Kina og Mo Yans «Store bryster og brede hofter»

Mo Yan. Mo Yan er et kunsterpseudonym for Guan Moye som er en kinesisk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2012. Han betegner seg som en forfatter av historisk skjønnlitteratur, en beskrivelse som passer godt til boka «Store bryster og brede hofter».

Kina, jeg vet ikke så mye om Kina. Generelt, bortsett fra Midt Østen, har jeg lite peiling på asiatisk historie. Kinesisk historie er ikke noe jeg kan lese meg igjennom på en time i sommersola. Men jeg skal prøve å gi en rask innføring i nyere kinesisk historie før jeg forteller mer om boka.

LITT HISTORIE: Kina

(Jeg driter i resten og starter i 1912. Cirka tolv år etter boka starter.) I 1912 ble den kinesiske republikk oppretta. Før det var landet styrt av en rekke dynastier (Qing, Ming, Song også videre). Den nasjonalistiske partiet «Guomindang» og det kommunistiske partiet kjempa om makta i den kinesiske republikk i mange år. I 1937 braut det ut krig mellom Kina og Japan og de to partene bestemte seg for å ta ei pause. I 1945 vant Kina krigen og en borgerkrig mellom det nasjonalistiske og kommunistiske partiet, som kostet 12 millioner mennesker livet, starta Mao Zedong og kommunistpartiet vant krigen og etablerte i 1949 folkerepublikken Kina . Tilhengere av det nasjonalistiske partiet bosatte seg på øya Taiwan og danna republikken Kina. Amerikanerene ga si støtte til Taiwan og Kina utvikla et nært forhold til Sovjetunionen. Forholdet forfalt etter Josef Stalins død da Sovjetunionen fjerne seg fra den gudelignende dyrkelsen av statsledere (noe Kina ikke var like gira på).

Maos død i 1976 førte til et oppgjør med de mer radikale elementa i kommunismen. To fraksjoner, den ideologiske maoistiske og den pragamatiske, kjempa om makta. Den siste fraksjonen vant.

I dag er Kina en sosialistisk, enhetsstatlig folkerepublikk styrt av kommunistpartiet. Kommunistpartiet har ingen reell opposisjon.

BOKA: Store bryster og brede hofter

En tjukk halvmurstein på over 500 sider. Boka er en slags slektsroman. Den følger livet til kvinna Shangguan Lü gjennom slutten på Qing dynastiet, krigen med Japan, borgerkrigen, Maos død og tida etterpå. Boka starter rundt 1900 da foreldra til Shangguan Lü blir drept av tyske inntrengere. Shangguan Lü vokser opp hos tanta og blir gifta bort til en inkompetent steril smed. Hu får, ved hjelp av andre menn, åtte døtre og en sønn. Sønnen, Jintong er fortelleren i boka. Jintong, som blir amma til han er i tenåra, er bortskjemt og unaturlig opphengt i bryster. Hans personlige vekst stagnerer og han klarer ikke fungere i samfunnet. Mo Yan maler altså et lite smigrende portrett av sin mannlige hovedperson. Som kontrast er både hans mor og hans søstere sterke stolte handlekraftige kvinner.

Om boka har Mo Yan sjøl sagt «Om du vil, kan du hoppe over mine andre romaner, men du må lese Store bryster og brede hofter. I den skriver jeg om historie, krig, politikk sult, religion, kjærlighet og sex»

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

HVA JEG MENER: Boka er interessant, godt skrevet, morsom, alvorlig, fengende og gripende. Den er rik på gode leseropplevelser og gir et vindu inn til Kina.

Kilder: Wikipedia, Globalis og Store norske leksikon.

Bokåret 2015

Målet var 52 bøker. Jeg leste 61 bøker. Her er tolv favoritter i tilfeldig rekkefølge. (Hele listen finner du her)

  1. Sovjetistan  – Erika Fatland
  2. Ute av verden – Karl Ove Knausgård
  3. Bunnforhold – Anne B. Ragde
  4. Tilværelsens Uutholdelige Letthet – Milan Kundera
  5. The Master and Margarita – Mikhail Bulgakov
  6. Utrenskning – Sofi Oksanen
  7. Hva er Islam – Kari Vogt
  8. Konflikt og stormaktspolitikk i Midt Østen – Hilde Henriksen Waage
  9. One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
  10. De Elendige  – Victor Hugo
  11. Animal Farm – George Orwell
  12. Nothing to Envy – Barbara Demick

Målet var å lese bedre bøker.  Bøker med høy kvalitet. Det føler jeg jeg har oppnådd. Jeg har funnet ut å lese litteratur, føle litteratur, forstå litteratur og dra nytte av litteratur er en egenskap i seg selv. Leselysten er tilbake for fullt!

Knausgård, Kundera, Bulgakov, Oksanen og Marquez er forfattere jeg har et sterkt ønske om å lese mer av det neste året også. Knausgård og Kundera er to forfattere som setter ord på universielle følelser i sine bøker og det gjør vondt å lese. Bulgakov gjør at jeg bryter ut i latter. Oksanen limer meg til boksiden og Marquez fortryller.

Midt Østen, Sentral Asia, Sovjetunionen og andre verdenskrig er historiske temaer jeg er spesielt interessert i. Jeg håper på å få fordype meg mer i disse og fler det neste året også.

Det overordnede målet for bokåret 2016 vil være å lese mer ikke-vestlig litteratur, men mer om det prosjektet en annen dag.

Samtale

Innimellom hvis jeg skulle hatt en samtale med andre om hva som finnes i bokhylla og hva jeg liker å lese ville det lignet litt på dette.

Tja. Nja. Jeg liker å lese skjønnlitteratur. I år har noen av favorittene vært Gabriel Garcia Marquez, Milan Kundera, Karl Ove Knausgård, Sofi Oksanen, Anne B. Ragde og Mikhail Bulgakov. Han er morsom han. Sovjet satire, det er gøyale greier.

«Fatelessness» ja den har jeg lest! Sett? Hva mener du med sett? Film? Nei, den har jeg ikke sett. Er det en film altså? Om jeg så Les Miserables med Anne Hathaway? Nei. Jeg leste boka da, i mars. Hun synger veldig pent sa du?

Ja også leser jeg en del historie. Hovedsaklig nyere europeisk og sentral asiatisk historie. Også litt Midt Østen og kanskje litt Nord Korea. Andre verdenskrig, Sovjetunionen og Jugoslavia er favoritter. Gulag vettu, det er spennende greier!

Hæ? Er du ikke enig? Har du ikke «Gulag Arkipelet» av Aleksandr Solzhenitsy i bokhylla? Vet du ikke hva det er? Det er en bok om Sovjetunionens arbeidsleirer, bare 2000 sider, tre volum? Ringer det ingen bjeller? Hva med et leksikon over holocaust? Du har ikke det heller?!

Selvfølgelig er Sovjetunionen og Jugoslavia på globusen. Jada, jeg vet de ikke eksiterer lenger. Men hva i all verden skal jeg med en ny globus egentlig? Er ikke det litt kjedelig? Vent litt, jeg har et gammelt atlas over utviklingen under andre verdenskrig her et sted hvis du vil se…

Om jeg kan anbefale en bok? En av de her? I bokhylla altså? I fra begge til sammen? Eller bare denne bokhylla? Du mener kanskje fra denne hylla spesifikt? I såfall den, den og den. Og den selvfølgelig. Denne er også bra.

Hva det er? Ser du ikke det? Det står jo på den? Den lille boka med store peniser? Hvorfor jeg har den? Øh, hvorfor ikke?

Ja. Noe sånt.

 

 

 

Notater fra et helvete – Srebrenica

Jeg ruller videre til neste bok, «Srebrenica, Notater fra et helvete» av Emir Suljagić. Boken handler om livet i Srebrenica enklaven fra 1992 til 1995 og Srebrenica massakren. La meg fortelle deg om det.

15 oktober 1991, Bosnia erklærer uavhengiget fra Jugoslavia. I starten av april i 1992 blir Bosnia-Hercegovina annerkjent av EU og USA. En konflikt bryter løs. Serbere i det tidligere Jugoslavia og nå Bosnia-Hercegovina ønsker ikke at landet skal deles i to. Bosnijaker, serbere og kroatere begynner å kjempe om territorier. Serberene mener at Srebrenica-regionen er strategisk viktig og tidlig i 1992 tar de kontrollen over området. I mai 1992 tar bosniske styrker området tilbake. Srebrenica blir enklave. Enklave et landstykke som er fullstendig omringet av ett og samme fremmede område. FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone». Begge parter bryter fra begynnelsen av avtalen. Bosnejaker i Srebrenica oppgir ikke sine våpen og serberene fortsetter å angripe enklaven.

Forfatteren, Emir Suljagić, flyktet fra den etniske rensningen av Drina dalen og ankom Srebrenica i 1992 der han fikk jobb som oversetter for FN. Det var dette som reddet livet hans. Han beskriver håpløshet, sult og hvordan menneskligheten til menneskene i enklaven forsvinner. Han beskriver hvordan frykten dominerer livet. Et eksempel, mars 1992 treffer et artelleriangrep byen og rundt hundre mennesker dør. Granatene treffer en fotballbane der en turnering pågår under en kort våpenhvile. Han forteller hvordan de lærer å kjenne igjen lydene, «zuuum», og sekunder etterpå kommer eksplosjonen. Lydene som ikke blir borte om natten og at han ikke lenger vet når lyden er ekte eller innbilt. Bygningene i byen er dekket granatsplinter og deler av døde mennesker. Det er blitt så vanlig at ingen legger merke til det lenger. Sult dominerer hverdagen og alt handler om det ene måltidet. Han skriver «Srebrenica, verdens største konsentrasjonsleir». Frykt, sult, apati.

Våren 1995 planlegger serbene angrepet på Srebrenica. «Direktiv 7» presiserte av SVR skulle «avslutte den fysiske splittingen av Srebrenica fra Žepa så fort som mulig, og forhindre kommunikasjon mellom personer i de to enklavene. Med planlagte og velutførte militære operasjoner, skape en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica.» 11 juli 2005 er overtakelsen komplett. Serberene møter liten motstand fra bosnejakene og lite internasjonale reaksjoner.

Tusenvis av bosnjakere flykter til Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen 11 juli er rundt 25000 bosnajkere samlet i leiren. Serbiske styrker går inn i leiren og samler opp menn i militær alder, noen gutter og eldre menn fra det som skulle ha vært en sikker FN sone. I dagene som følger  henretter de serbiske styrkene over 8000 mennesker.

Det internasjonale krigsforbryter tribunalet for det tidligere Jugoslavia har konkludert med at massakeren var et folkemord. Det største folkemordet i Europa siden andre verdenskrig. I år er det 20 år siden.

Det er derfor jeg leser denne boken igjen. For å ikke glemme.  Ikke glemme Srebrenica. Ikke glemme at dette skjer i dag. Ikke glemme meneskene som lever i frykt, sult og apati, som ikke føler seg som mennesker mer. Under total usikkerhet. Uten håp for overlevelse eller liv.

 

 

 

Vanære

Jeg leser Coetzee’s Vanære igjen.

Vanære. Skam; æresløshet. Bli til vanære. Komme til vanære.

Det er mye vanære i Vanære.

Også er det mandag. Jeg våknet opp til tåke, snø, grått, en time senere en planlagt. Alarmklokka ringer trofast hvert tiende minutt til ingen nytte. Det er definitivt mandag.

Jeg leste Vanære for første gang for et år siden. Min søster anbefalte den så hardt at jeg dagen etterpå gikk inn i en bokbutikk i Oslo å kjøpte den. Denne må jeg eie, tenkte jeg. I tilfelle den er så god som hun sier. Da vil jeg lese den igjen. Og det er akkurat det jeg gjør.

Det er den andre gjenlesningen i år. Jeg planla fler. Men uleste bøker virker alltid mer spennende. Jeg titter på dem og tenker «Hva skjer i deg da?». Jeg har lest mange bøker som fortjener å gjenleses. Den andre gjenlesningen er «Lolita». Nabokov beskriver apetær (piketær) i ordrike vendinger. Ei ordrik bok. Etter å ha lest den første gang likte jeg boka. Jeg leste den etter å ha sett filmen, som jeg også likte. I år leste jeg boka først. Også så jeg filmen. Denne gangen likte jeg ikke boka, men jeg fortsatte å like filmen. Det gikk opp for meg at de har lite tilfelles. Der filmen kan minne om en kjærlighetshistorie, er boka vond å lese. Det er en del vanære i den boken også. Skam. Bli til vanære.

Jeg har begynt å forstå at det å lese bøker er en kunst i seg selv. Å forstå, føle, få innsikt, bli beveget av en bok kan og kanskje må læres. Etter å ha lest meg igjennom mange gode bøker av gode forfattere dette året har jeg lært noe? Vil Vanære gi meg noe den ikke ga meg i fjor?

 

 

Den store boka og hovedsteder i Sentral Asia

Det er tirsdag. Jeg leser om Turkmenistan og kjenner på en gryende begeistring for bøker om Sentral Asia (heldigivs har jeg et par kolosser i bokhylle om nettopp den regionen). Jeg sitter å den gråbrune sofen i en halvmørk studentleilighet. Hvis ikke gulvet også var grått burde jeg ha støvsugd. Jeg føyer Turkmenistan mentalt til listen over steder jeg vil se. Asjgabat. AshGAbaT. TURKmenIstan. Så husker jeg hvordan jeg pugger hovedstaden til Turkmenistan for et og et halvt år siden (ja jeg pugget alle hovedstedene på gøy, sånn er jeg). Ashgabat. Ash-bat. The turk hit the ball with the ash-bat. Også husket jeg at Asjgabat er hovedstaden i Turkmenistan. Boken jeg leser heter «Sovjetistan» og er skrevet av Erika Fatland.

Den første presidenten i Turkmenistan, Turkmanbasji, skrev en bok som het Ruhnama.( Turkmanbasji het ikke alltid Turkmanbasji som forøvrig betyr Turkmenernes Leder). Ruhnama var et forsøk på å sammenfatte Turkmenistans historie (på en oppfinnsom måte, turkmenerene fant opp både hjulet og den mekaniske roboten) og være en manual for alle ting turkmenstanisk. Ikke bare måtte førsteklassinger lære å lese ved hjelp av Ruhnama men Ruhnama var en obligatorisk del av kjøreopplæringen. I 2005 sendte turkmenerene en kopi av boken opp i verdensrommet og en turkmensk avis skrev følgende «Boken som har erobret millioner av hjerter på jorden, erborer nå verdensrommet».

Turkmenbasji fikk laget en kjempeutgave av Ruhnama i Asjgabat som i Turkmenbasji’s tid åpnet seg på et bestemt tidspunkt hver kveld mens en stemme over høytaleren leste et par linjer fra verket. Det gjør den ikke nå lenger. Turkmenistan har en ny president, men Turkmenistan er like totalitær og lukket.

turkmen5.jpg.CROP.promo-large2

 Ruhnama i Asjgabat. (Kilde)

Sovjetistan er på nesten 500 sider og Fatland skriver ikke bare om Turkmenistan. Hun skriver om Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgistan og Usbekistan også. De glemte tidligere Sovjet Stanene. Jeg har forøyeblikket ikke kommet lenger en til Kasakhstan. I tilegg til Turk’s ash-bat hadde jeg følgende huskeregler for Stanene (og deres hovedsteder):

Kasakhstan – Astana, Astana, stan stan stan.
Tajikistan – Dushanbe, Tajik is a douche.
Kirgisistan – Bisjkek, Beefcakes in Kirgisistan.
Usbekistan – Tasjkent, Tasjkent has a UZI.

En annen favoritt (og dens hovedsteds-minne) er: Mali (Afrika) – Bamako, Miley Cyrus and Barack Obama

 

 

 

«Konflikt og stormaktspolitikk i Midt Østen» – Hvorfor du bør lese boken

Æsj. Jeg er ingen trollmann med ord. På skolen hender det seg jo at jeg må hoste ut noen setninger (ofte på engelsk) nesten alltid sammen med en eller annen ligning jeg (av en eller annen grunn) er superbegeistret over. Som oftest prøver å jeg å skrive minst mulig jeg, da blir det mest mulig rett for ja det minimerer jo hvor mye som faktisk kan være feil. Min søster derimot har alltid vært (i mine øyne) en trollmann med ord og som oftest når jeg leser noe hun har skrevet klør jeg meg i hodet å lurer på hvordan i all verden et menneske klarer å utrykke seg på den måten. Dama kan skrive, dama kan synge. Jeg kan ingen av delene. Nå har jeg også klart å skrevet meg bort fra tema. Jeg har jo ikke skrevet hva tema er ennå engang.

Jeg har lest ei bok jeg likte veldig godt. Jeg synes også du burde lese denne boken og planen var å bruke innlegget til å forsøke å liste opp grunner til at du også skal lese denne boken uten å bli altfor politisk. Boka (som du bør lese) heter «Konflikt og stormaktspolitikk i Midt Østen» og er skrevet av Hilde Henriksen Waage. Hilde Henriksen Waage er professor i historie ved Universitetet i Oslo og senior forsker ved instutt for fredsforskning. Er det noe som er viktig når en prøver å få oversikt over et tema, som min motivasjon for å lese denne boken var, er at boken mest mulig objektiv og bygger på fakta (og ikke synsing). Her kommer altså KILDEKRITIKK inn. Nok om det.

9788202408312

Hvorfor bør du lese denne boken?

Først og fremst synes jeg det er viktig å vite hva som skjer i verden. Det er ikke alltid du får gjort så mye med det men ved «å vite» stiller du deg ihvertfall ikke indifferent eller ignorant til hva som skjer med andre mennesker andre steder i verden. Innimellom er det alt vi får gjort. Boka passer godt for deg som ikke vil være brødhue og synes samfunn, politikk og historie er interessant.

Andre gode grunner til å lese boken:

  • Du får en innføring i Midt Østens historie (sabla spennende, synes nå jeg)
  • Du får et innblikk i hvordan Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og USA har bidratt til konflikten i Midt Østen.
  • Du forstår at alt ikke kanskje var så enkelt som du trodde.
  • Du får økt forståelse for hva Israel-Palestina konflikten er og hvorfor.
  • Den kan gi deg svar på hvorfor situasjonen i resten av Midt Østen er som den er i dag.
  • Du skjønner hva de skriver om i media (kjekt å henge med).
  • Den er lettlest og godt skrevet.
  • Fordi konfliktene i Midt Østen pågår i dag og fortjener å bli lagt merke til.

Det var vel det. Å ja, boka finner du sikkert på nærmeste bibliotek! (Det gjorde jeg)

De Elendige av Victor Hugo

Jeg har akkurat lest ferdig en av de bedre romanene jeg har lest å lenge. «Les Miserables», en roman fra 1862, på norsk oversatt til «De Elendige», skrevet av den franske forfatteren Victor Hugo. På tide å si noen ord om den.

lesmis

Boka følger livet til Jean Valjean, hans opplevelse av tilgivelse og forsoning. Jean Valjean dømmes til galeien etter å ha stjålet et brød til sin sultende søster og hennes barn. 19 år senere blir han satt fri men livet som galeislave har forandret ham. Han har ingen identitet og husker ikke hvem han var før han ble galeislave. Når han slipper ut er og føler han seg uønsket av alle. Et møte med biskopen av Digne, hans medmenneskelighet og tillit forandrer Valjean. Han bestemmer seg for å bruke resten av livet sitt på å være et godt menneske. Jean Valjean skaper et nytt liv for seg selv under falsk identitet, men velger å stå frem igjen når han oppdager ta en annen mann er på vei til å bli dømt for en forbrytelse han selv gjorde rett etter han ble løstlat. Dette er starten på en katt og mus lek mellom Valjean og politibetjenten Javert, som ikke tror at en forbryter kan forandre seg.

Boka strekker seg over 17 år og følger også et nettverk av personer rundt Jean Valjean. Den viktigste personen i hans liv er hans adoptiv datter Cosette som han tar til seg etter at hennes mor dør av tuberkulose. Hun er lyspunktet og livskraften i livet hans.

Navnet på boken sier mye om innholdet. Miserabel: Ynkverdig (verdig til å ha medlidenhet med), bedrøvelig (sørgelig, trist, ynkelig), elendig (dårlig, kummerlig, forkomment, fattig). Navnet beskriver livet til karakterene i boken og reflekterer samfunnets (franskmenn på slutten av attenhundretallet) kamp mot fattigdom.

Uten at jeg helt kan forklare hvorfor og hvordan har boka gått innpå meg. Få (om noen) ord føles overflødige. Boka er strukturert. Den skaper mye ettertanke om de indre kampene som foregår inne i et menneske.

Det er ei jævla god bok. Du bør lese den.

«Animal Farm» av George Orwell – 70 år gammel og like aktuell i dag

Hvordan blir et diktatur til?

Det gir denne boken et svar på.

animalfarm

Handlingen er lagt til gården «Manor Farm». Dyrene på gården er lei av den tyraniske bonden Mr. Jones og tar makten fra ham gjennom en revolusjon. Ideologien bak revolusjonen, «dyrismen», ble først presentert av grisen Old Major i en tale han holder for dyrene i starten av boken. Grisene lærer seg å skrive og lese og når revolusjonen er gjennomført skriver de ned  «dyrismens» syv bud på låveveggen. Et av budene låter «alle dyr er like» og er det viktigste. De dyrene som er for dumme til å lære seg å skrive og lese lærer seg de syv budene utentatt. Sauene som er for dumme til å lære seg de syv budene utenatt lærer seg breke «fire bein bra, to bein dårlig» – noe de fortsetter å gjøre i hytt og pine gjennom hele boken.

Når Old Major dør oppstår det maktkamp mellom de to rånene Snowball og Napoleon. Napoleon tar makten gjennom et blodig kupp og Snowball må flykte fra Animal Farm. Etter Napoleon overtar makten begynner ting på gården å forandre seg. Rasjonene blir mindre, arbeidsdagene lengre, grisene flytter inn i huset, sover i sengene og drikker øl. Noen av dyrene reagerer, de mener å huske at dyr som sover i senger strider mot de syv budene. Men når Napoleons talerør, grisen Squealer, leser de syv budene høyt for dem forstår de at de må ha husket feil. Det står ikke «dyr skal ikke sove i senger» men «dyr skal ikke sove i senger med laken».

Det går mange år. Arbeidet er blitt hardere, rasjonene ennå mindre og klasseskillet mellom grisene og de andre dyrene større. Snart er det nesten ingen av dyrene som kan huske hvordan det var før revolusjonen lenger, men de stoler på at det er bedre nå –  for kamerat Napoleon har alltid rett.  Napoleon og de andre grisene spaserer har begynt å spasere rundtt på to bein. Sauene breker «fire bein bra, to bein bedre» ikke «fire bein bra, to bein dårlig» slik  dyrene mente å huske de hadde gjort før. Og en dag klarer ikke dyrene lenger å se forskjell på gris og menneske.

«Animal Farm», eller «Kamerat Napoleon» som den heter på norsk, er en satirisk og allegorisk roman gitt ut i 1945 av George Orwell. George Orwell er et psaudonym for Eric Artur Blair. Boken er en kritikk av den russiske revolusjon og Sovjetunionen under Stalin. Animal Farm er Sovjetunionen og kamerat Napoleon er Stalin. (Og hvis du kan litt historie kjenner du lett igjen Snowball som Trotskji og Mr Jones som tsaren).

Du tenker kanskje at dette er en gammel bok uten noen særlig relevans i dag. Sovjetunionen sluttet jo å eksistere for 24 år siden, men «Animal Farm» kunne liksågodt vært skrevet om dagens Nord Korea. Selvom boken er en kritikk av den russiske revolusjon og Sovjetunionen under Stalin begrenser den seg ikke til å være «bare» det. Den tar opp flere allmenne temaer og er en historie om hvordan revolusjon og ideologi kan føre til et totalitært regime gjennom maktmisbruk, manipuli og terror.

Den er verdt å lese.

Og det kommer til å grøsse kaldt inni deg når du bit for bit forstår hva det er som skjer.

Er du for lat  – den finnes på film også. Men den har jeg ikke sett og kan ikke gå god for.

 

 

 

 

Nothing to envy: Nord Korea – mørkets rike.

«Nothing to Envy: Ordinary Lives in North Korea».

Den engelske tittelen er hentet fra et nord-koreansk slagord «We have nothing to envy in the world». På norsk heter boken  «Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea». Tittelen har en dobbelt betydning. I Nord Korea er strøm mangelvare og hele landet (bortsett fra hovedstaden Pyongyang) ligger i stummende mørke etter solnedgang. Nord Korea er også en totalitær stat preget av konsentrasjonsleirer, sult, frykt og kultdyrkelse av lederen Kim Jung-un.

NK

Satelittbilde av den koreanske halvøya.

Så, hvordan er livet til en nord-koreaner?

Denne boken kan svare på hvordan livet til seks nord-koreanere fra Chongjin var i 15 år før de flyktet til Sør-Korea. Boken er basert på mange intervjuer med seks avhoppere som journalist Barbara Demick gjorde mens hun arbeidet i Sør-Korea.

I boken kan du lese om den unge jenta Mi-Ran med dårlig «songbun» (nederst i kastesystemet) som har en hemmelig kjæreste, utdanner seg til lærer og ser elevene sine dø av sult mens hun selv kan spise seg mett. Den hemmelige kjæresten Jun-Sang, en av få studenter ved universitetet i Pyongyang som etterhvert begynner å stille spørsmål ved regimet. Oak-Hee som gifter seg med en voldelig mann og ikke klarer å skaffe nok mat til barna sine. Mrs Song, moren henes, som ser opp til og forguder Kim Jung-un ogl mister ektemannen og sønnen i hungersnøden. Dr. Kim en kvinnelig lege som må utøve yrket sitt uten utstyr og medisiner. Kim Hyuck som blir en kotjebi (et navn brukt om hjemløse barn i Nord Korea) etter at faren hans dør.

Det gjør vondt å lese om hungersnøden som varte fra 1994 til 1998 Det er antatt at det døde et sted mellom 800000 og 1,5 millioner nord-koreanere av sult eller sult-relatert sykdom. WHO rapoorterte at dødsraten blant barn var 9,3%. Vi har ikke hatt hungersnød i Norge på 200 år. Nordmenn har ikke problemer med sult. Jeg har aldri vært ordentlig sulten.

Det er derfor det er viktig å lese bøker som «Mørkets rike». Det er ikke en del av min hverdag, men det er en del av min verden.