Noreg, for faen

Dette er et innlegg om de norske skriftspråkene nynorsk og bokmål. Hvis du gidder å lese innlegget bør du vite at jeg kommer først til å slepe deg igjennom litt norsk språkhistorie, før jeg insisterer på at nynorsk er liv laga og at alle bør kunne bruke det (inkludert meg sjøl).

Så da starter vi med LITT NORSK SPRÅKHISTORIE

Den starta med urnordisk (runeinnskrifter i det eldre runealfabetet). Urnordisk utvikla seg til nørrønt i perioden 500 til 700 (du veit, vikingtida og middelalderen). Når svartedauden kom på midten av 1300-tallet døde (nesten) en heil generasjon av skrivekyndige. I åra etterpå, 1350-1525, forsvinner det norrøne skriftspråket og blir erstatta av dansk (1). Og sånn er det i over trehundre år før moderne norsk kommer på banen. Det er her det begynner å bli interessant og vi får to offisielt likeverdige målformer i Norge. Eller Noreg då, som det òg heiter.

Bokmål er utvikla fra dansk/dansk-norsk og påvirka av norsk talemål (2). Knud Knudsen, bokmålets far, ønska et skriftspråk basert på det uformelle talemålet til de høgere klassene (3). En slags fornorskning av det danske utgangspunktet. Først fikk det nye skriftspråket navnet riksmål, men 1929 ble det omdøpt til bokmål.

Nynorsk derimot er basert på talemålet i Norge, altså norske dialekter. Den første systematiske granskninga av nynorsk ble utført av Iver Aasen (du husker kanskje han?). Han reiste rundt i Norge på 1840-tallet og studerte de norske dialekta. Aasen utarbeida en fellesform for dialekta og utga ordbøker basert på det. Først fikk det skriftspråket navnet landsmål og 1929 ble det omdøpt til nynorsk.

KVA SKAL VI MED SIDEMÅL?

Så nå skal jeg legge ut om et par av poenga i boka «Kva skal vi med sidemål?«. For argumentasjonen er dagens lov lagt til grunn. Diskusjon rundt eventuell endring i den kan vi ta en annen gang. (Å argumentere for å fjerne sidemål blir for meg det samme som å argumentere for ett, ikke to, skriftspråk i Norge. Jeg synes det er logisk hva som da må bort. Bokmål.) Et utdrag: «I lov om målbruk i offentleg teneste står det at «bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune» (4). 

  • Sidemål bør være valgfritt. Jeg kommer ikke til å få bruk for nynorsk. Jeg trenger ikke lære å skrive nynorsk.

Nei. Du får kanskje heller ikke bruk for mye annet du lærer på skolen. Om vi skulle tatt ut akkurat det du og alle andre kanskje ikke får bruk for blir det slunkent. Noen får bruk for sidemål. Noen bosetter seg i nynorsk kommuner. Noen jobber i det offentlige. Tenåringer bør ikke settes i en posisjon der de sjøl må bestemme hva de får og ikke får bruk for resten ta livet. (Når jeg var tenåring var det eneste jeg mente jeg hadde bruk for penger til røyk.)

  • Det er vanskelig nok å lære et språk ordentlig.

Som boka poengterer, internasjonal forskning viser at jo fleir språk du lærer jo bedre blir du i språk. Norsk forskning viser også at elever som behersker sidemålet sitt godt behersker hovedmålet sitt bedre enn andre (se på Sogn og Fjordane). Å være tospråklig gir mange fordeler. For eksempel viser studier i den katalanske regionen i Spania at elevene der, som lærer både katalansk og kastiljansk, også lærer fremmedspråk lettere.

  • Nynorsk er i ferd med å dø ut. Trenger ikke lære det da.

Det er ikke sant. Nynorsk er ikke i ferd med å dø ut. (Har du ikke hørt om Carl Frode Tiller?)

OG NÅ DA? Jeg har bokmål som hovedmål og har aldri lært meg å skrive ordentlig nynorsk. Det må bli et av måla fremover, og endelig i en alder av 29 år, lære meg å bruke begge skriftspråka. Neste gang noen henvender seg til meg på nynorsk skal jeg, på rein trass, knote meg igjennom ordboka til jeg får skrevet ned et svar på nynorsk. De allerede sekshundretusen brukera skal få en bruker til, men det kommer til å ta litt tid.

 

En åpenbaring

Da jeg leste «Ute av verden» satt jeg igjen med følelsen av at Knausgård hadde lest tankene mine. Så jeg sa det til søstera mi. «Det er som om han har skrivi tankene mine». «Det er mange som føler det slik» svarte hun. Så, (i min beste alder) år gammel, tenkte jeg for første gang at jeg kanskje ikke er så aleine i verden som jeg trodde. En mer ubehagelig tanke dukka også opp, jeg var heller ikke så spesiell. Men, på den andre siden kunne jeg nå bruke betydelig mindre tid og energi på å forsøke å oppføre meg normalt. For tross alt, hvis vi var like, var ikke jeg lenger rar. Der kunne jeg potensielt spare mye tid.

 

Slike ting

I fem år har jeg klart å holde i liv i en gutt og tre planter.
På stuebordet ligger det ei Darth Vader maske og en kortstokk med elg på.
Jeg ligger på sofaen å klør meg i hodet.

Jeg har veldig lyst på å spise honningmelon med skje.
Bare skjære den i to og grave meg ned i den.
Men jeg finner ikke honningmelon noe sted.

Ikke finner jeg gløgg heller.

 

Kakemonster

Jeg er på vei til Finland og har pakket med meg den nye Kakemonster (aka Cookiefather) t-skjorta mi på turen. Jeg får ikke bestemt meg om jeg synes Kakemonsteret er imponerende konsekvent, fordi han spiser alt, eller om han ikke er konsekvent nok, fordi han ikke bare spiser kaker. Han heter tross alt Kakemonster. Men på den andre siden sitter ikke jeg på definisjosnretten på hva ei kake er og ikke er for et kakemonster. (Jeg sitter ikke på definisjosnretten på noen ting bortsett fra hva noe er for meg, og det synes jeg alle andre bør erkjenne at de ikke gjør heller.)

Jupp, her er den!

Jupp, her er den!

Her er ei liste over noen ting Kakemonsteret spiser, som ikke er kaker:

  1. Månen
  2. En safe
  3. En kokebok
  4. En VW Boble
  5. En pøsebod
  6. En murvegg
  7. En postkasse
  8. En koffert
  9. Ei falsk nese
  10. En støvsuger
  11. Ei steikepanne
  12. En liksom kake
  13. En maderass
  14. Et dikt om kaker
  15. En sykkel
  16. Fanbrev

Kilde

Jeg liker innstillinga. Den finnes. Den er her. Hvorfor ikke spise den?

Frivill

I helga måtte jeg sove på sofaen fordi soverommet mitt hadde blitt innvadert av en frivill. Eller nattsvermer som det heter. Ikke bare bråka den fælt der den flapp flapp flapp rundt i rommet, men når den bestemte seg for å slå seg til ro i håret mitt var grensa nådd. Jeg veit ikke hva det er med meg og friviller.

I går tidlig hadde det satt seg en frivill på tannkremtuba. Sist uka flaksa det en frivill opp i ansiktet mitt mens jeg sto å snakka om brøk.

Og i sommer blei jeg angrepet av en frivill i bilen, den hadde sneket seg inn med posten.

Jeg liker ikke friviller. De minner meg om bittesmå fugler. Jeg liker ikke fugler heller. De skremmer vettet av meg. Bokstaveligtalt. En gang hoppet jeg nesten foran en lastebil i et forsøk på å komme meg unna en fugl på fortauet.

Innimellom tenker jeg på hva jeg skal gjøre hvis det kommer en fugl inn i leiligheten. Jeg tenker det er best å ha en slagplan, i tilfelle det skjer. Jeg kan bo med en frivill på soverommet. Men jeg kan ikke bo med en fugl der. Lurer på om brannvesenet jager fugler?

 

 

 

 

August

Facebook: Kine Josefine, vi bryr oss om deg og minnene du deler her. Vi tenkte at du kanskje ville se tilbake på dette Instagram-innlegget fra 1 år siden.

*bilde av en Daim Balltop is*

Jeg klikker inn for å se hva jeg har skrevet som bildetekst til isen.

Kine (anno august 2015): Valgkampen har startet (med stands, ballonger og vafler) –> ‪#‎HvaErViktig‬? Is? Menneskeverd? Miljø? Velferd? Og ennå vanskeligere .. ‪#‎HvemErViktig‬? Alle? Meg? Deg? Naboen fra Palestina?

Facebook spør om jeg vil se fler minner. Ja takk. Et bilde av meg med ei dyne rundt meg med bildeteksten «ting jeg liker som slutter på pop». Jeg leser videre.

Kine (anno 2012, rundt 07.00): .. for en prøvelse i selvdisiplin det er å skrape seg selv ut av senga på dette tidspunktet.

Det er fortsatt en prøvelse, fire år etterpå. Det finnes ikke håp for at det noen gang skal bli kult. Sjøl etter fire år med øvelse er det kjipere enn MASH sesong 4.

Kine (anno 2010): ser på at Siri leker med sokken sin.

Siri er søstera mi, som i 2010 var 20 år gammel. Kine, som var 23 det året, følte en stor trang for å dele det på Facebook.

Jeg veit ikke jeg, men der ser ut til at august er en treig måned for meg. Bortsett fra at Kine anno 2016 bestilte seg denne helt fantastiske t-skjorta i år:

 

The Cookiefather

The Cookiefather

#schpaa altså, skal spise masse kake i den. Jeg lover.

Rolig nå

Du store, vakre, vene. Kom hit til oss. Bli her. Vi skal ta godt vare på deg. Finn et hjem her. Dø her.

«Jeg skal holde kjeft, jeg fikk det jeg ville» sier jeg.
«Ja.»

Jeg. Hun. Legger hodet i hendene. Jeg forsøker å sortere tankene våre. Ikke noe å bry seg om. Noe å bry seg om. Legg det fra deg. Legg det fra deg. Vi må legge det fra oss.

Det gjør vondt. For en av oss. For alle av oss. Vi må gjøre noe med det. Dempe det. At vi ikke orker dette. Allerede. Det er for mye for oss. Steng av! Steng av!

Den sugende følelsen av panikk. Angst. Frustrasjon. Jeg kjenner den igjen. Vi kjenner den igjen. Vi søker tilbake til drømmene for å finne igjen freden. Jeg lurer på om noe noen gang er greit for noen? Er de andre like skrullete som meg?

Jeg føler meg så fjern fra menneskeheten at jeg på mine beste dager knapt er et menneske, så fremmed og aleine blant andre. Så gjenkjennelig som noe annet, sjøl i forkledning. Jeg mister holdepunktet. Roligheten tar knekken på oss. Alt eskalerer.

«Ser du det?» spør jeg.
«Hva mener du?»

Norge på tvers

Jeg vil på tur. Jeg vil på tur å lukte på fjell. Puste. Dra luft ned i lunga,  slippe den ut. Sikkelige åndedrag som det bare er mulig å ta ute. Lese bok. Høre på musikk. Jeg vil gå. Traske. Tenke. Tenke alle tankene jeg ikke har tid til å tenke på til vanlig. Alene er jeg bare meg, tenker jeg. Hvor j*vli befriende det er. Å bare eksistere.

Så jeg gikk Norge på tvers fra fjell til fjord. Jeg fulgte «Norge på tvers, Sylan Expedition» ruta. Jeg gikk fra grensa og til Stjørdal. Jeg la inn en ekstra dag for å gå Storsylen. Jeg gikk alene.

  • 6. juli: Stugudal Landhandel – Nedalshytta (16 km)

Etter å ha tatt buss fra Trondheim til Stugudal gikk jeg anleggveien opp til Nedalshytta. Kollektivtrafikken fra og til Stugudal er ikke noe å skryte av. Det går en buss til og en buss fra hver dag. Og det er det.

Turen tok litt over tre timer. Jeg sang Tina Turner og skremte en harepus.

  • 7. juli: Nedalshytta – Storsylen – Nedalshytta (22 km)

Jeg la inn en ekstra dag for å gå topptur til Storsylen, som med sine 1762 meter er den høgeste toppen i Sylmassivet i Sylan. Jeg hadde uflaks med været. Tåke og regn. De siste 1,5 kilometera hadde en stigning på litt over 700 høgdemeter.  Jeg klorer meg opp steinrøysa. Dårlig med utsikt fra toppen. Kjenner jeg blir litt sur.

Veien til Storsylen er godt merket.

Vegen til Storsylen er godt merka.

Pust i bakken.

Pust i bakken.

Vær er vær.

Vær er vær. Hva får en gjort med det?

Grensevarden nær toppen.

Grensevarden nær toppen.

På kvelden, når jeg ligger i senga, husker jeg at jeg har glemt å ta med meg termos. I sekken ligger blant annet tre tjukke bøker og en pose ostepop. Men ingen termos. Kaffe. Livslinja min er kutta. Heldigvis har jeg akkurat begynt på ei kjempegod bok av Michel Houellebecq (Kartet og terrenget). Motivasjonen til å eksistere består, såvidt.

  • 8. juli: Nedalshytta – Grensen – Storerikvollen (11 km + 23 km)

Været er fint. Jeg spiser to brødskiver til frokost. Klasker på meg sekken. Legger avgårde mot grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Supert vær på vei til grensa.

Riksgrense Sverige!

Riksgrense Sverige!

Jeg slår sammen to etapper og kvelden blir sein. Jeg går altfor langt. Det er lagt mye plank (over myr) mellom Nedalshytta og Storerikvollen så etappa er lett å gå, men jeg kjenner det er vanskelig å kose seg med den fine utsikten når enn går på tolvte timen. Kjenner også på at jeg nå har vært i overkant mye sur på tur. Blir enda surere når jeg tenker på hvor sur jeg er. Det topper seg da jeg rundt ni på kvelden tråkker over, snubler og tryner i myra.  Jeg blir liggende litt. Vurderer alternativa. Reiser meg opp. Kan ikke sove her. Hinker videre. (Ei smule overdrevet, men når jeg trasket rundt der følte jeg meg også en smule dramatisk)

På vei til Storerikvollen fra Nedalshytta.

På vei til Storerikvollen.

Flott utsikt på vei til Storerikvollen.

Flott utsikt. Ganske flatt terreng. Rett frem. Hiv og hoi!

Mye plank..

Mye plank den siste biten.

  • 9. juli: Storerikvollen – Ramsjøhytta (18 km)

Jeg spiser frokost og drikker kaffe til utsikten av Sylmassivet. Jeg er ikke sur lenger. Jeg er i ravende raslende godt humør! For en fin plass. For en fin dag. For en usedvanlig digg kopp med kaffe. For et fantastisk liv.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta.

Fikk selskap av geiter på vei fra Storerikvollen til Ramsjøhytta. Kaller meg sjøl for geitekongen og ler av mine egne vitser.

Varierende terreng, mye grønt.

Varierende terreng, mye grønt. Kan skimte Fongen i det fjerne.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Ramsjøhytta, med Fongen i bakgrunn.

Når jeg kommer frem til Ramsjøhytta spiser jeg nesten halve posen med ostepop og leser ut Houellebecq. Kjenner meg litt trist. Jeg har ikke mer Houllebecq igjen. Starter på Mo Yan. Det viser seg at Mo Yan like bra som Houellebecq. Jeg fatter nytt mot. Også sovner jeg.

  • 10. juli: Ramsjøhytta – Schulzhytta (16 km)

Beina føles normale igjen. Turen gjennom Ramskaret er fin og luftig. Fongen er flott å se på. Jeg har god tid. Tar meg lange pauser der jeg ligger rett ut på stein og tenker at ting er ganske greit.

Pause. Knekkebrød med Nugatti.

Pause et eller annet sted i Ramskaret. Knekkebrød med Nugatti. Ta en sjølert. Ta litt fleir da den første blei dårlig. Ser så svett ut.

Grønt. Grønt. Grønt. Ned på Schulzhytta.

Grønt. Grønt. Grønt. På vei ned til Schulzhytta.

Kommer fram, dusjer, spiser, puster. Mo Yan og jeg koser oss i sola. Jeg har med meg ei skrivebok og skriver mye. Jeg sitter å tenker på hva andre tenker, om vi tenker det samme, hva det sier om oss, om meg, om verden. Om det er bare meg, eller om vi alle er sånn. Endelig litt tenking, tenker jeg. Jeg som skulle på tur å tenke, har tenkt veldig lite.

  • 11. juli: Schulzhytta – Prestøyhytta (16 km)

På Schulzhytta har de hjemmebakt brød. Jeg glefser i meg et par skiver og tømmer nedpå et par kopper kaffe. Det er overskya.

Over elv etter elv.

Over elv etter elv. Innimellom finnes det ei bru (som her).

Ja

Fugler flakser overalt. En eller annen skogshøne flakser opp foran ansiktet mitt i det jeg holder på å tråkke på den der den ligger midt i stien. Nærmeste jeg noengang har vært å se Gud.

Jeg har begynt å snakke med meg sjøl. De første timene forteller jeg meg sjøl historier fra livet mitt. Historier jeg nesten har glemt. Det er hyggelig. Så begynner det å regne mens jeg er midt i myra. Jeg trur det gjenstår et kvarter til Prestøyhytta, det viser seg å være nærmere en time. Jeg blir blaut.

  • 12. jul: Prestøyhytta – Kvitfjellhytta (13 km)

Den korteste etappa. Bare kos. Jeg våkner opp, starter dagen med et glis. Jeg snakker med sauene, meg sjøl og et par andre turgåere jeg møter på stien. Jeg er blitt pratsom.

Sau. Sau er kult.

Sau. Sau er kult.

Kommer tidlig frem til Kvitfjellhytta. Vasker meg bak hytta, koker kakao, henter vann, tenner fyr i peisen, legger meg på sofaen og venter på at det skal renne inn med turgåere som går Norge på tvers fra andre kanten. Sovner.

  • 13. juli: Kvitfjellhytta – Stjørdal (ca 35 km)

Overnatting på Hembre gård eller Øfstivollen deler denne etappa i to (les mer her). Den første delen går igjennom myr og var tung i øsepøse regnværet. Flaks at humøret var på topp. Etter jeg kommer ut av myra setter jeg meg ned under ei treklynge for å få litt skydd i fra regnet mens jeg spiser og skifter. Turen derifra, inn mot Stjørdal, er lang og kjedelig. Over 20 kilometer på veg er tungt for fotblada. Jeg går som en robot. Kommer etterhvert frem. Jeg har nå gått fra fjell til fjord, men det oppleves som litt antiklimaks å avslutte på asfalt. Jeg tar bussen tilbake til Trondheim.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra.

Siste dagen, j*vli vått på vei mot Hegra. Myr etter myr. Regn på regn.

Totalt: ca 170 km, gjennomsnittlig 21,25 km hver dag. Antall kilometer er oppgitt som cirka tall. Noen ganger avviker antall kilometer oppgitt på skilt mellom de forskjellige stedene med hva som er oppgitt på internett. I tillegg gikk jeg da altså feil, surrete som jeg er. Gauk på tur.

 

 

Kina og Mo Yans «Store bryster og brede hofter»

Mo Yan. Mo Yan er et kunsterpseudonym for Guan Moye som er en kinesisk forfatter som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2012. Han betegner seg som en forfatter av historisk skjønnlitteratur, en beskrivelse som passer godt til boka «Store bryster og brede hofter».

Kina, jeg vet ikke så mye om Kina. Generelt, bortsett fra Midt Østen, har jeg lite peiling på asiatisk historie. Kinesisk historie er ikke noe jeg kan lese meg igjennom på en time i sommersola. Men jeg skal prøve å gi en rask innføring i nyere kinesisk historie før jeg forteller mer om boka.

LITT HISTORIE: Kina

(Jeg driter i resten og starter i 1912. Cirka tolv år etter boka starter.) I 1912 ble den kinesiske republikk oppretta. Før det var landet styrt av en rekke dynastier (Qing, Ming, Song også videre). Den nasjonalistiske partiet «Guomindang» og det kommunistiske partiet kjempa om makta i den kinesiske republikk i mange år. I 1937 braut det ut krig mellom Kina og Japan og de to partene bestemte seg for å ta ei pause. I 1945 vant Kina krigen og en borgerkrig mellom det nasjonalistiske og kommunistiske partiet, som kostet 12 millioner mennesker livet, starta Mao Zedong og kommunistpartiet vant krigen og etablerte i 1949 folkerepublikken Kina . Tilhengere av det nasjonalistiske partiet bosatte seg på øya Taiwan og danna republikken Kina. Amerikanerene ga si støtte til Taiwan og Kina utvikla et nært forhold til Sovjetunionen. Forholdet forfalt etter Josef Stalins død da Sovjetunionen fjerne seg fra den gudelignende dyrkelsen av statsledere (noe Kina ikke var like gira på).

Maos død i 1976 førte til et oppgjør med de mer radikale elementa i kommunismen. To fraksjoner, den ideologiske maoistiske og den pragamatiske, kjempa om makta. Den siste fraksjonen vant.

I dag er Kina en sosialistisk, enhetsstatlig folkerepublikk styrt av kommunistpartiet. Kommunistpartiet har ingen reell opposisjon.

BOKA: Store bryster og brede hofter

En tjukk halvmurstein på over 500 sider. Boka er en slags slektsroman. Den følger livet til kvinna Shangguan Lü gjennom slutten på Qing dynastiet, krigen med Japan, borgerkrigen, Maos død og tida etterpå. Boka starter rundt 1900 da foreldra til Shangguan Lü blir drept av tyske inntrengere. Shangguan Lü vokser opp hos tanta og blir gifta bort til en inkompetent steril smed. Hu får, ved hjelp av andre menn, åtte døtre og en sønn. Sønnen, Jintong er fortelleren i boka. Jintong, som blir amma til han er i tenåra, er bortskjemt og unaturlig opphengt i bryster. Hans personlige vekst stagnerer og han klarer ikke fungere i samfunnet. Mo Yan maler altså et lite smigrende portrett av sin mannlige hovedperson. Som kontrast er både hans mor og hans søstere sterke stolte handlekraftige kvinner.

Om boka har Mo Yan sjøl sagt «Om du vil, kan du hoppe over mine andre romaner, men du må lese Store bryster og brede hofter. I den skriver jeg om historie, krig, politikk sult, religion, kjærlighet og sex»

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

Mo Yan, Store bryster og brede hofter

HVA JEG MENER: Boka er interessant, godt skrevet, morsom, alvorlig, fengende og gripende. Den er rik på gode leseropplevelser og gir et vindu inn til Kina.

Kilder: Wikipedia, Globalis og Store norske leksikon.

Poler og ingen gjennomsnitt

Dette skulle egentlig være innlegg om poler og gjennomsnitt. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av begge deler. Men jeg droppet gjennomsittet. I dag blir det bare pol. Et ganske langt innlegg om pol.

I det siste har jeg tenkt en del på Nordpolen, mest fordi jeg har lest Børge Ouslands «Alene over Nordpolen». Ei bok om ensomhet, utfordringer og is. Masse is. Masse skruis. Skruis er sjøis som er brukket opp og presset sammen av sjø og vind. Flakene tvinges opp på hverandre og lager skrugarder, hauger med isklosser, massive hauger. Etter å ha lest boka har jeg skjønt at å dra pulk over skruis er slitsomt.

Camp i skruisen. (Børge Ousland/ReachYourGoals.no)

Den jævla skruisen. (Børge Ousland/ReachYourGoals.no)

Men tilbake til pol.

Nordpolen er jordens nordligste punkt, den befinner seg i Nordishavet og fast grunn finner du først 4807 meter under vannet. Ser du ei råk ikke ta sjansen, eller gjør som Børge Ousland og bruk gummidrakt. Å dra på gummi er alltid lurt. Selv på Nordpolen.
Sydpolen er jordens sydligste punkt og ligger (for øyeblikket) på det antarkitske kontinent. Nordpolen er altså hav omringet av land og Sydpolen er land omringet av hav. Jeg har alltid tenkt at det er spesielt interessant, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor.

På Nordpolen bor det isbjørner. Store hvite bjørner. Nordpolen ligger å vader i Nordishavet og er ekstra utsatt for klimaendringer. Temperaturen i Arktis øker og sjøisen smelter. I 2012 var isutbredelsen 760 000 kvadratkilometer lavere enn i 2007. Det er masse is det! Dette gir en drastisk reduksjon i leveområdet for isbjørn og havnivået heves. Ta deg tid å lese litt mer om det her. Klimaendringer er ikke tull, selvom Siv Jensen kanskje er uenig med meg i det.

Isbjørner på Nordpolen (Sue Flood/The Telegraph)

Isbjørner på Nordpolen. Fordi det er der de bor. (Sue Flood/The Telegraph)

Jeg vil også gjerne rette opp i en vanlig misforståelse (spesielt blant barn) om at Nordpolen eies av julenissen. Nordpolen er internasjonalt farvann. Vi er fem land som har en kontinentalsokkel som strekker seg mot Nordpolen: Norge, Russland, Canada, USA og Danmark. Rett ved Nordpolen, under isen, ligger en 1800 kilometer lang undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen. Spørsmålet som avgjør eierskapet er hvilken kontinentalsokkel den ryggen tilhører. Det er jeg (og de fleste andre?) fortsatt usikre på. Russerne dro ned dit med ubåt i 2007 og plantet et flagg, uten at det endret noen ting.  Antarktika (Sydpolen) blir brukt til forskning og aktivitetender nede styres av Antarktistraktaten. Ingen eier Sydpolen, men flere land har altså satt opp forskningsstasjoner der. Litt mer fredelig der altså.

Det hender seg jeg sjekker værvarslet på polene. I dag for eksempel er det null grader på Nordpolen og minus 45 grader på Sydpolen. Gjennomsnittlig vintertemperaturer på Nordpolen er -40 grader og -60 grader på Sydpolen. Sydpolen har ørkenklima og opplever nesten aldri nedbør. Høyeste fjell på Sydpolen er Vinson Massif på 4892 meter. Vinson Massif er den av de «seven summits» (noe jeg også tenker mye på).

Å vei til toppen av Vinson. (The World Mountain

På vei til toppen av Vinson, det ser kaldt ut. (The World Mountain)

Første mann på Sydpolen var Roald Amundsen. Han plantet ett norsk flagg på sydpolpunktet den 14. desember 1911 og ble dermed førstemann til Sydpolen etter et dramatisk kappløp med Robert Scott og hans ekspedisjon. Hvem som nådde Nordpolen først er det litt mer uenighet om. For eksempel hevdet både Peary og Cook å ha nådd polpunktet (1909/1908), men dokumentasjonen på det er dårlig. Børge Ousland har gått dit tre ganger og han er dokumentert det i bokform. I 1990 gikk han og Erling Kagge til Nordpolen fra Kanada som de første uten å motta forsyninger underveis. I 1994 gikk Ousland alene til Nordpolen uten forsyninger fra Nord-Sibir og 2006 gikk han liksågodt tvers over Nordpolen fra Russland til Kanada. Sistnevnte er det han skriver han om i boken «Alene over Nordpolen».

Når jeg leser slike bøker får jeg fryktelig lyst til å spenne på meg de smørefrie skiene mine fra XXL og krysse Nordpolen selv. Men så husker jeg at jeg er mørkredd, avhengig av ostepop og ikke kan en døyt om å overnatte ute om vinteren. Jeg hater å fryse. Jeg hater å være sulten.

Alltid. (Wine and Cheese (Doodles))

Ja, kanskje best å chille litt? (Wine and Cheese (Doodles))

På den andre siden er jeg veldig glad til å synes synd på meg selv fordi jeg har det så fælt og deretter lide heroisk i stillhet. Avgjørelsen er altså ikke lett. Ikke at det spiller noen rolle. Det er ikke billig å reise til Nordpolen eller Sydpolen Heldigvis går ikke polene noe sted. Eller, jo det gjør de faktisk. De flytter seg litt hvert år.

Og dermed laget jeg mitt eget pol meme.

Og dermed laget jeg denne.