Regn

Det har begynt å regne. Jeg søker opp steder på Yr for å se om det regner der også.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Hawaii. I Honolulu er det spådd regn i morra. I San Francisco regner det i dag, på tirsdag skal det regne i Istanbul. Det skal det på onsdag og torsdag også. Når jeg var i Istanbul var det sol. Sol, varmt og svett. Jeg spiste baklava hver dag. Tok båten frem og tilbake over Bosporusstredet. Tenkte på hvor mye jeg elsker vann. Men nå skal det altså snart regne der også. Regner det virkelig så mye i verden?

Neste uke skal det regne i Moskva, Miami, Barcelona, London, Roma og Los Angeles. Det skal regne på Maldivene og i Havana.

Der det ikke regner, brenner det tenker jeg. Der det ikke regner, gror det ingenting.

Svada

Mellom forelesningene prøver jeg å skrive. Jeg går igjennom teksta mi med svadadetektor. Jeg mistenker at mange skriver vanskelig, slik at den som leser ikke skal forstå at den som skriver sjøl ikke har forstått. Jeg vil ikke skrive vanskelig, jeg vil ikke at den som leser skal tenke at jeg ikke har forstått det jeg skriver om.

På internett finner jeg en svadagenerator.  Google translate oversetter svadaen til engelsk. «Assuming fact-based knowledge preparedness, interaction with regard to an equal public service offering is prioritized». Jeg synes jeg har sett den setningen før.

Januar

Det føles ut som det ikke har gjort anna enn å snø i januar. Sola gjemmer seg. Det er mørkt heile tida. Hver dag tar jeg på meg overtrekksbukse, tjukk jakke, lue, ullsokker, vintersko, klumpete hansker og bøff. Trekker alt godt ned over kroppen, oppover ansiktet, nedover øra. Dekker til munnen for å slippe å puste inn den kalde lufta når jeg sykler. Stoffet blir bløtt. Det kjennes ut som jeg gnur min egen blaute pust utover ansiktet mitt. Det må da finnes en bedre løsning.

Jeg tenker mye på sola og varmen. Det har jeg aldri gjort om vintern før. Tidligere har jeg bare taust akseptert at vintern er en del av året. Ikke til å unngå. Men det er ikke sant lenger. Det finnes mennesker som ikke lever med vintern på denne måten.

Det hjelper jo ikke meg at sola og varmen finnes et sted eller i ei anna tid. Jeg er jo her. Nå. Hva for et slags sutrete menneske har jeg blitt, tenker jeg. Må da være mulig å ta seg sammen. Jeg som har så mye jeg skulle ha gjort kan da ikke sitte her å sutre fordi det er mørkt og kaldt!

Før

I snart ti år har jeg hatt «En sjiraff på eventyr». I snart 20 år har jeg brettet ut meg sjøl på internett. Jeg satt i timesvis å pusset på CSS og html koder. Bygget design i Adobe. Feila og prøvde igjen. I de siste fem årene har jeg ikke engang endra utseendet på denne nettsiden.

Jeg tar meg ikke tid til å skrive lenger. Før skreiv jeg mye. Jeg skreiv dikt, jeg skreiv ei barnebok, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv noveller. Sist jeg skreiv gikk jeg Norge på tvers. Jeg lå i ei hytte langt ute i gokk i Trønderlag og skreiv om det å føle seg fremmed for alt. Det er tre år siden.

Jeg tar meg ikke tid til å male lenger. Før malte jeg mye. Jeg malte sauer, jeg malte ugler og gauper. Jeg tegnet mye også. Små skisser, små illustrasjoner. Jeg har ei mappe full. Det hender seg jeg tegner fortsatt. Alltid mens jeg ser på tv. Det blir så som så.

En gang broderte jeg to gauper og en bjørn. Jeg malte påskeegg og klippet ut barter jeg hengte på bildene av søstera mi. Jeg pugget spanske verb og hovedsteder. Fordi jeg hadde tid. Fordi jeg hadde lyst. Fordi det var akkurat det som ga mening. En gang fylte jeg ei sandkasse med sand fra stranda. Jeg spadde, fylte søppelsekker, kastet de i baggasjen på bilen. Det ble mange turer. Det året stjal jeg sokkene til søstera mi og sendte tilbake til henne i posten.

Jeg strikket skjerf til kosedyr og alle fikk håndlagde julekort. Jeg lagde julekalendere og bakte småkaker Jeg malte kjøkkenstolene og tv-bordet blå. Jeg tok bilder av badeendene mine. Jeg laget filmer med baderingsjiraffen min Ulf og jeg skreiv en sang om Batman.

 

Ny hverdag

Jeg hadde tenkt å skrive om hva jeg har lest i juli og hvordan det gikk i Sveits. Men. Men, akkurat nå er jeg i California.

Jeg har flyttet hele livet vårt ned hit dette semesteret. Her skal vi finne en hverdag oppi alt det nye. Lekser, jobb, sykling, middag og nattahistorier på senga.  Vi skal spise, lese, lære, jobbe, kose og leve. Det føles litt rart. Og før vi kom ned hit, føltes det litt skummelt. Ingen av oss er spesielt glad i endring, men når vi først blir kasta inn i det går det alltid veldig greit.

Jeg har ikke lest noe særlig siden vi kom hit heller. Alt jeg ville gjøre de første dagene her var å sove. Jeg leste et sted at jetlag ikke skulle være et stort problem når man fløy vest, men det gjaldt tydeligvis ikke meg. Her er ei liste over hva vi har gjort den første uka i Berkeley (California):

  • Spist masse is. Så mye at de husker oss allerede og hva vi bruker å bestille.
  • Spist masse taco. En av få matretter vi begge liker.
  • Spilt Monopol. Daglig. Visste du at Boardwalk er den amerikanske versjonen av Rådhusplassen?
  • Besøkt lekeparker. Vi har en plan om å besøke alle for å så finne ut hvilken vi liker best.
  • Sjekka ut marinaen. Altså, havet. Og blitt skuffa fordi vi ikke kan bade der eller gå ut på den lange brygga. Eller spise.
  • Kjøpt sykler. Og testa ut hvordan det er å sykle et sted der du må sykle på biltrafikken. Det gikk veldig bra.
  • Fått unna alt det praktiske. Sjekklista inkluderer blant annet: Skoleplass til guttungen, registrere meg på UC Berkeley, møte med veileder, ordne telefonnummer, gass og strøm.

I dag er det lørdag. Jeg prøvde å friste med en tur til San Fransisco, men det nytta ikke (kanskje i morgen, hvis jeg lokker med is?). Dagens plan er derfor som følger:

  • Besøke en eller tre lekeparker.
  • Skaffe HDMI kabel slik at vi kan se på lørdagsfilm og spise lørdagsgodteri.
  • Vaske klær
  • Kjøpe skinke.

Det er altså det vi gjør en lørdag i California. Vi skal være her en stund, ingen vits i å stresse rundt.

b1

Sommerferie

I morra reiser jeg til Sveits. Der skal jeg klore meg opp bratte høye fjell. Det er visst slik jeg liker å gjøre. Det er visst slik jeg er. Akkurat nå ligger jeg på sofaen å skriver. Jeg skriver dette, men egentlig tenkte jeg å skrive noe annet. Noe mer nyttig, noe med litt innsikt. Men hodet er tungt. Jeg er trøtt. Jeg vil egentlig ligge på sofaen å lese bøker. Drikke kaffe. Men, det er det jeg har gjort de siste dagene. Og nå reiser jeg snart til Sveits. Og jeg har glemt å kjøpe gangsårpulver til skoa. Det siste har begynt å bekymre meg litt.

 

Lest i Mai og Juni

  • En spøk – Milan Kundera

Den første boka jeg leste av Milan Kundera var «Tilværelsenes uutholdelige letthet». Den boka greip kraftig tak i meg og Milan Kundera ble en av mine favorittforfattere. Men, Kundera begynner å bli gammel og har bare gitt ut ti bøker. Jeg må derfor begrense meg sjøl. For sjølom gode bøker kan leses igjen og igjen, kan de tross alt bare leses for første gang, en gang. «En spøk» er den første boka Milan Kundera skreiv. Jeg blir både oppslukt i boka og i opplevelsen av å lese boka. Det er slik leseglede føles, tenker jeg.

Handlinga er lagt til Tsjekkoslovakia på 50 tallet. En ung mann sender et postkort ei venninne der han tuller med et slagord for kommunismen På den tiden er Tsjekkoslovakia et kommunistisk diktatur og følger en streng stalinistisk politikk. Spøken blir oppdaga og konsekvensen av spøken endrer retninga i livet hans. Kundera briljerer som vanlig med sine gode menneskeportretter.

  • Ferskenen – Johan Harstad

fersken

«Hva er det der?» spør jeg litteratursøster og peker på «Ferskenen» av Johan Harstad. «Det er en samling korte krimnoveller, der detektiv Ferskenen alltid forbryteren på ferskenen.» svarer hun. Krimnovellene om Ferskenen er skrevet av den fiktive forfatteren Frode Brandeggen. Etter Brandeggens død mottar den like fiktive tyske annotatøren Bruno Aigner novellene i posten. Aigner bestemmer seg for å utgi novellene sammen med sine egne fotnoter som ender opp med å dekke hele 90 sider av boka.

Ferskenen ligger på stuebordet en stund. Innimellom plukker jeg den opp for å lese ei krimnovelle eller to, mens jeg blar frem og tilbake for å lese fotnoter. Etter å ha lest den innser jeg at det beste ved boka ikke er de korte banale krimnovellene, men alle fotnotene.

  • Dødevaskeren – Sara Omar

Det er onsdag og seksåringen skal på idrettsskole. I dag skal de spille tennis. Jeg bruker vanligvis å benytte denne timen til å sykle meg en tur, men i dag har jeg vondt i hodet og har ikke lyst. Det frister ikke å sitte å stirre på en gjeng seksåringer spille tennis heller. Jeg ender opp med å stikke innom bokhandelen å kjøpe «Dødevaskeren». Boka er lettlest og jeg leser den i løpet av kvelden.

Dødevaskeren har fått en del oppmerksomhet i media og blitt utropt til årets viktigste roman i Danmark. Årsaken er at den retter oppmerksomheten mot kvinnefiendtlig og kvinnefarlig islamsk kultur. Handlinga i boka er lagt til både Kurdistan (1980 tallet) og Danmark (nåtid), og handler om Fremsk. Faren til Fremsk ønsker seg ikke flere jentebarn og Fremsk vokser derfor opp sammen med sine besteforeldre.  Mormoren er dødevasker. Hun vasker kvinner drept i vanære og skam, slik at de kan gå videre med verdighet.

Det er viktig å sette søkelyset på barnevoldtekt, lemlestelse, tvangsgifte og æresdrap. Og kanskje er det urettferdig å dømme boka som roman, for her er nok tema viktigere en kvalitet. Men, som roman likte jeg ikke boka. Jeg savner refleksjon, og jeg irriterer meg bruken av sjokk som virkemiddel.

NRK sin anmeldelse av boka

  • Håndbok for vaskedamer – Lucia Berlin

vaskedame

Jeg leser ut «Håndbok for vaskedamer» på 17. mai. Vi har gått i tog, hoppa i sekk, spist pølser og kaker. Det er godt å komme hjem, få av seg bunaden. Som selvfølgelig i år også var litt trang. Bestefar ligger og sover på sofaen, seksåringen er ute og leker med en venn, og jeg sitter ute på balkongen og leser de siste novellene i «Håndbok for vaskedamer». Etterpå spiser vi taco, for det kan man vel gjøre sjølom det er 17. mai.

Berlin skriver nøkternt og virkelighetsnært om livet i arbeiderklassa i USA. Om abort, alkoholisme, sjukdom, barndom og arbeid. Det jeg blir mest overaska over når jeg leser boka er hvordan den gir meg skikkelig ro i sjela. For de er varme. Oppi alt det stygge og vanskelige, finnes varme.

  • Drapene i Baneheia – Bjørn Olav Jahr

Fritz Moen blei dømt for dobbeltdrap i 1970. Etter 18 år i fengsel blei han frikjent. En 67 år gammel mann tilsto nemlig begge drapene Moen blei dømt for på sitt dødsleie. Moen-saken er ikke det eneste justismordet i Norge. Vi snakker om det i påsken. Eller, litteratursøster snakker mest. Jeg hadde ikke hørt om Fritz Moen før. Samtala går over i nyhetsoppslaga rundt Bjørn Olav Jahrs nyeste bok om Baneheia-drapene der han påstår at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg kjenner jeg får en klump magen, skjer slikt fortsatt i Norge? Når påskeferien er over plukker jeg opp boka til Jahr.

Jahr gjør en god jobb i å overbevise leseren om at Viggo Kristiansen aldri skulle vært dømt for Baneheia-drapene. Etter å ha lest boka er jeg enig med Jahr om at Kristiansen bør få saken gjenopptatt. Jeg snakker en del om boka til de som gidder å høre på. Jeg snakker om saken, om hvordan det er en forskjell på å ikke bli dømt og det å være uskyldig. Jeg kjenner på at det er ubehagelig å mene det jeg mener etter å ha lest boka, og det helst er noe jeg ikke vil mene noe om. Jeg som mener noe om det meste.

  • Ingen skriver til obersten – Gabriel Garcia Marquez

oberstJeg begynner å lese «Ingen skriver til obersten» en lørdag vi er på sykkeltur i Drøbak. Vi har lagt oss på stranda. Med jevne mellomrom titter jeg opp på sønnen min som løper mellom håndkle og hav. Innimellom løper jeg også mellom håndkle og hav. Det er varmt i lufta, sanda brenner under føttene, men havet er iskaldt.

Márquez mener sjøl dette er den beste boka han har skrevet. Jeg er ikke enig. Jeg falt virkelig for «Hundre års ensomhet». Jeg koser meg veldig da oberst Aureliano Buendía dukker opp i ei gjesterolle i «Ingen skriver til obersten».  Obersten i boka kjempa i Tusendagerskrigen i Colombia og blei i etterkant lova en pensjon av myndighetene. 15 år har han venta på pensjonen sin. Hver uke oppsøker han postmannen i håp om å få nyheter om pensjonen, men ingen skriver til obersten.

  • Russland 1917 – Per Egil Hegge

Det er en halvtime til toget mitt går og jeg henger rundt på Oslo S. Jeg har kjøpt meg en kanelsnurr og snuser innom en av bokhandlene på Byporten. De har salg på bøker. Jeg plukker med meg «Russland 1917» og ei til. Det er lenge siden, syv måneder kanskje, jeg har lest ei bok om russisk historie. Det passer godt å lese ei nå. Jeg har med meg boka i veska da jeg skal på visumintervju på den amerikanske ambassaden. Når jeg går igjennom sikkerhetskontrollen må jeg ta ut alt innholdet i veska. Sikkerhetsvakten ler når han ser hvilken bok jeg har med meg. Jeg ler litt sjøl også.

Jeg liker boka, jeg liker den fordi Hegge skriver om et tema som interesserer meg. Tekstmessig føler jeg det er dårlig driv. Her må jeg jobbe meg igjennom sjøl, uten hjelp av forfatter. Den russiske revolusjon er et spennende tema og jeg synes det bør være mulig å skrive mer engasjerende om det en Hegge gjør.

Det nevnes at Lenin kanskje døde av kjønnsykdommen syfilis. Så det leser jeg selvfølgelig en del om i etterkant. Han er vil i såfall ikke være den første lederen i det området som gjør det.

  • Vente å fuglen – Frode Grytten

«Vente på fuglen» er ikke ei bok jeg hadde tenkt å kjøpe, men ender opp med å kjøpe allikevel. Sånt skjer. Jeg var på vei for å kjøpe en 800 sider lang bok om Romanov-dynastiet, da det viser seg at det er kjøp en få en til halvpris. Jeg kjøper Romanov-dynastiet og får Frode Gryttens bok til halvpris.

«Vente på fuglen» består av små Twitter-noveller, og der kunne de godt gjerne ha blitt. For i bokform rekker ikke de små fine tekstene å synke ordentlig inn.

 

Lest i April

Det første jeg leste denne måneden var «Kunsten å sykle USA på tvers» av Gunnar Kagge. Etter valget i USA var jeg fanga i mi ega boble, ute av stand til å forstå hvorfor noen ville stemme på Trump. Den første boka jeg leste i et forsøk på å forstå var «Hillbillyens klagesang» av J. D. Vance. «Hillbillyens klagesang» er ei interessant bok om døende samfunn og klassereise, men den ga meg ikke den innsikta jeg håpa på. I «Kunsten å sykle USA på tvers» oppdager Gunnar Kagge at menneskene han snakker med under sykkelturen sjeldent blir spurt om politikk, at de føler det å velge mellom Trump og Clinton er som å velge mellom pest og kolera, og at distansen mellom yrkespolitikere og de vanlige folka er for stor. Et problem vi har i Norge også. For hva veit egentlig de norske yrkespolitikere om utfordringa den norske arbeiderklassa står ovenfor og, ikke minst, hvordan det oppleves?

Jeg har alltid hatt en ganske stor interesse for historie, og spesielt folkemord, etnisk rensning og politisk forfølgelse. Når jeg gikk på barneskola måtte mutter’n være med meg på det lokale biblioteket for å låne bøker om andre verdenskrig. Den besettelsen bare steig med åra og etterhvert hadde jeg lest ut det meste de hadde. I dag har jeg ei halv bokhylle med bøker om andre verdenskrig, med hovedfokus på Holocaust. En mengde øyenvitneberetninger, men også bøker av typen «The Holocaust Encyclopedia», «Narrating the Holocaust» (et litterært studie av øyenvitneberetninger) og Hannah Arendt «Den banale ondskapen». Litt under står det bøker om GULag, Srebrenica, Irak, Kurdistan og en murstein som heter «Folkemordenes svarte bok».

I påsken så mutter’n og jeg «Hotel Rwanda», som trigga en lesebølge om folkemordet i Rwanda. Rwanda består av tre folkegrupper; hutuer, tutsier og twa. I løpet av knappe 100 dager i 1994, mens verden satt å så på, blei mellom 800 000 og en million tutsier og moderate hutuer drept i Rwanda. Det var to ekstreme militser, dannet av helt vanlige hutuer, som tok på seg oppgava å rydde landet for tutsier. Oppmuntra av ekstremistiske propaganda radioprogram, som sa ting som «Gravene er ennå ikke fulle», satte de i gang å slakte naboer, venner, mødre, fedre og barn.

På biblioteket plukket jeg opp tegneserien «Deogratias: A Tale of Rwanda» av Jean-Philippe Stassen. Jeg likte «Maus» (tegneserie av Art Spiegelman om hvordan Arts far overlevde andre verdenskrig og Holocaust som polsk jøde) godt og håpa at Deogratias skulle være noe liknende. Den var om mulig enda sterkere. Subtil, skremmende, treffer rett i magen. Den setter finger’n på noe av det som kanskje er mest vanskelig å forstå når et folkemord skjer, hvordan og hvorfor deltar helt vanlige folk i folkemord. Den tar også opp hvordan livet er etterpå når partene skal sameksistere igjen. Tegneserien er en blanding av nåtid og tilbakeblikk til livet før og under folkemordet. Deogratias er en vanlig hutu tenåringsgutt, forelsket og rampete, som trekkes inn i hendelsene som foregår 1994 og er delaktig i blant annet drapet på jentene han er forelsket i. Livet etterpå er ikke lett for Deogratias. Han forvandles til en hund om natta mens han gjemsøkes av hvordan hundene spiste de døde kroppene. Det eneste som kan hindre forvandlingen er bananøl.

Som en veldig naturlig fortsettelse etter å ha lest «Deogratias» svippa jeg innom den lokale bokhandelen og bestilte «Folkemord. Rwanda» av Steingrímur Njálsson. Den visste seg å ikke være av den lettleste typen, men det gjør ikke så mye. Boka er et forsøk på forstå hva som skjedde og hvorfor. Jeg kunne sikkert ha skrevet flere sider om folkemorder i Rwanda, men skal forsøke å være kort. Etter å ha lest boka er det klart at folkemordet i Rwanda er ikke uforståelig. Når Belgia i 1920 fikk ansvaret for å styre Rwanda og Burundi (Ruanda-Urundi) satte de minoritetsgruppa tutsiene til å styre landet. Gjennom denne favoriseringa blei det skapt et veldig tydelig skille mellom de to gruppene, blant annet sto det i identitetspapirene hvilken gruppe du hørte til i. Det var på den måten at det var mulig under folkemordet å finne ut hvem som var hutu og hvem som var tutsi, for de to gruppene har ikke lenger noen tydelige fysiske skilletegn og de deler samme språk. Etterhvert når Belgia trakk seg ut delte Ruanda-Urundi seg i to. Hutuene fikk etterhvert makta i Rwanda. I nabolandet Burundi fortsatte tutsiene å sitte med makta. Før 1994 opplevede Burundi to folkemord, et i 1972 utført av tutsier mot hutuer og et i 1993 utført av hutuer mot tutsier. I 1990 angrep angrep den tutsi-dominerte Rwandas patriotiske front (RPF) Rwanda og høsten 1993 underskrev Rwandas president en fredsavtale med RPF. På grunn av det undertrykkende tutsi-regimet i Burundi og det tidligere undertrykkende tutsi-regimet i Rwanda opplevde mange hutuer, ikke uten grunn, fredsavtalen som en stor trussel. Flyet til Rwandas president (Habyarimana) blei skutt ned våren 1994. Kort tid etter startet folkemordet. Boka har også en detaljert gjennomgang av andre elementer, sånn som den mangefulle dekningen av folkemordet i vestlige medie og hvorfor Rwanda var ekstremt sårbar for ekstremistisk radiopropaganda.

Den siste boka jeg leste om Rwanda denne måneden var The Shadow of Imana: Travels in the Heart of Rwanda av Véronique Tadjo. Tadjo reiser til Rwanda i 1998, fire år etter folkemordet. Hun snakker med overlevende, drapsmenn, de som flyktet, de som ble, tutsier og hutuer. Tadjo presenterer meg for en rekke forskjellige, smertefulle og vanskelige, menneskeskjebner. Hun reiser til åsteder for massakre, der blodet fortsatt dekker veggene og lukta av død ikke har blitt borte ennå. Og hun skriver om det på en poetisk vond måte. «The Shadow of Imana» er en helt annerledes bok om Rwanda og gir et unikt innblikk.

En digresjon: Til vanlig leser jeg som oftest enten i senga, på sofaen, på toget, mens jeg venter på toget eller mens jeg venter på sønnen min. Denne måneden leste jeg mest på danskebåten.

 

 

 

Lest i Mars

Menn som ingen treng – Frode Grytten (noveller)

Herreminhatt som novellesamlinga «Menn som ingen treng» tar meg med storm. For det første er det deilig å lese på nynorsk, nynorsk har en helt annen (og bedre) flyt og komposisjon enn bokmål. For det andre er Frode Grytten så utrolig god til å beskrive mennesker på en måte som lar deg komme tett innpå. «Menn som ingen treng» handler om menn på randen av sammenbrudd og Grytten skriver om det på en fin og nyansert måte. Favorittene er 1974 og Kokepunktet. Jeg leser ei novelle hver dag, tørr ikke lese mer i tilfelle jeg ikke skal få nok tid til å føle på hver enkelt av dem. Jeg føler umiddelbart et stort behov for å stikke ned på den lokale bokbutikken å hamstre mer Frode Grytten.
De kommer til å drukne i sine mødres tårer – Johannes Anyuru

En fredag på jobb jeg sitter å prokrastinerer og leser på VG.no snubler jeg over anmeldelsen av denne boka. Den har fått mengder av god kritikk.  Selvfølgelig sniker jeg meg innom bokbutikken for å plukke den opp senere samme dag.

Det føles surrealistisk å lese fascistisk dystopi samtidig som justisministeren fremmer tiltak for å svekke norsk rettstat og bruker sosiale medier for å fyre opp under polarisering i samfunnet. Jeg tar meg sjøl i å tenke at romanen ikke egentlig er fiksjon men et budskap fra fremtida. Den følelsen i seg sjøl drar litt underlige paralleller til romanen. I romanen blir vi nemlig kjent med ei jente som har vært med på et å gjennomføre et terrorangrep på en tegneseriebutikk som hevder hun kommer med et budskap om fremtiden, et fascistisk rettslaust Sverige 30 år frem i tid. For ei som elsker å bli subtilt slått i magen av bøker (hallo novellesamlinga til Frode Grytten) treffer ikke boka så godt som den burde. Som vanlig er jeg helt ute av stand til å sette fingeren på akkurat hvorfor, men en tanke som lusker i bakerst i hodet er at Anyuru forklarer meg litt for mye og lar meg føle litt for lite.

Her hos de levende – Levi Henriksen

Nok et bokfrø planta av litteratur-søster. Litteratur-søster leste «Her hos de levende» når vi var i Budapest, hun skulle bokbade Henriksen når hun kom hjem igjen. Frode Gryttens «Menn som ingen treng» var også det, et bokfrø planta sist sommer som jeg helt hadde glemt. «Her hos de levende» derimot lå ikke å vaka i underbevisstheten, men plaska på overflata. Det blei så store bølger at jeg til og med gikk innom biblioteket for å spørre om de hadde den inne. Det hadde de ikke. Vanligvis kjøper jeg bøker, men det føltes litt overflødig her. Ikke bare hadde litteratur-søster en kopi, men jeg ga også denne boka til fatter’n til jul. I påskeferien lånte jeg kopien til sistnevnte. Jeg likte boka, men synes den var tidvis ordrik og treig. Det er visst et ord for det, men det husker jeg ikke. Jeg har samme problemet med Nabokovs Lolita.
I «Her hos de levende» skriver Levi Henriksen historien til faren sin. Det er en vond og tung historie, faren vokste opp med en voldelig stefar. Hans egen far døde når han var ung. Det er på mange måter ei bok om det å vokse opp og være annerledes på bygda. Det er også ei bok om en mann som befinner seg i ei livskrise, og som i sin søken etter seg sjøl bosetter seg i det gamle huset til faren sin for å forsøker å forstå hans liv.