I dag, om dagen

I dag skal guttungen komme å hente meg på jobben. Vi lo litt av det, fordi det er vanligvis jeg som henter ham, ikke motsatt. Mamma henter barn på skolen, ikke barn henter mamma på jobb. Han henter meg rett etter skola fordi vi skal hjem å drifte i Mario Kart Delux 8. Vi blei enige om det da vi kjøpte Nintendo Switch, at en dag skulle vi reise hjem tidlig og spille. Jeg ser dårlig og må sitte helt inntil tv’n for å se hvor jeg kjører.

Om dagen er jeg spesielt opptatt av justismord, det gamle testamentet og nettsida writeraprisoner.com.

På writeaprisoner.com stiller alle med fullt navn. Det er lett å finne ut hvilke forbrytelser de sitter inne for. Men hva skriver du til en som har hakka opp den autistiske broren sin med machete? Og hva skriver de tilbake? Jeg tar meg i det, sier til meg sjøl at jeg kan ikke sende brev til en dobbeltdrapsmann for å finne ut av det. Slik er det bare.

Guttungen spør hva jeg tenker på, og jeg svarer justismord. Han veit ikke hva det er, så jeg forklarer. Han blir overraska og synes det er urettferdig at det kanskje sitter uskyldige folk i fengsel. Vi snakker litt om hvorfor, og hvordan det er vanskelig å vite med sikkerhet om en person er skyldig eller ikke. At den virkelig verden funker slik har han ikke tenkt på før. Litt av uskyldigheten hans forsvinner den dagen.

Jeg prøver å fortelle en kollega hvilken historie i det gamle testamentet jeg leste i går, men har glemt navnet på han historien handler om. Det er den med han som nesten blir drept av brødrene sine og ender opp som rådgiver for en farao, sier jeg. Han heter Josef, men det husker jeg ikke. Ikke er han rådgiver heller, men drømmetyder. Alt i alt, en ganske spennende historie som det allikevel er lett å glemme.

 

 

 

Bøker i 2019

Livet overtok det meste av energien og tida mi i 2019, og jeg leste mindre enn noensinne. Det er ikke så mye å få gjort med det, men her er ihvertfall noen høgdepunter fra 2019.

  • Jeg starta året med å sluke (eller bli slukt av) Elena Ferrantes bøker, Napoli-kvartetten.
  • Ferdinand von Schirach sine «Forbrytelser» og «Collini-saken». Egentlig har alle bøker jeg har lest av von Schirach vært høgdepunkter, men det er bare disse to jeg leste i 2019. Jeg var forøvrig også inn til Oslo på Tysk-Norsk Litteraturfestival for å høre Vigdis Hjort og von Schirach samtale om forfatterskapet hans, men blei grundig skuffa når oversettelsen fra tysk til norsk blei sendt via høretelefoner … som det ikke var nok av til alle.
  • Jeg leste også en del god sakprosa. «Bønn for Tsjernobyl» av Svetlana Aleksijevitsj var fantastisk lesning. Deler av den leste jeg på Danskebåten, vel, i de øyeblikkene på Danskebåten det å stirre inni et bok ikke gjorde at jeg måtte kaste opp av sjøsjuke.
  • «Ghosts of the tsunami » av Richard Lloyd Parry er ei anna sabla god sakprosa bok jeg leste i 2019. Jeg plukka opp denne i ei boksjappe i Oxford, og slukte den på bussen/flyet/toget hjem. Jeg kjøpte samtidig «Dictatorland: The men who stole Africa»  av Paul Kenyon, som var en annen sakprosa-høgdare i 2019.
  • Til slutt vil jeg også nevne «Det var en gang en jente som la an på svogeren sin, også hengte han seg» av Ljudmila Petrusjevskaja som er den beste novellesamlinga jeg leste i 2019.

På tampen av året leste jeg Serotonin av Michel Houellebecq. Jeg liker Houellebecqs bøker godt, men denne skuffa.

Alt jeg klarer tenke på er ostepop

Jeg lukker øynene og prøver å være mer tilstede. Alt jeg klarer å tenke på er ostepop. Magen presser mot bukselinninga og kjennes tom. Jeg har med meg for lite mat. Pulten er overstrådd av gulelapper. Alt jeg ikke må glemme. Jeg husker ikke at jeg har skrevet noen av dem. Jeg husker ikke hvorfor de er viktige, men jeg tørr ikke kaste noen i tilfelle de er det.

For mange år siden kjøpte jeg en bærplukker på Europris. Meg i gummistøvler med bærplukker. Vi to sammen, i skogen. Det gikk to år, men vi plukket aldri bær. Den ble med i den nye leiligheta, du husker kanskje leiligheten, den rett ved skogen, men vi plukka aldri noen bær der heller. En dag skal vi plukke bær. Jeg liker ikke blåbær, men jeg veit du gjør det. Bærplukkeren ligger i boden og venter på å bli viktig. Den dagen vi plukker bær, vil den være midtpunktet.

Regn

Det har begynt å regne. Jeg søker opp steder på Yr for å se om det regner der også.

Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Hawaii. I Honolulu er det spådd regn i morra. I San Francisco regner det i dag, på tirsdag skal det regne i Istanbul. Det skal det på onsdag og torsdag også. Når jeg var i Istanbul var det sol. Sol, varmt og svett. Jeg spiste baklava hver dag. Tok båten frem og tilbake over Bosporusstredet. Tenkte på hvor mye jeg elsker vann. Men nå skal det altså snart regne der også. Regner det virkelig så mye i verden?

Neste uke skal det regne i Moskva, Miami, Barcelona, London, Roma og Los Angeles. Det skal regne på Maldivene og i Havana.

Der det ikke regner, brenner det tenker jeg. Der det ikke regner, gror det ingenting.

Svada

Mellom forelesningene prøver jeg å skrive. Jeg går igjennom teksta mi med svadadetektor. Jeg mistenker at mange skriver vanskelig, slik at den som leser ikke skal forstå at den som skriver sjøl ikke har forstått. Jeg vil ikke skrive vanskelig, jeg vil ikke at den som leser skal tenke at jeg ikke har forstått det jeg skriver om.

På internett finner jeg en svadagenerator.  Google translate oversetter svadaen til engelsk. «Assuming fact-based knowledge preparedness, interaction with regard to an equal public service offering is prioritized». Jeg synes jeg har sett den setningen før.

Januar

Det føles ut som det ikke har gjort anna enn å snø i januar. Sola gjemmer seg. Det er mørkt heile tida. Hver dag tar jeg på meg overtrekksbukse, tjukk jakke, lue, ullsokker, vintersko, klumpete hansker og bøff. Trekker alt godt ned over kroppen, oppover ansiktet, nedover øra. Dekker til munnen for å slippe å puste inn den kalde lufta når jeg sykler. Stoffet blir bløtt. Det kjennes ut som jeg gnur min egen blaute pust utover ansiktet mitt. Det må da finnes en bedre løsning.

Jeg tenker mye på sola og varmen. Det har jeg aldri gjort om vintern før. Tidligere har jeg bare taust akseptert at vintern er en del av året. Ikke til å unngå. Men det er ikke sant lenger. Det finnes mennesker som ikke lever med vintern på denne måten.

Det hjelper jo ikke meg at sola og varmen finnes et sted eller i ei anna tid. Jeg er jo her. Nå. Hva for et slags sutrete menneske har jeg blitt, tenker jeg. Må da være mulig å ta seg sammen. Jeg som har så mye jeg skulle ha gjort kan da ikke sitte her å sutre fordi det er mørkt og kaldt!

Før

I snart ti år har jeg hatt «En sjiraff på eventyr». I snart 20 år har jeg brettet ut meg sjøl på internett. Jeg satt i timesvis å pusset på CSS og html koder. Bygget design i Adobe. Feila og prøvde igjen. I de siste fem årene har jeg ikke engang endra utseendet på denne nettsiden.

Jeg tar meg ikke tid til å skrive lenger. Før skreiv jeg mye. Jeg skreiv dikt, jeg skreiv ei barnebok, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv noveller. Sist jeg skreiv gikk jeg Norge på tvers. Jeg lå i ei hytte langt ute i gokk i Trønderlag og skreiv om det å føle seg fremmed for alt. Det er tre år siden.

Jeg tar meg ikke tid til å male lenger. Før malte jeg mye. Jeg malte sauer, jeg malte ugler og gauper. Jeg tegnet mye også. Små skisser, små illustrasjoner. Jeg har ei mappe full. Det hender seg jeg tegner fortsatt. Alltid mens jeg ser på tv. Det blir så som så.

En gang broderte jeg to gauper og en bjørn. Jeg malte påskeegg og klippet ut barter jeg hengte på bildene av søstera mi. Jeg pugget spanske verb og hovedsteder. Fordi jeg hadde tid. Fordi jeg hadde lyst. Fordi det var akkurat det som ga mening. En gang fylte jeg ei sandkasse med sand fra stranda. Jeg spadde, fylte søppelsekker, kastet de i baggasjen på bilen. Det ble mange turer. Det året stjal jeg sokkene til søstera mi og sendte tilbake til henne i posten.

Jeg strikket skjerf til kosedyr og alle fikk håndlagde julekort. Jeg lagde julekalendere og bakte småkaker Jeg malte kjøkkenstolene og tv-bordet blå. Jeg tok bilder av badeendene mine. Jeg laget filmer med baderingsjiraffen min Ulf og jeg skreiv en sang om Batman.

 

Ny hverdag

Jeg hadde tenkt å skrive om hva jeg har lest i juli og hvordan det gikk i Sveits. Men. Men, akkurat nå er jeg i California.

Jeg har flyttet hele livet vårt ned hit dette semesteret. Her skal vi finne en hverdag oppi alt det nye. Lekser, jobb, sykling, middag og nattahistorier på senga.  Vi skal spise, lese, lære, jobbe, kose og leve. Det føles litt rart. Og før vi kom ned hit, føltes det litt skummelt. Ingen av oss er spesielt glad i endring, men når vi først blir kasta inn i det går det alltid veldig greit.

Jeg har ikke lest noe særlig siden vi kom hit heller. Alt jeg ville gjøre de første dagene her var å sove. Jeg leste et sted at jetlag ikke skulle være et stort problem når man fløy vest, men det gjaldt tydeligvis ikke meg. Her er ei liste over hva vi har gjort den første uka i Berkeley (California):

  • Spist masse is. Så mye at de husker oss allerede og hva vi bruker å bestille.
  • Spist masse taco. En av få matretter vi begge liker.
  • Spilt Monopol. Daglig. Visste du at Boardwalk er den amerikanske versjonen av Rådhusplassen?
  • Besøkt lekeparker. Vi har en plan om å besøke alle for å så finne ut hvilken vi liker best.
  • Sjekka ut marinaen. Altså, havet. Og blitt skuffa fordi vi ikke kan bade der eller gå ut på den lange brygga. Eller spise.
  • Kjøpt sykler. Og testa ut hvordan det er å sykle et sted der du må sykle på biltrafikken. Det gikk veldig bra.
  • Fått unna alt det praktiske. Sjekklista inkluderer blant annet: Skoleplass til guttungen, registrere meg på UC Berkeley, møte med veileder, ordne telefonnummer, gass og strøm.

I dag er det lørdag. Jeg prøvde å friste med en tur til San Fransisco, men det nytta ikke (kanskje i morgen, hvis jeg lokker med is?). Dagens plan er derfor som følger:

  • Besøke en eller tre lekeparker.
  • Skaffe HDMI kabel slik at vi kan se på lørdagsfilm og spise lørdagsgodteri.
  • Vaske klær
  • Kjøpe skinke.

Det er altså det vi gjør en lørdag i California. Vi skal være her en stund, ingen vits i å stresse rundt.

b1

Sommerferie

I morra reiser jeg til Sveits. Der skal jeg klore meg opp bratte høye fjell. Det er visst slik jeg liker å gjøre. Det er visst slik jeg er. Akkurat nå ligger jeg på sofaen å skriver. Jeg skriver dette, men egentlig tenkte jeg å skrive noe annet. Noe mer nyttig, noe med litt innsikt. Men hodet er tungt. Jeg er trøtt. Jeg vil egentlig ligge på sofaen å lese bøker. Drikke kaffe. Men, det er det jeg har gjort de siste dagene. Og nå reiser jeg snart til Sveits. Og jeg har glemt å kjøpe gangsårpulver til skoa. Det siste har begynt å bekymre meg litt.