Lest i Mars

Menn som ingen treng – Frode Grytten (noveller)

Herreminhatt som novellesamlinga «Menn som ingen treng» tar meg med storm. For det første er det deilig å lese på nynorsk, nynorsk har en helt annen (og bedre) flyt og komposisjon enn bokmål. For det andre er Frode Grytten så utrolig god til å beskrive mennesker på en måte som lar deg komme tett innpå. «Menn som ingen treng» handler om menn på randen av sammenbrudd og Grytten skriver om det på en fin og nyansert måte. Favorittene er 1974 og Kokepunktet. Jeg leser ei novelle hver dag, tørr ikke lese mer i tilfelle jeg ikke skal få nok tid til å føle på hver enkelt av dem. Jeg føler umiddelbart et stort behov for å stikke ned på den lokale bokbutikken å hamstre mer Frode Grytten.
De kommer til å drukne i sine mødres tårer – Johannes Anyuru

En fredag på jobb jeg sitter å prokrastinerer og leser på VG.no snubler jeg over anmeldelsen av denne boka. Den har fått mengder av god kritikk.  Selvfølgelig sniker jeg meg innom bokbutikken for å plukke den opp senere samme dag.

Det føles surrealistisk å lese fascistisk dystopi samtidig som justisministeren fremmer tiltak for å svekke norsk rettstat og bruker sosiale medier for å fyre opp under polarisering i samfunnet. Jeg tar meg sjøl i å tenke at romanen ikke egentlig er fiksjon men et budskap fra fremtida. Den følelsen i seg sjøl drar litt underlige paralleller til romanen. I romanen blir vi nemlig kjent med ei jente som har vært med på et å gjennomføre et terrorangrep på en tegneseriebutikk som hevder hun kommer med et budskap om fremtiden, et fascistisk rettslaust Sverige 30 år frem i tid. For ei som elsker å bli subtilt slått i magen av bøker (hallo novellesamlinga til Frode Grytten) treffer ikke boka så godt som den burde. Som vanlig er jeg helt ute av stand til å sette fingeren på akkurat hvorfor, men en tanke som lusker i bakerst i hodet er at Anyuru forklarer meg litt for mye og lar meg føle litt for lite.

Her hos de levende – Levi Henriksen

Nok et bokfrø planta av litteratur-søster. Litteratur-søster leste «Her hos de levende» når vi var i Budapest, hun skulle bokbade Henriksen når hun kom hjem igjen. Frode Gryttens «Menn som ingen treng» var også det, et bokfrø planta sist sommer som jeg helt hadde glemt. «Her hos de levende» derimot lå ikke å vaka i underbevisstheten, men plaska på overflata. Det blei så store bølger at jeg til og med gikk innom biblioteket for å spørre om de hadde den inne. Det hadde de ikke. Vanligvis kjøper jeg bøker, men det føltes litt overflødig her. Ikke bare hadde litteratur-søster en kopi, men jeg ga også denne boka til fatter’n til jul. I påskeferien lånte jeg kopien til sistnevnte. Jeg likte boka, men synes den var tidvis ordrik og treig. Det er visst et ord for det, men det husker jeg ikke. Jeg har samme problemet med Nabokovs Lolita.
I «Her hos de levende» skriver Levi Henriksen historien til faren sin. Det er en vond og tung historie, faren vokste opp med en voldelig stefar. Hans egen far døde når han var ung. Det er på mange måter ei bok om det å vokse opp og være annerledes på bygda. Det er også ei bok om en mann som befinner seg i ei livskrise, og som i sin søken etter seg sjøl bosetter seg i det gamle huset til faren sin for å forsøker å forstå hans liv.

 

Lest i Februar

Skulle ha skrivi dette for lenge sida. I februar leste jeg på sofaen, biblioteket, toget, togstasjonen, barneskola, flyet, i Budapest, Oslo og Ås.

Menn forklarer meg ting – Rebecca Solnit

Jeg henger i en bokbutikk på Byporten mens jeg venter på toget mitt. I fjor starta jeg en tradisjon der jeg hver lønningsdag kjøpte meg ei lønningsbok. I janaur har jeg allerede klart å kjøpe meg ni nye bøker, så jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe enda ei bok (sjølom det er lønningsdag).

«Drit nå i det!» tenker hue og jeg kjøper «Menn forklarer meg ting». Alt jeg føler når jeg leser boka er «ja, ja, ja!, helt enig, helt helt enig». Mitt eget ekko-kammer i bokform. Og det føltes veldig godt.

Alle mine triste horer – Gabriel García Márquez

Jeg kom over tre-fire korte bøker av Márquez på bruktbutikken og de fikk lov å bli med hjem. Jeg liker Márquez og tenkte at jeg kunne kose meg med disse slik innimellom når jeg ikke orker å ta fatt på mursteiner. Som en kontrast til feministiske «Menn forklarer meg ting» blir «Alle mine triste horer» litt grell der den starter med at en fyr fyller 90 år og bestemmer seg for å kjøpe ei jomfru. Heldigvis har historien mer dybde enn det og den handler mer om ensomhet enn kjøp av sex.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale (noveller)

På flyplassen dasser jeg og litteratur-søster (som jeg kaller den kulturelle søstera mi med mastergrad i litteraturvitenskap) rundt mens vi venter på at det skal bli tid til å gå om bord. Vi er begge glad i bøker og dasser selvfølgelig innom bokbutikken. «Leste den boka her, den er veldig god. I tillegg er fyren sikkelig hyggelig» sier litteratur-søster om «Arbeidsnever». Så jeg kjøper’n og leser’n en tidlig morra i Budapest mens jeg venter på at litteratur-dovendyret skal våkne. Jeg liker boka godt. Og sjølom dette er noveller om arbeiderklassa fra et utkant område i Aust-Agder treffer det godt for noen som er fra arbeiderklassa i Solør (meg altså).

Gauphosta – Bjørnar Bergem

Flyter videre på den her arbeiderklasse bygde-Norge greia og leser Gauphosta. Gauphosta er en forferdelig sjukdom. «Grusom hoste. Forferdelig diaré. Du drit på deg tell du dauer seier øm». Gauphosta kastes på toppen av et bygdesamfunn som allerede er rottent og sjukt. Grovt språk, dialekt og mange fortellerstemmer. Når jeg er ferdig føler jeg meg ikke helt ferdig og tar meg sjøl i å ønske at boka var litt mer enn bare det, kanskje en litt skarpere og gjennomtenkt samfunnskommentar for eksempel. På den andre sida, betyr det ønsket kanskje at jeg har blitt litt snobb, bør ta det litt med ro og ta boka for det den er? For jeg tror at Mathias Faldbakkens fantastisk gjennomførte «The Hills», som jeg leste tidligere i år, kanskje (eller meget mulig) har satt litt urealistiske standarder for andre nye norske bøker jeg leser. Bjørnar Bergem er tross alt debutant, og som debutant er han ganske lovende.

Lest i Januar

Last man on the mountain – Jennifer Jordan

Jeg bruker å se på dokumentarer på Youtube når jeg går i oppoverbakke på tredemølla. En dag ser jeg en dokumentar om den første bestigninga av K2. Veien frem til den første bestigninga er full av kontrovers! Denne boka tar for seg en ekspedisjon som fant sted i 1939. Det var på denne ekspedisjonen det første dødsfallet på K2 skjer. Det dør fire mennesker. Pasang Kikuli, Pasang Kitar, Pintso og amerikaneren Dudley Wolfe.  Hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Hvem har skylda? Jeg MÅ vite mer og bestiller meg et par bøker om K2 i den lokale bokbutikken.

Den første boka leser jeg på sofaen til mutter’n i juleferien, jeg rekker såvidt å begynne på den andre (Last man on the mountain). Når jeg kommer hjem etter ferien breier meg ned på sofaen et par kvelder for å lese meg igjennom «Last man on the mountain». Boka er en thriller fra virkeligheten.  Jeg sluker’n.

Per dør – Per Fugelli

Jeg ønsker meg «Per dør» til jul og får den i gave fra fattern. Jeg leser litt i den hverdag og lar den ligge på stuebordet. Sønnen min, som går i førsteklasse og akkurat har begynt å lese, leser på alt han ser. «Mamma, hvorfor dør Per?», «Mamma, hvem er Per?». Jeg leser i «Per dør» hele uka, han snakker om «Per dør» hele uka. Og Per dør jo, for boka handler om hva Per Fugelli tenker på veien mot døden. Etter å ha lest boka tenker jeg at jeg bør leve litt mer.

Kjempende livstro – Viktor E. Frankl

Det er mulig jeg er på andre verdenskrig kjøret igjen eller kanskje jeg bare er på leting etter meninga med livet. For som Nietzsche sa «Den som vet hvorfor han lever, tåler nesten hvilket som helst hvordan».

Per Fugelli nevner «Kjempene livstro» i boka si og det gir meg sparket jeg trenger til å lese ei bok som har stått i bokhylla ei stund. Jeg har flere hyller dedikert til andre verdenskrig og holocaust. «Kjempende livstro» er en av mange bøker jeg har som er skrevet av mennesker som overlevde holocaust. Jeg har til og med ei bok som heter «Narrating the Holocaus», et litterært studie av denne typen fortellinger. «Kjempende livstro» skiller seg merkbart ut fordi Frankl er psykolog. Aller mest gripes jeg av sitatet

«Det liv vi strevde med å finne mening i, var livet i betydning av den totalitet som omfatter døden. Det dreide seg ikke bare om meningen med å leve, men også meningen med å lide og dø. Det var denne meningen vi kjempet for å finne»

Andre temaer han tar opp jeg biter meg tak i er

  • Naturopplevelser, kunstopplevelser og humor som sjelelige våpen i selvoppholdelsens tjeneste.
  • Opplevelsen av tid. Dagene oppleves endeløse, men på grunn av den daglige ensformigheten går ukene uhyggelig raskt.
  • Uvissheten om når denne tilværelsesformen skulle ta slutt og hvordan det gjør det umulig å eksistere med retning for fremtiden.
  • Skille linjene mellom godt og ondt er ikke så klare. Å være mennesklig mot fangene, er en personlig og moralsk prestasjon av en vaktmann. En fange som er ond mot sine medfanger er på den andre siden særskilt forkastelig. Vi har ikke lov til å frenkle saken slik at den ene gruppen er engler og den andre part djevler.

The Hills – Mathias Faldbakken

For 3-4 år siden leste jeg Skandinavisk Misantropi. Leste er en underdrivelse, for jeg slukte den hel i løpet av et par kvelder. Det sier litt, for triologien er på tilsammen over tusen sider. Boka er skrevet av MF under psaudonymet Abo Rasul. Når i tillegg litteraturviter-søster anbefaler boka, er det ingen tvil. Boka er både morsom og levende skrevet. Det meste går på tverke for kelneren på restauranten The Hills når stamgjesten Grisen en dag har med seg ny ung kvinnelig gjest.

The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

Den siste boka jeg leser er «The Handmaid’s Tale» av Margaret Atwood. Jeg pakker den med meg i håndbagasjen når jeg reiser til Sveits 26. januar og leser meg igjennom den i løpet av to dager. Boka overgår så til de grader forventninga mine. Jeg var litt redd de var opphypa og av samme litterære kvalitet som The Hunger Games. Det var den ikke. Dette er dystopisk roman på sitt beste og jeg noterer ned flere titler av Atwood jeg må skaffe meg.

 

 

 

Oppsummering bokåret 2017

Jeg leste ikke så mange bøker i 2017. 21 bøker, det er mindre enn to bøker i måneden.

2017 er året for Jens Bjørneboe og Michel Houllebecq. Man la oss starte fra begynnelsen. Jeg starter året med å lese mye tilfeldig og forskjellig. Mest tegneserier og selvbiografier.

I mars blir jeg bitt av Bjørneboe basillen. Jeg leser «Oslo – Lillehammer – Hamburg», ei samtalebok med Ingvar Ambjørnsen som Kristopher Schau har skrevet. Denne boka har jeg tenkt jeg skal lese i et halvt år. Ambjørnsen og Schau snakker om Jens Bjørneboe. Frået er sådd. Jeg går rett til den lokale bokbutikken og spør om de ikke tilfeldigvis har Tore Rem’s to binds biografi om Jens Bjørneboe. Det har de. Jeg leser første bind i april, men kommer ikke i gang med andre bind før jeg reiser på ferie til Kaukasus i Russland. Andre bind av biografien får bli med opp Europas høyeste fjell. Når jeg kommer hjem er boka skitten med vannskader, men den er lest. Jeg leser også en bok Bjørneboe har skrevet, «Vinter i Bellapalma», også kjøper jeg meg «Bestialitetens historie»

På våren planlegger tur til Kaukasus og leser «Den usynlig krigen: Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan», Aage Storm Borchgrevink sin reiseskildring fra området. Deretter søker jeg masse på internett for å forsikre meg sjøl om at Kaukasus er et relativt trygt område å reise til. Jeg finner ikke helt den bekreftelsen jeg ønsker.

I mai leverer søstera mi sin masteroppgave i litteraturvitenskap. Hun skriver om «Rødt og Svart», en fransk roman skrevet av Stendahl (som forøvrig er et alias). Jeg leser deler av boka på tur til og fra Bergen. Boka er så interessant at jeg dropper et par presentasjoner på konferansen jeg er på for å sitte ute på en stein å lese. Jeg blir overaska over hvor godt jeg liker den. Etterpå leser jeg masteroppgava til søstera mi, jeg veit ikke helt om jeg forstår alt.

Om høsten leser jeg blant annet tre bøker av Michel Houellebecq. Jeg er ikke så begeistra for mennesket Houellebecq, men fyren kan skrive. Jeg liker dystopi og griseprat. Inne i her leser jeg også «Victoria» av Knut Hamsun, som min søster-litteraturviter låner meg.

En eller gang på høsten bestemmer jeg meg også får å kjøpe meg en bok hver gang jeg får lønning. Nå kjøper jeg jo masse bøker ellers også, men planen var å bare gå inn i en bokbutikk og kjøpe det første jeg ser jeg har skikkelig lyst til å lese. «Hillbillyens klagesang» av J.D. Vance er den første lønningsboka jeg plukker opp. Jeg velger den fordi jeg vil så gjerne forstå hva det er som gjør Trump så populær i U.S.A, men jeg veit ikke helt om boka gir meg så mye mer innsikt i det.

Det siste jeg leser er  «Ghost of K2» . Jeg blir hekta på historien om den første bestininga av K2 mens jeg tusler på tredemølla en gang i desember. Boka må vente til juleferien, men jeg sluker’n på sofaen til muttern mens jeg sluker ostepop.

Prosa

  1. Til sakens beste – Aleksander Solsjenitsyn (noveller/prosaminiatyrer, Sovjetunionen)
  2. Rødt og svart – Stendhal (roman, Frankrike)
  3. Vinter i Bellapalma – Jens Bjørneboe (roman, Norge)
  4. Plattform – Michel Houellebecq (roman, Frankrike)
  5. Utvidelse av kampsonen – Michel Houellebecq (roman, Frankrike)
  6. Victoria – Knut Hamsun (roman, Norge)
  7. De grunnleggende bestanddeler – Michel Houellebecq (roman, Frankrike)

Annet

  1. Iran våkner – Shirin Ebadi (sjølbiografi, Iran)
  2. Forbilde – Sophie Elise (sjølbiografi, Norge)
  3. The Black Swan – Nassim Nicholas Taleb (sakprosa)
  4. Et friluftsliv – Cecilie Skog (sjølbiograf, Norge)
  5. Ekspedisjons håndboka – Børge Ousland
  6. Shenzhen – Guy Delisle (tegneserie, Kina)
  7. Persepolis – Marjane Satrapi (tegneserie, Iran)
  8. «Oslo – Lillehammer – Hamburg» (samtalebok med Ingvar Ambjørnsen) – Kristopher Schau
  9. Sin egen herre (Bind 1, biografi om Jens Bjørneboe, sakprosa) – Tore Rem
  10. Den usynlig krigen: Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan (reiseskildring) – Aage Storm Borchgrevink
  11. Causation: A very short introduction – Rani Lill Anjum og Stephen Mumford (sakprosa)
  12. Født til frihet (Bind 2, biografi om Jens Bjørneboe, sakprosa) – Tore Rem
  13. Hillbillyens klagesang – J.D. Vance (sjølbiografi, USA)
  14. Ghost of K2 – Mick Conefrey (sakprosa)

 

 

 

Elbrus 2017

Nå har jeg skrivi på dette innlegget en måned. Jeg tenker det får være nok. Så her er det. Elbrus 2017.

Det de fleste gjør når de reiser til Elbrus er å bestige fjellet fra sørsida. Det har sine fordeler.  Sørsida er et gammalt, men funksjonelt skisted. Her finnes skiheiser, blekkbokshytter, snøscootere, øl og masse folk. Sjølve plassen er ikke spesielt pen, den er møkkete og lite tiltalende. Men, du har utsikt over heile Kaukasus fjellkjeden. Den utsikten, den er ganske fantastisk. På nordsiden ser du lite til Kaukasus, men du slipper folk. Det er lite infrastruktur, vakker natur, stille, fredelig og fint. Slik jeg liker det. På sørsiden kan du kaste bagasjen på skiheisen og reise opp til high camp (3800 m). Derifra kan du bestille en snøkatt opp til 4800 meter. Fra 4800 meter er det ikke så veldig langt til toppen, det er snakk om 500 høydemeter. På nordsida må du pent bære tinga dine sjøl. Du starter toppstøtet fra high camp på 3800 meter. Det er et drøyt toppstøt på 1500 høydemeter. Det tar tid, men du blir godt akklimatisert og du slipper å bli zombie på vei mot toppen.

Hvordan veit jeg det?

Jo, fordi jeg gikk opp nord, over fjellet, ned sør. Også opp igjen fra sør. All akklimatiseringa blei unnagjort på nordsida. Den opprinnelige planen var å bestige fjellet fra nord også gjøre en travers over til sør. På toppdagen kom vi oss bare til sadelen på 5300 meter før været sa stopp. Der måtte vi sitte i to timer før vi gikk ned igjen på sørsida som planlagt. Litt spontant, under 48 timer seinere, gikk vi igjen mot toppen. Denne gangen fra sør. Og kom opp. Heldigvis. Nedenfor er ei mer detaljert fremstilling av hendelsesforløpet.

Dag 1.
Vi ankommer base camp på nordsida og går en rolig akklimatiseringstur i området. Fint terreng, ikke noe behov for fjellsko. (Jeg er veldig opptatt av å få slippe å gå i tunge sko). Vi smaker på det lokale kildevannet som visstnok skal være ladern min på hotellet. Bortsett i fra det mislykka toppstøtet, er det dette som irriterer meg mest på turen.

DSC00502 – Kopi

Alternativ skyss over elva.

DSC00535

Base camp, nordsida av Elbrus

Dag 2.
Fortsatt i base camp. Akklimatiseringstur til Mushroom Rocks på 3100 m. Fint terreng, ikke noe behov for fjellsko. Jepp, mer sko prat! Jeg er ikke så glad i fjellsko. Jeg elsker lette sko terreng/løpesko uten dempning med skikkelig vid tåboks og det bruker jeg her også. Jeg er den eneste. Jeg tenker at de tenker jeg er sær nordmann.

Mushroom rocks, 3100 m

Mushroom rocks, 3100 m

Dag 3.
Bæredag til high camp. Pakka ned cirka halvparten av utstyret og satte i vei. Opp til high camp og ned igjen til base camp. Den siste timen før high camp gikk vi over ei steinrøys og her bytta jeg om til fjellsko. High camp har fin utsikt til toppen av fjellet.

På vei til high camp.

På vei til high camp (her ser du også mitt valg av fottøy..)

DSC00503

Og etter ei pause… opp opp opp.

Dag 4.
Igjen, bæredag til high camp. Men i dag blir vi her. Vi sover tolv stykker i ei hytte. Den stinker av kroppslukt og sure sokker. Men maten er god. Det oppblåsbare liggeunderlaget mitt lager så mye lyder at jeg er sikker på at jeg holder folk våkne.

DSC00527

Utsikt til toppen fra high camp. Det ser så nærme ut.. men ekke det.

Dag 5.
Akklimatiseringstur til Lenz Rocks. Endelig snø tenker jeg. På med stegjern, klatresele og isøks. Jeg er mentalt forberedt på at det kommer til å gå trått og smått. Etter to timer blir jeg ganske dårlig. Det kan være høyden, det kan være den steikende sola, det kan være begge deler. Vi kommer oss til sånn cirka 4600 meter. Men, i frykt for at formen skulle være like ille på toppstøtet bestemmer jeg meg for å leie sovepose på andre siden og sende min ned, slik at jeg får letta litt på vekta i sekken. På traversen må alt av personlig utstyr bæres opp til sadelen på 5300 meter.

DSC00540

Alltid like kul på tur.

DSC00549

Spisepause før vi går ned igjen fra midten av Lenz rock (cirka 4600? meter)

Dag 6.
Hviledag. Eller vaskedag. Jeg finner meg ei diger tønne med vann og skrubber ned hver eneste del av kroppen. Også setter jeg på meg ei bukse jeg ikke har vaska på seks dager.

DSC00572

Fra high camp.

Dag 7.
Toppstøtet starter 01.00 om natta. Jeg spiser det jeg orker og lager meg en liter med te. Det er alt av drikke jeg tar med meg opp. Det er poengløst å tvinge ned mer væske enn jeg har mage til. Det er også poengløst å måtte styre med tissepauser. Rundt halv fire kommer sola opp. Tidligere har jeg ikke likt å gå i mørket, men denne gangen setter jeg pris på det. Jeg finner ei god rytme med pusting og telling. Lyden av stegjern mot snø. Mørket. Det er beroligende. Jeg føler meg veldig bra. Jeg har god fart. På vei opp den siste biten mot sadelen begynner vi å oppleve ganske kraftige vindkast. Vind, vind er greit. Du kan lene deg mot den, bøye hodet, brøyte deg fremover. Det er værre når den med ujevne mellomrom kaster seg over deg. Jeg blir nervøs. Jeg blir redd for å falle, skli. Vi går fire og fire i tau sammen. Alle har isøks. Men, jeg er fortsatt nervøs. Det blir ikke bedre en time seinere når vi når sadelen. Vi kan ikke se noen ting. Klærne mine er dekt av frost. Og jeg skjønner at vi ikke får gå videre mot toppen her i fra. Da har det gått ni timer siden vi gikk fra high camp. Jeg er i god form og det er frustrende at det er været, og ikke kroppen, som sier stopp. Vi blir sendt inn i ei nødbu der vi sitter sammen med noen andre som kom frem til sadelen litt før oss. Der sitter vi i to timer, fryser, sover, diskuterer muligheten for å gå opp igjen et par dager seinere. Så går vi ned igjen på sørsida. Fire og fire i tau. Jeg ser fortsatt ikke lenger enn mine egne bein. Heile kroppen er tom og sliten. Men den går. Den går nedover. Mekanisk.

DSC00587

Toppen er i sikte (ish, det er den til høyre). Men fortsatt fleire timer unna.

DSC00592

Nødbu..

12-13 timer etter vi gikk fra high camp på nordsida kommer vi ned til high camp på sørsida. Vi kom oss ihvertfall over fjellet tenker jeg. Det er da noe. Det er da noe. Vi blir enige om å fortsette nedover til hotellet nede i dalen. Kinnene mine brenner. De er solbrente og litt frostbitte på samme tid. Jeg orker knapt gå, beina er fulle av gnagsår. Ved middagen diskuterer noen av oss muligheten for å forsøke å nå toppen igjen kvelden etter. Men jeg orker ikke.

DSC00598

Fra Baksan Valley, der hotellet lå.

DSC00593

Jeg ligger i hotellsenga å synes synd på meg sjøl og føttene mine.

Dag 8.
Jeg våkner opp klokka sju og har i søvne bestemt meg for å forsøke å nå toppen igjen samme kveld. Jeg maser på guiden og de andre. Det ordner seg utrolig nok med forsøk nummer to. Siden vi allerede er på sørsida, blir det fra sør denne gangen. Det blir for langt fra nord, jeg har ikke tid eller energi. Pakker sammen, reiser opp igjen til high camp på sørsida. Pakker en dagssekk til toppstøtet, spiser middag, forsøker å sove litt.

DSC00600

På vei opp til high camp på sørsida

DSC00603

Utsikt på Kaukasus fra high camp på sørsida

DSC00606

Snu deg 180 grader fra den flotte utsikten og du ser dette..

Dag 9.

Står opp klokka 01.00 og begynner et nytt forsøk på å nå toppen. Klokka 07.00 er vi på plass på toppen av Europa! 5642 meter! Det er litt antiklimaks, men jeg er fornøyd. Vi veiver med flagg, tar bilder, noen push-ups og drikker vodka. Også går vi ned igjen. Siden jeg var godt akklimatisert fra forrige toppstøt gikk turen veldig greit. Jeg sleit litt med kvalme, men ikke av den typen jeg bruker å oppleve i høyden. Mer av typen kroppen er så jævli sliten. Vi er nede igjen i high camp klokka 10.00. Vi er så raske at vi er den andre gruppa på toppen. Vi møter den dårlig akklimatiserte sørside zombie-gjengen på vei ned igjen. Det føles så deilig å være tidlig ute, tidlig nede og i god form!

DSC00621

Utsikt til nødbua vi satt i (oransj dott)

DSC00632

På vei mot toppen fra sadelen.

DSC00635

Fremme! Elbrus 5642 meter, Europas høyeste fjell.

DSC00642

Et forsøk på å fange den fantastiske utsikten, men det var vanskelig.

Også bærer det avgårde tilbake til Kislovodsk.

Om det skulle være av interesse for noen så reiste jeg med Elbrustours. Jeg er kjempe fornøyd! Vi fikk verdens beste guide Ksenia. Turen var godt organisert. Jeg anbefaler også å gå for nordruta. Bedre akklimatisering, finere rute. Og ikke undervurder Elbrus, det er ingen søndagstur.

#favorittfakta: Det første, andre og tredje Roma

Romerriket, et av historiens mektigste imperier.
Slik er Roma er det første Roma. Det eldste Roma, det orginale Roma.
For i Romerriket fører alle veier til Rom.
Men det splittes i to. Øst og vest.
Kaos i vest. Ingen sterk leder i vest. Vestromerriket mister sin betydning.

Men Østromerriket er sterkt.
Det bysantiske rike,
med Konstantinopel som hovedstad.
Slik blir Konstantinopel det andre Roma. Det nye Roma.
Men det nye Roma faller i henda på ottomanene,
og Konstantinopel bytter navn til Istanbul.

Da sier munken Filofeij fra det hellige Russland,
«Ivan den grusomme er den eneste rettmessige kristne hersker.
Moskva er det tredje Roma.
For nå har to Roma er falt, men det tredje består og et fjerde vil det aldri bli»

Her er et kart over Øst- og Vestromerriket:

 

Menneske

Jens Bjørneboe skreiv «Det å være barn, det er også en måte å være menneske på.» . Jeg tenker at det å være meg, det er også en måte å være menneske på.

For det er vel ikke slik at det er en måte å være menneske på som er mer riktig enn en annen?

Hvem er jeg?

Jeg vil også være poppis og svare på spørsmål om meg sjøl. Bli bedre kjent med mennesket bak sjirafen. Hvem er jeg…?

I vennegjengen
.. er jeg særingen.

På treningsenteret
.. er jeg den som aldri har på sko.

I butikken
.. er jeg sulten.

På morgenen
.. er jeg trøtt.

 I telefonen
.. er jeg sjelden.

På skolen
.. er jeg den som ikke sitter stille.

På stranden
.. leser jeg ei bok og snakker om steking.

I solen
.. er jeg varm, hvis det er sommer.

På kjøkkenet
.. gjør jeg ikke mye.

På snapchat
.. er jeg ikke.

På instagram
.. poster jeg bilder.

På facebook
.. poster jeg bilder fra Instagram.

På tivoli
.. er jeg først i kø.

I en begravelse
.. klarer jeg heller ikke å sitte stille.

På julaften
.. spiser jeg minst tre marsipangriser og åpner pakker.

På nyttårsaften
.. spiser jeg sikkert også alt for mye og glaner på raketter.

På date
.. sier jeg sære ting.

På bussen
.. leser jeg ei bok.

I bilen
.. hører jeg på Meat Loaf og er redd for friviller.