordet. Hun snakker med overlevende, drapsmenn, de som flyktet, de som ble, tutsier og hutuer. Tadjo presenterer meg for en rekke forskjellige, smertefulle og vanskelige, menneskeskjebner. Hun reiser til åsteder for massakre, der blodet fortsatt dekker veggene og lukta av død ikke har blitt borte ennå. Og hun skriver om det på en poetisk vond måte. «The Shadow of Imana» er en helt annerledes bok om Rwanda og gir et unikt innblikk.

En digresjon: Til vanlig leser jeg som oftest enten i senga, på sofaen, på toget, mens jeg venter på toget eller mens jeg venter på sønnen min. Denne måneden leste jeg mest på danskebåten.

 

 

 

Lest i Mars

Menn som ingen treng – Frode Grytten (noveller)

Herreminhatt som novellesamlinga «Menn som ingen treng» tar meg med storm. For det første er det deilig å lese på nynorsk, nynorsk har en helt annen (og bedre) flyt og komposisjon enn bokmål. For det andre er Frode Grytten så utrolig god til å beskrive mennesker på en måte som lar deg komme tett innpå. «Menn som ingen treng» handler om menn på randen av sammenbrudd og Grytten skriver om det på en fin og nyansert måte. Favorittene er 1974 og Kokepunktet. Jeg leser ei novelle hver dag, tørr ikke lese mer i tilfelle jeg ikke skal få nok tid til å føle på hver enkelt av dem. Jeg føler umiddelbart et stort behov for å stikke ned på den lokale bokbutikken å hamstre mer Frode Grytten.
De kommer til å drukne i sine mødres tårer – Johannes Anyuru

En fredag på jobb jeg sitter å prokrastinerer og leser på VG.no snubler jeg over anmeldelsen av denne boka. Den har fått mengder av god kritikk.  Selvfølgelig sniker jeg meg innom bokbutikken for å plukke den opp senere samme dag.

Det føles surrealistisk å lese fascistisk dystopi samtidig som justisministeren fremmer tiltak for å svekke norsk rettstat og bruker sosiale medier for å fyre opp under polarisering i samfunnet. Jeg tar meg sjøl i å tenke at romanen ikke egentlig er fiksjon men et budskap fra fremtida. Den følelsen i seg sjøl drar litt underlige paralleller til romanen. I romanen blir vi nemlig kjent med ei jente som har vært med på et å gjennomføre et terrorangrep på en tegneseriebutikk som hevder hun kommer med et budskap om fremtiden, et fascistisk rettslaust Sverige 30 år frem i tid. For ei som elsker å bli subtilt slått i magen av bøker (hallo novellesamlinga til Frode Grytten) treffer ikke boka så godt som den burde. Som vanlig er jeg helt ute av stand til å sette fingeren på akkurat hvorfor, men en tanke som lusker i bakerst i hodet er at Anyuru forklarer meg litt for mye og lar meg føle litt for lite.

Her hos de levende – Levi Henriksen

Nok et bokfrø planta av litteratur-søster. Litteratur-søster leste «Her hos de levende» når vi var i Budapest, hun skulle bokbade Henriksen når hun kom hjem igjen. Frode Gryttens «Menn som ingen treng» var også det, et bokfrø planta sist sommer som jeg helt hadde glemt. «Her hos de levende» derimot lå ikke å vaka i underbevisstheten, men plaska på overflata. Det blei så store bølger at jeg til og med gikk innom biblioteket for å spørre om de hadde den inne. Det hadde de ikke. Vanligvis kjøper jeg bøker, men det føltes litt overflødig her. Ikke bare hadde litteratur-søster en kopi, men jeg ga også denne boka til fatter’n til jul. I påskeferien lånte jeg kopien til sistnevnte. Jeg likte boka, men synes den var tidvis ordrik og treig. Det er visst et ord for det, men det husker jeg ikke. Jeg har samme problemet med Nabokovs Lolita.
I «Her hos de levende» skriver Levi Henriksen historien til faren sin. Det er en vond og tung historie, faren vokste opp med en voldelig stefar. Hans egen far døde når han var ung. Det er på mange måter ei bok om det å vokse opp og være annerledes på bygda. Det er også ei bok om en mann som befinner seg i ei livskrise, og som i sin søken etter seg sjøl bosetter seg i det gamle huset til faren sin for å forsøker å forstå hans liv.

 

Lest i Februar

Skulle ha skrivi dette for lenge sida. I februar leste jeg på sofaen, biblioteket, toget, togstasjonen, barneskola, flyet, i Budapest, Oslo og Ås.

Menn forklarer meg ting – Rebecca Solnit

Jeg henger i en bokbutikk på Byporten mens jeg venter på toget mitt. I fjor starta jeg en tradisjon der jeg hver lønningsdag kjøpte meg ei lønningsbok. I janaur har jeg allerede klart å kjøpe meg ni nye bøker, så jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe enda ei bok (sjølom det er lønningsdag).

«Drit nå i det!» tenker hue og jeg kjøper «Menn forklarer meg ting». Alt jeg føler når jeg leser boka er «ja, ja, ja!, helt enig, helt helt enig». Mitt eget ekko-kammer i bokform. Og det føltes veldig godt.

Alle mine triste horer – Gabriel García Márquez

Jeg kom over tre-fire korte bøker av Márquez på bruktbutikken og de fikk lov å bli med hjem. Jeg liker Márquez og tenkte at jeg kunne kose meg med disse slik innimellom når jeg ikke orker å ta fatt på mursteiner. Som en kontrast til feministiske «Menn forklarer meg ting» blir «Alle mine triste horer» litt grell der den starter med at en fyr fyller 90 år og bestemmer seg for å kjøpe ei jomfru. Heldigvis har historien mer dybde enn det og den handler mer om ensomhet enn kjøp av sex.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale (noveller)

På flyplassen dasser jeg og litteratur-søster (som jeg kaller den kulturelle søstera mi med mastergrad i litteraturvitenskap) rundt mens vi venter på at det skal bli tid til å gå om bord. Vi er begge glad i bøker og dasser selvfølgelig innom bokbutikken. «Leste den boka her, den er veldig god. I tillegg er fyren sikkelig hyggelig» sier litteratur-søster om «Arbeidsnever». Så jeg kjøper’n og leser’n en tidlig morra i Budapest mens jeg venter på at litteratur-dovendyret skal våkne. Jeg liker boka godt. Og sjølom dette er noveller om arbeiderklassa fra et utkant område i Aust-Agder treffer det godt for noen som er fra arbeiderklassa i Solør (meg altså).

Gauphosta – Bjørnar Bergem

Flyter videre på den her arbeiderklasse bygde-Norge greia og leser Gauphosta. Gauphosta er en forferdelig sjukdom. «Grusom hoste. Forferdelig diaré. Du drit på deg tell du dauer seier øm». Gauphosta kastes på toppen av et bygdesamfunn som allerede er rottent og sjukt. Grovt språk, dialekt og mange fortellerstemmer. Når jeg er ferdig føler jeg meg ikke helt ferdig og tar meg sjøl i å ønske at boka var litt mer enn bare det, kanskje en litt skarpere og gjennomtenkt samfunnskommentar for eksempel. På den andre sida, betyr det ønsket kanskje at jeg har blitt litt snobb, bør ta det litt med ro og ta boka for det den er? For jeg tror at Mathias Faldbakkens fantastisk gjennomførte «The Hills», som jeg leste tidligere i år, kanskje (eller meget mulig) har satt litt urealistiske standarder for andre nye norske bøker jeg leser. Bjørnar Bergem er tross alt debutant, og som debutant er han ganske lovende.

Lest i Januar

Last man on the mountain – Jennifer Jordan

Jeg bruker å se på dokumentarer på Youtube når jeg går i oppoverbakke på tredemølla. En dag ser jeg en dokumentar om den første bestigninga av K2. Veien frem til den første bestigninga er full av kontrovers! Denne boka tar for seg en ekspedisjon som fant sted i 1939. Det var på denne ekspedisjonen det første dødsfallet på K2 skjer. Det dør fire mennesker. Pasang Kikuli, Pasang Kitar, Pintso og amerikaneren Dudley Wolfe.  Hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Hvem har skylda? Jeg MÅ vite mer og bestiller meg et par bøker om K2 i den lokale bokbutikken.

Den første boka leser jeg på sofaen til mutter’n i juleferien, jeg rekker såvidt å begynne på den andre (Last man on the mountain). Når jeg kommer hjem etter ferien breier meg ned på sofaen et par kvelder for å lese meg igjennom «Last man on the mountain». Boka er en thriller fra virkeligheten.  Jeg sluker’n.

Per dør – Per Fugelli

Jeg ønsker meg «Per dør» til jul og får den i gave fra fattern. Jeg leser litt i den hverdag og lar den ligge på stuebordet. Sønnen min, som går i førsteklasse og akkurat har begynt å lese, leser på alt han ser. «Mamma, hvorfor dør Per?», «Mamma, hvem er Per?». Jeg leser i «Per dør» hele uka, han snakker om «Per dør» hele uka. Og Per dør jo, for boka handler om hva Per Fugelli tenker på veien mot døden. Etter å ha lest boka tenker jeg at jeg bør leve litt mer.

Kjempende livstro – Viktor E. Frankl

Det er mulig jeg er på andre verdenskrig kjøret igjen eller kanskje jeg bare er på leting etter meninga med livet. For som Nietzsche sa «Den som vet hvorfor han lever, tåler nesten hvilket som helst hvordan».

Per Fugelli nevner «Kjempene livstro» i boka si og det gir meg sparket jeg trenger til å lese ei bok som har stått i bokhylla ei stund. Jeg har flere hyller dedikert til andre verdenskrig og holocaust. «Kjempende livstro» er en av mange bøker jeg har som er skrevet av mennesker som overlevde holocaust. Jeg har til og med ei bok som heter «Narrating the Holocaus», et litterært studie av denne typen fortellinger. «Kjempende livstro» skiller seg merkbart ut fordi Frankl er psykolog. Aller mest gripes jeg av sitatet

«Det liv vi strevde med å finne mening i, var livet i betydning av den totalitet som omfatter døden. Det dreide seg ikke bare om meningen med å leve, men også meningen med å lide og dø. Det var denne meningen vi kjempet for å finne»

Andre temaer han tar opp jeg biter meg tak i er

  • Naturopplevelser, kunstopplevelser og humor som sjelelige våpen i selvoppholdelsens tjeneste.
  • Opplevelsen av tid. Dagene oppleves endeløse, men på grunn av den daglige ensformigheten går ukene uhyggelig raskt.
  • Uvissheten om når denne tilværelsesformen skulle ta slutt og hvordan det gjør det umulig å eksistere med retning for fremtiden.
  • Skille linjene mellom godt og ondt er ikke så klare. Å være mennesklig mot fangene, er en personlig og moralsk prestasjon av en vaktmann. En fange som er ond mot sine medfanger er på den andre siden særskilt forkastelig. Vi har ikke lov til å frenkle saken slik at den ene gruppen er engler og den andre part djevler.

The Hills – Mathias Faldbakken

For 3-4 år siden leste jeg Skandinavisk Misantropi. Leste er en underdrivelse, for jeg slukte den hel i løpet av et par kvelder. Det sier litt, for triologien er på tilsammen over tusen sider. Boka er skrevet av MF under psaudonymet Abo Rasul. Når i tillegg litteraturviter-søster anbefaler boka, er det ingen tvil. Boka er både morsom og levende skrevet. Det meste går på tverke for kelneren på restauranten The Hills når stamgjesten Grisen en dag har med seg ny ung kvinnelig gjest.

The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

Den siste boka jeg leser er «The Handmaid’s Tale» av Margaret Atwood. Jeg pakker den med meg i håndbagasjen når jeg reiser til Sveits 26. januar og leser meg igjennom den i løpet av to dager. Boka overgår så til de grader forventninga mine. Jeg var litt redd de var opphypa og av samme litterære kvalitet som The Hunger Games. Det var den ikke. Dette er dystopisk roman på sitt beste og jeg noterer ned flere titler av Atwood jeg må skaffe meg.

 

 

 

Oppsummering bokåret 2017

Jeg leste ikke så mange bøker i 2017. 21 bøker, det er mindre enn to bøker i måneden.

2017 er året for Jens Bjørneboe og Michel Houllebecq. Man la oss starte fra begynnelsen. Jeg starter året med å lese mye tilfeldig og forskjellig. Mest tegneserier og selvbiografier.

I mars blir jeg bitt av Bjørneboe basillen. Jeg leser «Oslo – Lillehammer – Hamburg», ei samtalebok med Ingvar Ambjørnsen som Kristopher Schau har skrevet. Denne boka har jeg tenkt jeg skal lese i et halvt år. Ambjørnsen og Schau snakker om Jens Bjørneboe. Frået er sådd. Jeg går rett til den lokale bokbutikken og spør om de ikke tilfeldigvis har Tore Rem’s to binds biografi om Jens Bjørneboe. Det har de. Jeg leser første bind i april, men kommer ikke i gang med andre bind før jeg reiser på ferie til Kaukasus i Russland. Andre bind av biografien får bli med opp Europas høyeste fjell. Når jeg kommer hjem er boka skitten med vannskader, men den er lest. Jeg leser også en bok Bjørneboe har skrevet, «Vinter i Bellapalma», også kjøper jeg meg «Bestialitetens historie»

På våren planlegger tur til Kaukasus og leser «Den usynlig krigen: Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan», Aage Storm Borchgrevink sin reiseskildring fra området. Deretter søker jeg masse på internett for å forsikre meg sjøl om at Kaukasus er et relativt trygt område å reise til. Jeg finner ikke helt den bekreftelsen jeg ønsker.

I mai leverer søstera mi sin masteroppgave i litteraturvitenskap. Hun skriver om «Rødt og Svart», en fransk roman skrevet av Stendahl (som forøvrig er et alias). Jeg leser deler av boka på tur til og fra Bergen. Boka er så interessant at jeg dropper et par presentasjoner på konferansen jeg er på for å sitte ute på en stein å lese. Jeg blir overaska over hvor godt jeg liker den. Etterpå leser jeg masteroppgava til søstera mi, jeg veit ikke helt om jeg forstår alt.

Om høsten leser jeg blant annet tre bøker av Michel Houellebecq. Jeg er ikke så begeistra for mennesket Houellebecq, men fyren kan skrive. Jeg liker dystopi og griseprat. Inne i her leser jeg også «Victoria» av Knut Hamsun, som min søster-litteraturviter låner meg.

En eller gang på høsten bestemmer jeg meg også får å kjøpe meg en bok hver gang jeg får lønning. Nå kjøper jeg jo masse bøker ellers også, men planen var å bare gå inn i en bokbutikk og kjøpe det første jeg ser jeg har skikkelig lyst til å lese. «Hillbillyens klagesang» av J.D. Vance er den første lønningsboka jeg plukker opp. Jeg velger den fordi jeg vil så gjerne forstå hva det er som gjør Trump så populær i U.S.A, men jeg veit ikke helt om boka gir meg så mye mer innsikt i det.

Det siste jeg leser er  «Ghost of K2» . Jeg blir hekta på historien om den første bestininga av K2 mens jeg tusler på tredemølla en gang i desember. Boka må vente til juleferien, men jeg sluker’n på sofaen til muttern mens jeg sluker ostepop.

Prosa

  1. Til sakens beste – Aleksander Solsjenitsyn (noveller/prosaminiatyrer, Sovjetunionen)
  2. Rødt og svart – Stendhal (roman, Frankrike)
  3. Vinter i Bellapalma – Jens Bjørneboe (roman, Norge)
  4. Plattform – Michel Houellebecq (roman, Frankrike)
  5. Utvidelse av kampsonen – Michel Houellebecq (roman, Frankrike)
  6. Victoria – Knut Hamsun (roman, Norge)
  7. De grunnleggende bestanddeler – Michel Houellebecq (roman, Frankrike)

Annet

  1. Iran våkner – Shirin Ebadi (sjølbiografi, Iran)
  2. Forbilde – Sophie Elise (sjølbiografi, Norge)
  3. The Black Swan – Nassim Nicholas Taleb (sakprosa)
  4. Et friluftsliv – Cecilie Skog (sjølbiograf, Norge)
  5. Ekspedisjons håndboka – Børge Ousland
  6. Shenzhen – Guy Delisle (tegneserie, Kina)
  7. Persepolis – Marjane Satrapi (tegneserie, Iran)
  8. «Oslo – Lillehammer – Hamburg» (samtalebok med Ingvar Ambjørnsen) – Kristopher Schau
  9. Sin egen herre (Bind 1, biografi om Jens Bjørneboe, sakprosa) – Tore Rem
  10. Den usynlig krigen: Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan (reiseskildring) – Aage Storm Borchgrevink
  11. Causation: A very short introduction – Rani Lill Anjum og Stephen Mumford (sakprosa)
  12. Født til frihet (Bind 2, biografi om Jens Bjørneboe, sakprosa) – Tore Rem
  13. Hillbillyens klagesang – J.D. Vance (sjølbiografi, USA)
  14. Ghost of K2 – Mick Conefrey (sakprosa)

 

 

 

Kina og Mo Yans «Store bryster og brede hofter»

Mo Yan. Mo Yan er et kunsterpseudonym for Guan Moye som er en kinesisk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2012. Han betegner seg som en forfatter av historisk skjønnlitteratur, en beskrivelse som passer godt til boka «Store bryster og brede hofter».

Kina, jeg vet ikke så mye om Kina. Generelt, bortsett fra Midt Østen, har jeg lite peiling på asiatisk historie. Kinesisk historie er ikke noe jeg kan lese meg igjennom på en time i sommersola. Men jeg skal prøve å gi en rask innføring i nyere kinesisk historie før jeg forteller mer om boka.

LITT HISTORIE: Kina

(Jeg driter i resten og starter i 1912. Cirka tolv år etter boka starter.) I 1912 ble den kinesiske republikk oppretta. Før det var landet styrt av en rekke dynastier (Qing, Ming, Song også videre). Den nasjonalistiske partiet «Guomindang» og det kommunistiske partiet kjempa om makta i den kinesiske republikk i mange år. I 1937 braut det ut krig mellom Kina og Japan og de to partene bestemte seg for å ta ei pause. I 1945 vant Kina krigen og en borgerkrig mellom det nasjonalistiske og kommunistiske partiet, som kostet 12 millioner mennesker livet, starta Mao Zedong og kommunistpartiet vant krigen og etablerte i 1949 folkerepublikken Kina . Tilhengere av det nasjonalistiske partiet bosatte seg på øya Taiwan og danna republikken Kina. Amerikanerene ga si støtte til Taiwan og Kina utvikla et nært forhold til Sovjetunionen. Forholdet forfalt etter Josef Stalins død da Sovjetunionen fjerne seg fra den gudelignende dyrkelsen av statsledere (noe Kina ikke var like gira på).

Maos død i 1976 førte til et oppgjør med de mer radikale elementa i kommunismen. To fraksjoner, den ideologiske maoistiske og den pragamatiske, kjempa om makta. Den siste fraksjonen vant.

I dag er Kina en sosialistisk, enhetsstatlig folkerepublikk styrt av kommunistpartiet. Kommunistpartiet har ingen reell opposisjon.

BOKA: Store bryster og brede hofter

En tjukk halvmurstein på over 500 sider. Boka er en slags slektsroman. Den følger livet til kvinna Shangguan Lü gjennom slutten på Qing dynastiet, krigen med Japan, borgerkrigen, Maos død og tida etterpå. Boka starter rundt 1900 da foreldra til Shangguan Lü blir drept av tyske inntrengere. Shangguan Lü vokser opp hos tanta og blir gifta bort til en inkompetent steril smed. Hu får, ved hjelp av andre menn, åtte døtre og en sønn. Sønnen, Jintong er fortelleren i boka. Jintong, som blir amma til han er i tenåra, er bortskjemt og unaturlig opphengt i bryster. Hans personlige vekst stagnerer og han klarer ikke fungere i samfunnet. Mo Yan maler altså et lite smigrende portrett av sin mannlige hovedperson. Som kontrast er både hans mor og hans søstere sterke stolte handlekraftige kvinner.

Om boka har Mo Yan sjøl sagt «Om du vil, kan du hoppe over mine andre romaner, men du må lese Store bryster og brede hofter. I den skriver jeg om historie, krig, politikk sult, religion, kjærlighet og sex»

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

HVA JEG MENER: Boka er interessant, godt skrevet, morsom, alvorlig, fengende og gripende. Den er rik på gode leseropplevelser og gir et vindu inn til Kina.

Kilder: Wikipedia, Globalis og Store norske leksikon.

Bokåret 2015

Målet var 52 bøker. Jeg leste 61 bøker. Her er tolv favoritter i tilfeldig rekkefølge. (Hele listen finner du her)

  1. Sovjetistan  – Erika Fatland
  2. Ute av verden – Karl Ove Knausgård
  3. Bunnforhold – Anne B. Ragde
  4. Tilværelsens Uutholdelige Letthet – Milan Kundera
  5. The Master and Margarita – Mikhail Bulgakov
  6. Utrenskning – Sofi Oksanen
  7. Hva er Islam – Kari Vogt
  8. Konflikt og stormaktspolitikk i Midt Østen – Hilde Henriksen Waage
  9. One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
  10. De Elendige  – Victor Hugo
  11. Animal Farm – George Orwell
  12. Nothing to Envy – Barbara Demick

Målet var å lese bedre bøker.  Bøker med høy kvalitet. Det føler jeg jeg har oppnådd. Jeg har funnet ut å lese litteratur, føle litteratur, forstå litteratur og dra nytte av litteratur er en egenskap i seg selv. Leselysten er tilbake for fullt!

Knausgård, Kundera, Bulgakov, Oksanen og Marquez er forfattere jeg har et sterkt ønske om å lese mer av det neste året også. Knausgård og Kundera er to forfattere som setter ord på universielle følelser i sine bøker og det gjør vondt å lese. Bulgakov gjør at jeg bryter ut i latter. Oksanen limer meg til boksiden og Marquez fortryller.

Midt Østen, Sentral Asia, Sovjetunionen og andre verdenskrig er historiske temaer jeg er spesielt interessert i. Jeg håper på å få fordype meg mer i disse og fler det neste året også.

Det overordnede målet for bokåret 2016 vil være å lese mer ikke-vestlig litteratur, men mer om det prosjektet en annen dag.

Samtale

Innimellom hvis jeg skulle hatt en samtale med andre om hva som finnes i bokhylla og hva jeg liker å lese ville det lignet litt på dette.

Tja. Nja. Jeg liker å lese skjønnlitteratur. I år har noen av favorittene vært Gabriel Garcia Marquez, Milan Kundera, Karl Ove Knausgård, Sofi Oksanen, Anne B. Ragde og Mikhail Bulgakov. Han er morsom han. Sovjet satire, det er gøyale greier.

«Fatelessness» ja den har jeg lest! Sett? Hva mener du med sett? Film? Nei, den har jeg ikke sett. Er det en film altså? Om jeg så Les Miserables med Anne Hathaway? Nei. Jeg leste boka da, i mars. Hun synger veldig pent sa du?

Ja også leser jeg en del historie. Hovedsaklig nyere europeisk og sentral asiatisk historie. Også litt Midt Østen og kanskje litt Nord Korea. Andre verdenskrig, Sovjetunionen og Jugoslavia er favoritter. Gulag vettu, det er spennende greier!

Hæ? Er du ikke enig? Har du ikke «Gulag Arkipelet» av Aleksandr Solzhenitsy i bokhylla? Vet du ikke hva det er? Det er en bok om Sovjetunionens arbeidsleirer, bare 2000 sider, tre volum? Ringer det ingen bjeller? Hva med et leksikon over holocaust? Du har ikke det heller?!

Selvfølgelig er Sovjetunionen og Jugoslavia på globusen. Jada, jeg vet de ikke eksiterer lenger. Men hva i all verden skal jeg med en ny globus egentlig? Er ikke det litt kjedelig? Vent litt, jeg har et gammelt atlas over utviklingen under andre verdenskrig her et sted hvis du vil se…

Om jeg kan anbefale en bok? En av de her? I bokhylla altså? I fra begge til sammen? Eller bare denne bokhylla? Du mener kanskje fra denne hylla spesifikt? I såfall den, den og den. Og den selvfølgelig. Denne er også bra.

Hva det er? Ser du ikke det? Det står jo på den? Den lille boka med store peniser? Hvorfor jeg har den? Øh, hvorfor ikke?

Ja. Noe sånt.

 

 

 

Notater fra et helvete – Srebrenica

Jeg ruller videre til neste bok, «Srebrenica, Notater fra et helvete» av Emir Suljagić. Boken handler om livet i Srebrenica enklaven fra 1992 til 1995 og Srebrenica massakren. La meg fortelle deg om det.

15 oktober 1991, Bosnia erklærer uavhengiget fra Jugoslavia. I starten av april i 1992 blir Bosnia-Hercegovina annerkjent av EU og USA. En konflikt bryter løs. Serbere i det tidligere Jugoslavia og nå Bosnia-Hercegovina ønsker ikke at landet skal deles i to. Bosnijaker, serbere og kroatere begynner å kjempe om territorier. Serberene mener at Srebrenica-regionen er strategisk viktig og tidlig i 1992 tar de kontrollen over området. I mai 1992 tar bosniske styrker området tilbake. Srebrenica blir enklave. Enklave et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område. FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone». Begge parter bryter fra begynnelsen av avtalen. Bosnejaker i Srebrenica oppgir ikke sine våpen og serberene fortsetter å angripe enklaven.

Forfatteren, Emir Suljagić, flyktet fra den etniske rensningen av Drina dalen og ankom Srebrenica i 1992 der han fikk jobb som oversetter for FN. Det var dette som reddet livet hans. Han beskriver håpløshet, sult og hvordan menneskligheten til menneskene i enklaven forsvinner. Han beskriver hvordan frykten dominerer livet. Et eksempel, mars 1992 treffer et artelleriangrep byen og rundt hundre mennesker dør. Granatene treffer en fotballbane der en turnering pågår under en kort våpenhvile. Han forteller hvordan de lærer å kjenne igjen lydene, «zuuum», og sekunder etterpå kommer eksplosjonen. Lydene som ikke blir borte om natten og at han ikke lenger vet når lyden er ekte eller innbilt. Bygningene i byen er dekket granatsplinter og deler av døde mennesker. Det er blitt så vanlig at ingen legger merke til det lenger. Sult dominerer hverdagen og alt handler om det ene måltidet. Han skriver «Srebrenica, verdens største konsentrasjonsleir». Frykt, sult, apati.

Våren 1995 planlegger serbene angrepet på Srebrenica. «Direktiv 7» presiserte av SVR skulle «avslutte den fysiske splittingen av Srebrenica fra Žepa så fort som mulig, og forhindre kommunikasjon mellom personer i de to enklavene. Med planlagte og velutførte militære operasjoner, skape en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica.» 11 juli 2005 er overtakelsen komplett. Serberene møter liten motstand fra bosnejakene og lite internasjonale reaksjoner.

Tusenvis av bosnjakere flykter til Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen 11 juli er rundt 25000 bosnajkere samlet i leiren. Serbiske styrker går inn i leiren og samler opp menn i militær alder, noen gutter og eldre menn fra det som skulle ha vært en sikker FN sone. I dagene som følger  henretter de serbiske styrkene over 8000 mennesker.

Det internasjonale krigsforbryter tribunalet for det tidligere Jugoslavia har konkludert med at massakeren var et folkemord. Det største folkemordet i Europa siden andre verdenskrig. I år er det 20 år siden.

Det er derfor jeg leser denne boken igjen. For å ikke glemme.  Ikke glemme Srebrenica. Ikke glemme at dette skjer i dag. Ikke glemme meneskene som lever i frykt, sult og apati, som ikke føler seg som mennesker mer. Under total usikkerhet. Uten håp for overlevelse eller liv.

 

 

 

Vanære

Jeg leser Coetzee’s Vanære igjen.

Vanære. Skam; æresløshet. Bli til vanære. Komme til vanære.

Det er mye vanære i Vanære.

Også er det mandag. Jeg våknet opp til tåke, snø, grått, en time senere en planlagt. Alarmklokka ringer trofast hvert tiende minutt til ingen nytte. Det er definitivt mandag.

Jeg leste Vanære for første gang for et år siden. Min søster anbefalte den så hardt at jeg dagen etterpå gikk inn i en bokbutikk i Oslo å kjøpte den. Denne må jeg eie, tenkte jeg. I tilfelle den er så god som hun sier. Da vil jeg lese den igjen. Og det er akkurat det jeg gjør.

Det er den andre gjenlesningen i år. Jeg planla fler. Men uleste bøker virker alltid mer spennende. Jeg titter på dem og tenker «Hva skjer i deg da?». Jeg har lest mange bøker som fortjener å gjenleses. Den andre gjenlesningen er «Lolita». Nabokov beskriver apetær (piketær) i ordrike vendinger. Ei ordrik bok. Etter å ha lest den første gang likte jeg boka. Jeg leste den etter å ha sett filmen, som jeg også likte. I år leste jeg boka først. Også så jeg filmen. Denne gangen likte jeg ikke boka, men jeg fortsatte å like filmen. Det gikk opp for meg at de har lite tilfelles. Der filmen kan minne om en kjærlighetshistorie, er boka vond å lese. Det er en del vanære i den boken også. Skam. Bli til vanære.

Jeg har begynt å forstå at det å lese bøker er en kunst i seg selv. Å forstå, føle, få innsikt, bli beveget av en bok kan og kanskje må læres. Etter å ha lest meg igjennom mange gode bøker av gode forfattere dette året har jeg lært noe? Vil Vanære gi meg noe den ikke ga meg i fjor?