Alle hjerters dag

Jeg gjemmer meg. Jeg er hekta på Supernatural. Det er Alle hjerters dag.

Jeg kjenner hjertet slå i kroppen. Innimellom når jeg er nervøs måler jeg pulsen på meg sjøl. To fingre under kjevebua. Slik sitter jeg å kjenner at pulsen banker hardt og fort i halsen. Noen ganger når jeg er ekstra nervøs ser jeg verden gjennom ei tåke. Jeg hører stemmen min, men jeg klarer ikke følge med på hva jeg sier. Jeg husker nesten ingenting etterpå. Det er ikke kødd, det kjennes ut som noen stikker hånda inn i kroppen og klemmer til rundt lungene.

Jeg ser på Supernatural og føler meg som den tredje Winchester. Jeg vil også være med. Slipp meg inn. Jeg griner med dem. Jeg ler med dem. Jeg mister fotfestet. Verden utafor får ikke komme inn lenger. Det er ikke plass til den.

Sofaen er en båt og jeg vil ikke svømme.

Men sakte kommer jeg tilbake. Jeg kan ikke sitte her å bare være meg. Jeg må ut å være alt det andre også.

supern

Svømmende gaupe

Dette er en video av ei gaupe som svømmer. Jeg synes den er helt fantastisk. Livet kan føles så kjipt, tungt, tomt, mørkt og langt innimellom. Noen dager er bare slik. Men det finnes gauper. Og de svømmer. Og det er så fantastisk at det gjør alt bedre.

Jeg bruker å se denne videoen sammen med sønnen min. Han synes også den er fantastisk.

Hvis jeg noen gang er så heldig at jeg får se ei gaupe som svømmer på ordentlig kommer jeg til å grine. Grine av glede. Grine fordi jeg er så rørt. Fordi det er så vidunderlig. Fordi det kjennes ut som hjertet mitt skal eksplodere.

Spørsmål og et svar

Seks dager til nytt år. 2017, året jeg blir tretti.

Hva innebærer det? Jeg har mange viktige spørsmål.

Hvor lenge er det til jeg ikke lenger passere blyanttesten?
Blir livet automatisk kjedeligere når man er i trettiåra?
Hva forventes av meg?
Tar det like lang tid å gå fra tretti til førti som det tok fra tjue til tretti?
Vil det være like traumatisk?
Når jeg våkner opp på trettiårsdagen min, vil livet passere meg i revy?
I såfall, hva kommer jeg til å få se da?

Har det noe å si?

Når får jeg grått hår?
Synes kidsa jeg er eldgamal?

Er jeg eldgamal?

Hvor kommer ordet eldgamal fra?

Svar: Fra elde + gamal, der elde kommer fra «å eldes» (altså bli eldre). Et synonym til eldgamal er urgamal.

(Leste et meme som sa at det trettiåra omtales som «dirty thirty», det kan jeg leve med)

Noreg, for faen

Dette er et innlegg om de norske skriftspråkene nynorsk og bokmål. Hvis du gidder å lese innlegget bør du vite at jeg kommer først til å slepe deg igjennom litt norsk språkhistorie, før jeg insisterer på at nynorsk er liv laga og at alle bør kunne bruke det (inkludert meg sjøl).

Så da starter vi med LITT NORSK SPRÅKHISTORIE

Den starta med urnordisk (runeinnskrifter i det eldre runealfabetet). Urnordisk utvikla seg til nørrønt i perioden 500 til 700 (du veit, vikingtida og middelalderen). Når svartedauden kom på midten av 1300-tallet døde (nesten) en heil generasjon av skrivekyndige. I åra etterpå, 1350-1525, forsvinner det norrøne skriftspråket og blir erstatta av dansk (1). Og sånn er det i over trehundre år før moderne norsk kommer på banen. Det er her det begynner å bli interessant og vi får to offisielt likeverdige målformer i Norge. Eller Noreg då, som det òg heiter.

Bokmål er utvikla fra dansk/dansk-norsk og påvirka av norsk talemål (2). Knud Knudsen, bokmålets far, ønska et skriftspråk basert på det uformelle talemålet til de høgere klassene (3). En slags fornorskning av det danske utgangspunktet. Først fikk det nye skriftspråket navnet riksmål, men 1929 ble det omdøpt til bokmål.

Nynorsk derimot er basert på talemålet i Norge, altså norske dialekter. Den første systematiske granskninga av nynorsk ble utført av Iver Aasen (du husker kanskje han?). Han reiste rundt i Norge på 1840-tallet og studerte de norske dialekta. Aasen utarbeida en fellesform for dialekta og utga ordbøker basert på det. Først fikk det skriftspråket navnet landsmål og 1929 ble det omdøpt til nynorsk.

KVA SKAL VI MED SIDEMÅL?

Så nå skal jeg legge ut om et par av poenga i boka «Kva skal vi med sidemål?«. For argumentasjonen er dagens lov lagt til grunn. Diskusjon rundt eventuell endring i den kan vi ta en annen gang. (Å argumentere for å fjerne sidemål blir for meg det samme som å argumentere for ett, ikke to, skriftspråk i Norge. Jeg synes det er logisk hva som da må bort. Bokmål.) Et utdrag: «I lov om målbruk i offentleg teneste står det at «bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune» (4). 

  • Sidemål bør være valgfritt. Jeg kommer ikke til å få bruk for nynorsk. Jeg trenger ikke lære å skrive nynorsk.

Nei. Du får kanskje heller ikke bruk for mye annet du lærer på skolen. Om vi skulle tatt ut akkurat det du og alle andre kanskje ikke får bruk for blir det slunkent. Noen får bruk for sidemål. Noen bosetter seg i nynorsk kommuner. Noen jobber i det offentlige. Tenåringer bør ikke settes i en posisjon der de sjøl må bestemme hva de får og ikke får bruk for resten ta livet. (Når jeg var tenåring var det eneste jeg mente jeg hadde bruk for penger til røyk.)

  • Det er vanskelig nok å lære et språk ordentlig.

Som boka poengterer, internasjonal forskning viser at jo fleir språk du lærer jo bedre blir du i språk. Norsk forskning viser også at elever som behersker sidemålet sitt godt behersker hovedmålet sitt bedre enn andre (se på Sogn og Fjordane). Å være tospråklig gir mange fordeler. For eksempel viser studier i den katalanske regionen i Spania at elevene der, som lærer både katalansk og kastiljansk, også lærer fremmedspråk lettere.

  • Nynorsk er i ferd med å dø ut. Trenger ikke lære det da.

Det er ikke sant. Nynorsk er ikke i ferd med å dø ut. (Har du ikke hørt om Carl Frode Tiller?)

OG NÅ DA? Jeg har bokmål som hovedmål og har aldri lært meg å skrive ordentlig nynorsk. Det må bli et av måla fremover, og endelig i en alder av 29 år, lære meg å bruke begge skriftspråka. Neste gang noen henvender seg til meg på nynorsk skal jeg, på rein trass, knote meg igjennom ordboka til jeg får skrevet ned et svar på nynorsk. De allerede sekshundretusen brukera skal få en bruker til, men det kommer til å ta litt tid.

 

En åpenbaring

Da jeg leste «Ute av verden» satt jeg igjen med følelsen av at Knausgård hadde lest tankene mine. Så jeg sa det til søstera mi. «Det er som om han har skrivi tankene mine». «Det er mange som føler det slik» svarte hun. Så, (i min beste alder) år gammel, tenkte jeg for første gang at jeg kanskje ikke er så aleine i verden som jeg trodde. En mer ubehagelig tanke dukka også opp, jeg var heller ikke så spesiell. Men, på den andre siden kunne jeg nå bruke betydelig mindre tid og energi på å forsøke å oppføre meg normalt. For tross alt, hvis vi var like, var ikke jeg lenger rar. Der kunne jeg potensielt spare mye tid.

 

Slike ting

I fem år har jeg klart å holde i liv i en gutt og tre planter.
På stuebordet ligger det ei Darth Vader maske og en kortstokk med elg på.
Jeg ligger på sofaen å klør meg i hodet.

Jeg har veldig lyst på å spise honningmelon med skje.
Bare skjære den i to og grave meg ned i den.
Men jeg finner ikke honningmelon noe sted.

Ikke finner jeg gløgg heller.

 

Kakemonster

Jeg er på vei til Finland og har pakket med meg den nye Kakemonster (aka Cookiefather) t-skjorta mi på turen. Jeg får ikke bestemt meg om jeg synes Kakemonsteret er imponerende konsekvent, fordi han spiser alt, eller om han ikke er konsekvent nok, fordi han ikke bare spiser kaker. Han heter tross alt Kakemonster. Men på den andre siden sitter ikke jeg på definisjosnretten på hva ei kake er og ikke er for et kakemonster. (Jeg sitter ikke på definisjosnretten på noen ting bortsett fra hva noe er for meg, og det synes jeg alle andre bør erkjenne at de ikke gjør heller.)

Jupp, her er den!

Jupp, her er den!

Her er ei liste over noen ting Kakemonsteret spiser, som ikke er kaker:

  1. Månen
  2. En safe
  3. En kokebok
  4. En VW Boble
  5. En pøsebod
  6. En murvegg
  7. En postkasse
  8. En koffert
  9. Ei falsk nese
  10. En støvsuger
  11. Ei steikepanne
  12. En liksom kake
  13. En maderass
  14. Et dikt om kaker
  15. En sykkel
  16. Fanbrev

Kilde

Jeg liker innstillinga. Den finnes. Den er her. Hvorfor ikke spise den?

Frivill

I helga måtte jeg sove på sofaen fordi soverommet mitt hadde blitt innvadert av en frivill. Eller nattsvermer som det heter. Ikke bare bråka den fælt der den flapp flapp flapp rundt i rommet, men når den bestemte seg for å slå seg til ro i håret mitt var grensa nådd. Jeg veit ikke hva det er med meg og friviller.

I går tidlig hadde det satt seg en frivill på tannkremtuba. Sist uka flaksa det en frivill opp i ansiktet mitt mens jeg sto å snakka om brøk.

Og i sommer blei jeg angrepet av en frivill i bilen, den hadde sneket seg inn med posten.

Jeg liker ikke friviller. De minner meg om bittesmå fugler. Jeg liker ikke fugler heller. De skremmer vettet av meg. Bokstaveligtalt. En gang hoppet jeg nesten foran en lastebil i et forsøk på å komme meg unna en fugl på fortauet.

Innimellom tenker jeg på hva jeg skal gjøre hvis det kommer en fugl inn i leiligheten. Jeg tenker det er best å ha en slagplan, i tilfelle det skjer. Jeg kan bo med en frivill på soverommet. Men jeg kan ikke bo med en fugl der. Lurer på om brannvesenet jager fugler?

 

 

 

 

August

Facebook: Kine Josefine, vi bryr oss om deg og minnene du deler her. Vi tenkte at du kanskje ville se tilbake på dette Instagram-innlegget fra 1 år siden.

*bilde av en Daim Balltop is*

Jeg klikker inn for å se hva jeg har skrevet som bildetekst til isen.

Kine (anno august 2015): Valgkampen har startet (med stands, ballonger og vafler) –> ‪#‎HvaErViktig‬? Is? Menneskeverd? Miljø? Velferd? Og ennå vanskeligere .. ‪#‎HvemErViktig‬? Alle? Meg? Deg? Naboen fra Palestina?

Facebook spør om jeg vil se fler minner. Ja takk. Et bilde av meg med ei dyne rundt meg med bildeteksten «ting jeg liker som slutter på pop». Jeg leser videre.

Kine (anno 2012, rundt 07.00): .. for en prøvelse i selvdisiplin det er å skrape seg selv ut av senga på dette tidspunktet.

Det er fortsatt en prøvelse, fire år etterpå. Det finnes ikke håp for at det noen gang skal bli kult. Sjøl etter fire år med øvelse er det kjipere enn MASH sesong 4.

Kine (anno 2010): ser på at Siri leker med sokken sin.

Siri er søstera mi, som i 2010 var 20 år gammel. Kine, som var 23 det året, følte en stor trang for å dele det på Facebook.

Jeg veit ikke jeg, men der ser ut til at august er en treig måned for meg. Bortsett fra at Kine anno 2016 bestilte seg denne helt fantastiske t-skjorta i år:

 

The Cookiefather

The Cookiefather

#schpaa altså, skal spise masse kake i den. Jeg lover.

Rolig nå

Du store, vakre, vene. Kom hit til oss. Bli her. Vi skal ta godt vare på deg. Finn et hjem her. Dø her.

«Jeg skal holde kjeft, jeg fikk det jeg ville» sier jeg.
«Ja.»

Jeg. Hun. Legger hodet i hendene. Jeg forsøker å sortere tankene våre. Ikke noe å bry seg om. Noe å bry seg om. Legg det fra deg. Legg det fra deg. Vi må legge det fra oss.

Det gjør vondt. For en av oss. For alle av oss. Vi må gjøre noe med det. Dempe det. At vi ikke orker dette. Allerede. Det er for mye for oss. Steng av! Steng av!

Den sugende følelsen av panikk. Angst. Frustrasjon. Jeg kjenner den igjen. Vi kjenner den igjen. Vi søker tilbake til drømmene for å finne igjen freden. Jeg lurer på om noe noen gang er greit for noen? Er de andre like skrullete som meg?

Jeg føler meg så fjern fra menneskeheten at jeg på mine beste dager knapt er et menneske, så fremmed og aleine blant andre. Så gjenkjennelig som noe annet, sjøl i forkledning. Jeg mister holdepunktet. Roligheten tar knekken på oss. Alt eskalerer.

«Ser du det?» spør jeg.
«Hva mener du?»